Når avslutter man et ekteskap i småbarnsfasen?

[AnonymBruker]

Jeg prøver og prøver, tenker hele tiden at jeg må holde ut fordi det jo vil bli bedre. Men det blir aldri det. Mannen min er en fantastisk pappa når han er hjemme; leker, ordner, mater og alt det der. Han tar absolutt sin del av kaken mtp barn og hjem - når han er der. Problemet er at han alltid prioriterer jobb. Han MÅ innom kontoret hver kveld, dra inn tidlig hver morgen, litt ekstra på helg, fridager, ferier, osv. Og han er kronisk utslitt. Det er ikke noe forhold mellom oss lenger, og jeg tror ikke han savner det heller. Jobb er livet. Hvor lenge forsøker man å gjøre noe for å få ting bedre? Jeg forsøker å prate, men det blir alltid dårlig stemning fordi han alltid er sliten. Jeg har foreslått samlivsterapi utallige ganger, men det ønsker han ikke. Han mener vi har det fint slik det er. Han var arbeidsnarkoman før vi fikk barn også, men byttet jobb og ga tydelig uttrykk for at det ikke skulle være slik etter vi fikk barn. Nå er ungene 2 og 3år, og det er nok verre enn noensinne. 

Anonymkode: 8b196...8d1

[AnonymBruker]

Parterapi med en gang. 

Anonymkode: efd1a...680

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Parterapi med en gang. 

Anonymkode: efd1a...680

Han nekter, jeg har forsøkt i flere år.

Anonymkode: 8b196...8d1

[AnonymBruker]

Vet utrolig godt hvordan du har det. Her måtte jeg faktisk forlate han før han skjønte hvor feil han prioriterte. Har dessverre ikke noen råd. 

Anonymkode: 4c995...ef3

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Vet utrolig godt hvordan du har det. Her måtte jeg faktisk forlate han før han skjønte hvor feil han prioriterte. Har dessverre ikke noen råd. 

Anonymkode: 4c995...ef3

Hvordan fungerer det nå? Jeg er redd for å frata barna pappaen sin. 

Anonymkode: 8b196...8d1

[AnonymBruker]

Been there, done that. Våre barn var 2, 5 og 8 år da jeg gikk fra han. DA gikk han med på parterapi, men da var det for sent. 

Anonymkode: 42c90...4f3

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Been there, done that. Våre barn var 2, 5 og 8 år da jeg gikk fra han. DA gikk han med på parterapi, men da var det for sent. 

Anonymkode: 42c90...4f3

Så trist. Hvordan fungerer det for dere nå? Prioriterer han barna i det minste?

Anonymkode: 8b196...8d1

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hvordan fungerer det nå? Jeg er redd for å frata barna pappaen sin. 

Anonymkode: 8b196...8d1

Vi flyttet fra hverandre for et år siden og bor fortsatt hver for oss. Men vi holder på å finne tilbake til hverandre, men jeg tar det veldig rolig siden jeg er redd vi skal falle tilbake i gamle rytmer hvis vi flytter sammen igjen. Vi har barnet vårt 50/50, og da har han måtte prioritere vekk jobb den uken han har barnet (dvs jobbe vanlige dager). Så nå ser både jeg og han at det faktisk er mulig med en bedre balanse mellom jobb og familieliv. Men som sagt, jeg holder litt igjen. Jeg ble bitter pga alt som falt på meg i mange år, og vi var så langt fra hverandre i kommunikasjon at tillit og følelser må bygges opp på nytt.

Anonymkode: 4c995...ef3

[AnonymBruker]

Vi har det helt på samme måte. 

 

 

Anonymkode: 11e96...4c3

[AnonymBruker]

Men er det så viktig for deg at han jobber mindre. Kan dere få avlastning i form av vaskehjelp, kolonial, betalt barnepass, osv? Jobber han så mye så har dere nok god inntekt 

Anonymkode: e75fb...b66

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men er det så viktig for deg at han jobber mindre. Kan dere få avlastning i form av vaskehjelp, kolonial, betalt barnepass, osv? Jobber han så mye så har dere nok god inntekt 

Anonymkode: e75fb...b66

Ja det er det. Jeg ønsker å dele livet mitt med noen, ikke sitte hjemme å være alenemor. Han tjener helt greit, men ikke nok til å leve noe luksisliv akkurat. Dessuten hadde jeg tjent mer hvis jeg hadde jobbet like mye som han, så hvis det er økonomien det står på burde vi byttet roller. 

For ordens skyld; vi var enige om å få barn, vi var enige om å prioritere barna, og enige om en A4 tilværelse jobbmessig. Begge byttet jobber som et ledd i dette her, og jeg føler meg lurt, og fanget. All overtidsjobbingen hans er i tillegg uplanlagt, så han forsvinner når det passer han, og skylder på jobb. 

Anonymkode: 8b196...8d1

[AnonymBruker]

Her hadde jeg faktisk satt meg ned med ham og sagt at du ikke ser noen annen mulighet enn å gjøre det slutt. Han tror tydeligvis at han kan fortsette som han gjør uten konsekvenser, men du må vise at det faktisk har det. Du er jo ikke i noe forhold, du er hushjelp.

Anonymkode: ed2a5...eb3

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Han nekter, jeg har forsøkt i flere år.

Anonymkode: 8b196...8d1

Du? Når han nekter parterapi, så nekter han å endre noe i forholdet. Da er dere ikke et par lengre. Dere skal være to som får forholdet til å fungere.

Her hadde jeg sagt hardt mot hardt. Enten parterapi, eller så går dere fra hverandre. Eksmannen min nektet, og jeg dro. Har ikke angret en dag. Du kan ikke være med en person som ikke respekterer deg ❤

Anonymkode: bd744...187

[tanteFiolett]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Han nekter, jeg har forsøkt i flere år.

Anonymkode: 8b196...8d1

Foreslo også parterapi til en partner som nektet og absolutt ikke skulle sette sin fot inn der. Han er nå min eks. Han våknet opp etter at jeg var flyttet ut og ville prøve med parterapi. Da var det for sent for min del. Kan du sette et ultimatum? Parterapi/familievernkontor eller så blir det brudd? 

[AnonymBruker]

Som foreslått over, still ultimatum. Jeg har måttet gjøre dette pga samboer som jobbet mye, og jeg var stort sett alene med barna. Vi bor i hans by, langt unna min egen familie. Følte meg fanget, isolert og ville skille lag og flytte til hjembyen min. Han jobber mindre og tar mer hensyn nå, han skjønte hva han var i ferd med å miste. Men dessverre har en del av de vonde følelsene jeg fikk i prosessen satt seg veldig, så jeg sliter med forholdet nå, og det jeg føler var hans svik over flere år. Ikke helt sikker på hvor det ender. Så det kan gå så langt at endringene kommer for sent. 

Anonymkode: 42872...abd

[AnonymBruker]

Jeg ville som andre satt et ultimatum. Har dere mulighet til få barnevakt en natt, og reise på hotell for å prate ut litt. Da er ingen av dere kjempe trøtte og slitne, og han kan ikke gå innom jobb. 

Anonymkode: e9cde...3b6

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg prøver og prøver, tenker hele tiden at jeg må holde ut fordi det jo vil bli bedre. Men det blir aldri det. Mannen min er en fantastisk pappa når han er hjemme; leker, ordner, mater og alt det der. Han tar absolutt sin del av kaken mtp barn og hjem - når han er der. Problemet er at han alltid prioriterer jobb. Han MÅ innom kontoret hver kveld, dra inn tidlig hver morgen, litt ekstra på helg, fridager, ferier, osv. Og han er kronisk utslitt. Det er ikke noe forhold mellom oss lenger, og jeg tror ikke han savner det heller. Jobb er livet. Hvor lenge forsøker man å gjøre noe for å få ting bedre? Jeg forsøker å prate, men det blir alltid dårlig stemning fordi han alltid er sliten. Jeg har foreslått samlivsterapi utallige ganger, men det ønsker han ikke. Han mener vi har det fint slik det er. Han var arbeidsnarkoman før vi fikk barn også, men byttet jobb og ga tydelig uttrykk for at det ikke skulle være slik etter vi fikk barn. Nå er ungene 2 og 3år, og det er nok verre enn noensinne. 

Anonymkode: 8b196...8d1

 

Du jobber ikke? 

Anonymkode: a11b5...838

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så trist. Hvordan fungerer det for dere nå? Prioriterer han barna i det minste?

Anonymkode: 8b196...8d1

Vi er separert på 6 året. Ingen av oss tar steget ut om skilsmisse. Vi deler barna 50/50. Mange ferier tilbringer vi sammen og også høytider. Han er en snill og god far, men det som var mellom oss er helt dødt. Tror aldri det kan ordne seg. Han ønsket parterapi da jeg sa at jeg flytter, vi gikk dit to ganger. Etter det sa han at det ikke hjelper, men bare gjør ting vanskeligere. Derfor ble det bare med de to gangene. 

Anonymkode: 42c90...4f3

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg prøver og prøver, tenker hele tiden at jeg må holde ut fordi det jo vil bli bedre. Men det blir aldri det. Mannen min er en fantastisk pappa når han er hjemme; leker, ordner, mater og alt det der. Han tar absolutt sin del av kaken mtp barn og hjem - når han er der. Problemet er at han alltid prioriterer jobb. Han MÅ innom kontoret hver kveld, dra inn tidlig hver morgen, litt ekstra på helg, fridager, ferier, osv. Og han er kronisk utslitt. Det er ikke noe forhold mellom oss lenger, og jeg tror ikke han savner det heller. Jobb er livet. Hvor lenge forsøker man å gjøre noe for å få ting bedre? Jeg forsøker å prate, men det blir alltid dårlig stemning fordi han alltid er sliten. Jeg har foreslått samlivsterapi utallige ganger, men det ønsker han ikke. Han mener vi har det fint slik det er. Han var arbeidsnarkoman før vi fikk barn også, men byttet jobb og ga tydelig uttrykk for at det ikke skulle være slik etter vi fikk barn. Nå er ungene 2 og 3år, og det er nok verre enn noensinne. 

Anonymkode: 8b196...8d1

Så lenge mannen ikke er utro kunne jeg godtatt å leve slik. Fordi jeg likevel ikke kunne tenkt meg å finne en stefar til barna og fordi barna har alt de trenger og jeg vil ikke splitte hjemmet.

Hva vil du eventuelt med et brudd nå? 

Anonymkode: a8068...72b

[Trolltunge]

Anbefaler deg å gå så snart som mulig. Som andre påpeker også kan det å sette i gang med den prosessen vekke ham skikkelig, men ofte er har vi kvinner strevd så lenge når vi går at da er det ingen vei tilbake. Det er derfor dumt å gå seg fullstendig tom, til avsky, forakt og /eller orker ikke en eneste dag til før man starter prosessen. 

Dessverre er det først da menn ofte virkelig skjønner hva som er i ferd med å skje, men for sent for kvinnen.