Har noen et godt råd…..

[Gjest Anonymous]

Hei Klara - og andre

Flott svar fra deg, jeg kan forikre om at jeg og henne er her - denne verden. Jeg regnet faktsik med å få spørsmålet. Du ser ut til å like godt - og kanskje være litt imponert over dette ærlighetsnivået. Men det var jo nettopp det som var så viktig for meg. Så viktig at jeg nesten ble litt for oppatt av det i den første fasen etter at sanneheten om fantasien sprakk! Så viktig at glorien nesten kom på plass, som Kristian var inne på tidligere.

Og jeg deler veldig dine betraktninger om at det man vil si, men føler det ikke er lov å si - det blir det eksttra viktig å få ut. Derfor buset jeg ut med det på en måte som hun oppfattet som regelrett overfall og ran på en og samme tid. Dere skulle hørt noen av de første forslagene mine, jeg tror kanskje ikke jeg skal gjenta dem her, de ble bare for dumme. Og stengte kommunikasjonen mellom oss helt i noen uker.

Vi HAR kommet videre, skuldrene er senket.

Jeg vil gjerne se litt mer på innlegget ditt Klara og svare mer litt senere.

Ha det bra, selv.

Lars

[OppNed]

Herlig lesning

Takker igjen til Lars som deler dette med oss. Tøft å printe dette ut og la henne lese. Bare det vitner om at disse to ikke gir opp for et godt ord, og det varmer hjertet mitt *sukk*

Vinga, hvorfor så sjokkert? Det å fantasere og "leke" sammen vil jo ikke si det samme som å faktisk gjøre det med andre, eller? Husk også at dette dreier seg om mennesker som har mange, mange år bak seg. Ikke om en 18-åring. Det ligger noe der. Tror du skal være litt forsiktig med å identifisere deg med alt som skrives av godt voksne mennesker, som kanskje har både erfart og lært (på godt og vondt ) veldig mye om hverandre, og ikke minst om seg selv, gjennom mange år. Det er fint at du presser tankegangen din, for all del, men som sagt så kan kanskje enkelte ting fortone seg mer skremmende enn det egentlig er. Kanskje...

Dette var en av grunnene til at jeg nevnte litt sånn i en bisetning at du fort føler deg som en stor stygg hunulv med kjempetenner (og søt drøvel, klara ) når du diskuterer andre varianter enn det som er akseptert, opplest og vedtatt som sånn "passe" frekt, men heller ikke frekkere enn akkurat det. Dette har ikke med kjærlighet å gjøre. Det dreier seg om sex. OG, når det er sagt, så tillater jeg meg akkurat når det passer meg å kjenne på rendyrkede sextanker, sammen med ham vel å merke, uten å kjenne på romantikken rundt det. Dette kan skje helt random, med lange mellomrom, for stort sett så elsker vi som de elskende menneskene vi er. Nemlig!

12

[Kristian (71)]

Til Lars

Det er nesten så jeg ikke tror det jeg leser her nå, kan ikke riktig fatte at det er samme mann som skrev det først innlegget som har skrevet så mye klokt i etterkant. Mannen som gav meg et klart uttrykk av å ville forlate kona si om han ikke fikk ha sex med andre. Jeg beklager at jeg tolket deg feil når jeg trodde du var villig til å være utro, men du ga jammen inntrykk av å være i stand til det også med en del utsagnene dine.

La det være klart med engang, det er ikke dine fantasier om å ha sex med andre jeg reagerer på, det tror jeg "nesten" alle mennesker har. Derimot mener jeg at dette er noe man må lære seg å undertrykke da man er i et forhold/ekteskap og den andre parten ikke kan akseptere å dele sin kjære med andre. Det er mye man kan utforske å prøve ut i seksualiteten, men jeg tror rett og slett ikke det er mulig å ”være snill” å gå på bekostning av sin overbevisning her. Man må rett og slett akseptere at dette er på et så følelsesmessig plan at det kanskje ikke er gjennomførbart for en person. Når denne personen da nærmest blir forelagt et ultimatum, så vil hun/han søke å bryte ut fremfor å oppleve ydmykelsen det er å bli bedratt.

Når jeg så at du hadde printet ut svarene du har fått i denne tråden tenkte jeg med engang at ”dæven det var tøft gjort, spesielt om han har vist henne alt sammen”, du har jo måtte tåle en del krasse svar (ikke minst fra meg). Du har også vist henne alle de svarene som støttet hennes syn, og det ville jo ikke akkurat nødvendigvis styrke din sak.

Det er godt å høre at det går ”bra” med dere nå, jeg håper der kan finne en felles vei ut igjen, forhåpentligvis en plattform som dere begge kan leve med og som tilfredsstiller dere begge.

Når det gjelder dette med at du har fått noe positivt ut av å skrive her på Kvinneguiden, en side for kvinner, så kan jeg bare anbefale deg å bli her. Jeg har vært her en stund nå og får en aha opplevelse rett som det er. Når man får brynet sine tanker mot kvinner som Klara, Maiken, Væren, Sølvpila, Tusenfryd og …… (ja kunne ramset opp en haug til) av oppegående kvinner her inne så får man fort et annerledes syn på saker og ting. Har sagt det før og sier det gjerne igjen….. er oppriktig gald for at de slipper oss gutta til her inne.

12

[Gjest Anonymous]

Hei til alle, og særlig Kristian denne gangen.

Fint at du er litt mindre sint på meg, så snakker vi. Bedre det, tross alt.

Du skriver at du syntes det var tøft å vise henne alt som sto her. Jeg synes egentlig ikke det faktisk. Det vil si; jeg var litt redd for at hun skulle føle jeg hadde utlevert henne. Men jeg var ikke redd for at hun skulle lese at andre hadde ment det samme som henne. Det var heller sånn at jeg tenkte det kunne bidra positivt til vår dialog at hun så at jeg var villig til å se på argumenter som liknet hennes. Og det var jo litt rart å lese nesten ordrett det samme som hun hadde sagt (gjelder bare enkelte av innleggene her selvsagt). Men ok at det sies på LITT andre måter og med LITT andre stemmer. Da blir det første som sies – i dette tilfellet fra henne – tydeligere.

Ellers må eg innrømme at etter å ha lest ditt sinte innlegg, trodde jeg du var en sur gammel gubbe. Jeg trodde (71) var din alder, og ikke ditt fødselsår, som jeg etter hvert har bestemt mg for at det er. Nå er du både ung og ikke-sint, og det er jo ganske sympatisk.

Også du skriver at jeg var så usympatisk i første innlegget, men bedret meg siden. Jeg skjønner ikke helt dette. Jeg har vært den samme hele tiden, det kan jeg forsikre. Men jeg var vel litt fortvilet for fem dager siden (herregud, det føles som lenger tid), og mer rolig nå. Nok en gang; kan det være dere lesere som leste masse inn i mitt innlegg som ikke sto der??

Når jeg i dag skriver, sitter kona ved siden av meg. Vi snakker om dette med ærlighet, at også jeg må ta ansvar for at dette prosjektet ikke ble igangsatt tidligere, da det kanskje tross alt ville vært lettere. å snakke åpent (det er hun som sier dette). Og det er nok sant. Og at det som kom ut for to-tre måndere siden derfor fikk en helt feil form, er vel noe jeg må ta min kappe. Nok en gang et argument for dialogen. Og der tror jeg du har rett, Maiken når du snakker med Vinga, at mennesker som er litt eldre har et helt annet forhold til denne dialogen (eller mangel på den) enn yngre mennesker.

(Nå overtar hun): og sier (mens jeg skriver) at jeg startet med en bebreidelse, en slags krig, og ikke med samtale da jeg tok opp disse temaene nylig. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg skal si, ser poenget, men mente også at jeg var ærlig og at det jeg sa var MIN følelse og at den fortjente å bli hørt (jada Kristian, jeg aner glorien….). Jeg erkjenner at dette ble historien om demningen som brast og at det “vannet” som raste ut tok med seg mye grums. En del av mine bebreidelser hadde nok gått ut på dato, der har hun rett. Mitt sinne overfor henne var oppsamlet, og det syntes hun var urimelig, urettferdig, feil.

(Her kommer altså for første gang min kone direkte inn diskusjonen. Hun snakker, jeg skriver. Det føles ok).

Vi HAR faktisk i perioder vært litt flinke til å snakke om ting underveis i alle disse årene også, så alle temaene er ikke nye, men det var nå de kom for fullt.

Hun sier også at jeg burde ha kommet ut med det hun kaller mitt sinne tidligere. Hun omtaler mitt sinne som for blindt, og for lite seende.

Uansett; Vi har snakket mye om dette i det siste; om at vi ikke har så flinke til å gi hverandre positiv energi, men gitt mest negativ energi. Og det er nok sentralt. Men kanskje vi skal snakke om energistrømmer. Og da blir de negative noen ganger ikke farlige, bare de strømmer. Hvis de stopper opp – DA er de farlige. Og vi har nok vært nære noen stopper i det siste, men nå er strømmen i gang igjen.

Vel folkens – her fikk dere litt rett-på-sak ufordøyd og irl. Vi snakker mens jeg skriver. Spennende, dette har vi aldri gjort før.

Nå er det sent, vi skal legge oss, må ikke være for trøtte i morgen, da blir det verken rollespill eller noe annet – faren er der at hotellsengen bare blir en annen plass å sove.

Lars - og Lise

[Kristian (71)]

Hei igjen

Ja jeg er nok en del yngre enn du trodde første gangen, men har nok kanskje de samme holdningene til utroskap som en på 71 år.

Du skriver:

"Også du skriver at jeg var så usympatisk i første innlegget, men bedret meg siden. Jeg skjønner ikke helt dette. Jeg har vært den samme hele tiden, det kan jeg forsikre. Men jeg var vel litt fortvilet for fem dager siden (herregud, det føles som lenger tid), og mer rolig nå. Nok en gang; kan det være dere lesere som leste masse inn i mitt innlegg som ikke sto der??"

Jeg tror det er en kombinasjon her jeg Lars, både det at mange av oss, i hvert fall meg, leste mer mellom linjene en du mente. Men også det at måten du skrev på virket mer som om du stilte et ultimatum overfor din kone, og at du ikke var villig til å diskutere dette. Du var riktig nok villig til å gi henne tid til å venne seg til ditt forlag, men du ga ganske sterke signaler på at du forventet et bestemt svar. Nå de siste dagene bærer dine innlegg mere preg av at du ønsker forståelse for dine tanker og at det ikke er så unormalt å tenke slik. For meg er det en helt annen sak enn om du hadde stilt et ultimatum slik jeg tolket deg. Vi burde nok begge ha ordlagt os på en annen måte.

Uansett, hva du mente og hva vi andre svarte er ikke noe som behøver å diskuteres lengre nå. Det viktige her er at din kone og du nå faktisk snakker sammen om dette, at dere har fått innspill fra andre og at diskusjonen nå ikke er så fastlåst at dere ikke vil høre på hverandres argumenter.

Ønsker dere en riktig fin helg.12

[Lars]

Hei alle som leser her. Jeg logget meg like godt inn, så står det ikke lenger "anonym" hver gang jeg skriver noe.

God helg til dere alle - til dere også, altså....

Lars

[Gjest Anonymous]

Ærlig talt, Lars, hvem er det som ofrer ekteskapet?? Du sier at det er din kone...

Det er for billig å skylde på såkalt mannlig seksualitet og "ærlighet" for å bryte et løfte som du har gitt.

Jeg syns du bør spørre deg selv om hva 20 års samliv er verdt for deg. Er det verdt mer enn et forhold utenom, eller er det ikke?

Jeg syns du er egoistisk som lar en fantasi veie så mye i forhold til virkeligheten.

Kom deg ned på jorda!

[Rita]

Herregud. Dette tror jeg er noe av det beste jeg har lest på KG.

Jeg nesten stønner (av positiv energi!!) av alle dere som reflekterer så utrolig godt.

Da jeg først leste Lars innlegg-Lars 1. innlegg, fikk jeg en litt "emmen" følelse. "Usj...ser han ikke sårbarheten i den seksuelle relasjonen?? Hersens egotripp!!"

Vel, tingen ble etterhvert litt mer nyansert. Lærerikt også. MEN, argumentene er gode, intensjonene er gode og Lars skriveferdigheter er meget gode. Det gjør nok sitt til at alt fortoner seg mer "akseptabelt". Er det virkelig det???

Jeg ønsker først å rette fokus på sårbarheten og nåtidens "forførelse" i en seksuell relasjon. Min erfaring er at i seksualakten gir vi så utrolig mye av oss selv og at det gjør oss sårbar. Vi blottlegger hele vår innerste sjel. Vi hengir oss fullstendig til nytelsen, sier og gjør ting som kommer kommer helt ut fra vår evne til å være inderlig.

Kanskje retter kvinner mer fokus på inderligheten og nærheten, enn menn. Her sier jeg kanskje, fordi jeg aldri har spurt en mann om akkurat det. Jeg vet ikke sannheten, jeg kjenner kun intenst på min egen seksualitet og min egen sårbarhet.

Jeg er ingen egoist. En subjektiv sannhet kanskje. Men...i et etablert forhold, er jeg, som kvinne, bastet og bundet av å føle meg attraktiv og enestående. Det å bli altoppslukende begjært. Det å få forståelsen av at MIN kjære ikke ønsker andre enn akkurat meg. Naivt?? Kanskje. Men jeg VET at sånn er det fatt med meg. Fornuften kan si meg noe annet, at sånt går ikke an på sikt, men følelsene er alltid det som vinner. Følelsene er mye sterkere enn fornuften.

Jeg VET, som Lars, at seksuallivet kan være både oppadgående og også labert i perioder. Jeg vet OGSÅ at begge parter har et ansvar for å få ting til å funke, også når det gjelder seksuallivet. Jeg VET at ærlighet er av det gode, men jeg vet også at ærlighet kan smerte OG at det ikke alltid fremstår som det beste for et kapabelt forhold.

Jeg vet også at tiden vi lever i pr i dag, gir oss mulighet til å få innblikk i seksuelle relasjoner som vi kanskje aldri hadde tanker om tidligere. Medias åpenhet og tilgjengelighet gir oss mulighet til ubegrenset informasjon også vedrørende sex. Greit nok. MEN, for det er et stort MEN som kommer i form av spørsmål.

Lar vi oss (i vår viten) lokke eller forføre inn i en aksept i forhold til seksualitet som vi egentlig kunne nøyd oss med å fantasert om?? Er det sånn at vi ikke lenger klarer å se grensene for det akseptable og det uakseptable? Er det sånn at vår partners manglende viten og vilje, gjør at vi er villig til å ofre vedkommende til fordel for våre egne ønsker om å leve ut tingene? Er det sånn at vi styres av ren egoisme? At vi legaliserer egoismen i vår "nyervervede viten" og kravene om å leve "alt" ut? (Ellers får vi ikke fred i sjela??!!)Er det sånn at det er våre seksuelle lyster som styrer våre ønsker om å jobbe i et forhold?

Jeg sier ikke Lars at du har hatt noe ønske om å ofre din kone til fordel for DITT ønske om et variabelt seksualliv. Det vet jeg intet om. Jeg bare stiller spørsmålene.

Både Klara og Maiken som kvinner, har gode refleksjoner på området. Tja, jeg er fornuftsmessig enig i forståelsen av deg og ditt og din ærlighet. Følelsesmessig har jeg likevel ikke helt den samme forståelsen. Sorry, men jeg er følelsesstyrt!!

Rent empatisk er jeg på nett med din kone. Hun virker til å være en sunn og raus sjel, med en helt normal sårbarhet. Men det vet du jo.

12

[Minmy]

Hmm, jeg leste ditt innlegg og ble så engasjert at jeg ennå ikke har hatt tid til å lese svarene du allerede har fått, så om du har hørt dette før så får du bare bære over.

Saken er bare den at du sier at du føler du har vært veldig ærlig mot henne i forhold til andre i din situasjon som ganske enkelt har gått ut og vært utro.

Jeg er så absolutt ikke enig i deg der. Hva med alle de andre der ute som utvilsomt har vært inne på samme tanker som deg, men som aldri hverken har sagt noe om dem, eller handlet etter dem? Jeg synes du skal være forsiktig med å si at du har gitt henne et valg, og ha alt for høye tanker om hvor ærlig du er mot henne, det ser ut som om du har gjort deg selv en bjørnetjeneste. Spurte du deg selv noegang om konsenkvensene FØR du fortalte henne om disse drømmene? Etter min mening virker det ikke sånn, eller så kjenner du din kone altfor dårlig når dette kommer overraskende på deg.

[trudelutt]

Hei igjen Lars

Har lest om igjen det første innlegget ditt, og i lys av alt som er kommet frem i ettertid trekker jeg tilbake det med usympatisk. Jeg oppfattet det negativt fordi jeg sympatiserte med din kone. Nå har jeg nok et mer positivt syn på det siden jeg sympatiserer med deg også. Sånn er det.

Du etterlyste svar og tips om rollespill. Jeg har ikke noe erfaringer med det, men jeg har startet en ny tråd hvor jeg etterlyser tips, så får vi se hva som kommer.

Håper hotelloppholdet ble vellykket

trudelutt

[Gjest Anonymous]

Må bare si at jeg føler det samme som Rita.

Som om jeg skulle ha skrevet det selv. Jeg innrømmer at mye fornuftig rasjonell argumentasjon taler til din fordel, men her snakker vi faktisk om følelser.

Det er nok dette som gjør at jeg i et tidligere innlegg uttrykker overraskelse over saklighetsnivået i tilbakemeldingene på ditt første innlegg. Du rører i noe dypt i menneskesinnet. Og jeg er ikke sikker på dette begrepet "normalt"... Betyr det "akseptabelt? Betyr det menneskelig? Det normale er å fantasere om andre, men å innerst inne vite hvem man elsker. Alle mulige handlingsmønster i menneskeliv er IKKE like vakre eller respektfulle ovenfor andre mennesker. Det er ikke typen fantasi som for meg ikke kan følelsesmessig aksepteres, men måten du forholder deg til henne på.

Så får du bare unnskylde meg. Men jeg føler kanskje at din kones reaksjon fortjener en vel så stor legitimering og normalisering...

[Leia]

Det var leia, ikke anonym ovenfor...

[Venus]

Jeg forstår deg på mange måter. Men å ønske det, og å FORESLÅ det, er 2 totalt forskjellige ting !!!

Hvordan ville DU reagert om din kone gjennom 20 år kom og foreslo det samme ?

Ville du ikke tvilt litt på hennes følelser for deg ? Det er en helt normal første-reaksjon vil jeg tro.

Og du: Hvis det er slik at DETTE er så utrolig viktig for deg,,, så vær singel!!!

Da unngår du nemlig det helt primære her. Du sårer ingen!

For hva eller HVEM er viktigst for deg her? Er det muligheten for å ha sex med mange kvinner, eller er det faktisk din kone ???

Svarer du det første, må du velge å forlate henne, for BEGGES skyld. Er du mest enig i siste uttalelse bør du ta konsekvensen av det i dag; Løp ut og kjøp blomster til henne, fall på kne og fortell henne at du elsker KUN henne, og forfør henne gjerne der og da !!! Ha en felles fantasi om trekant i seansen deres,kle dere gjerne ut også,- kanskje DET gjør susen ???

Men bytt litt på, det bør være med en mann i trekant-fantasien deres også, ikke bare en kvinne, hver gang !!!

Ok, jeg ønsker dere lykke til jeg...

[Lars]

Hei, Rita, jeg synes du har noen fine betraktninger om sårbarhet, og om hvordan seksualiteten fortoner seg i vår tid. Vi lever i den tidsalderen med de største endringene på kort tid noensinne (bortsett fra perioder med krig og naturkatastrofer, men den type endringer vi ser i vår tid er kanskje av en annen karakter enn det kriger og katastrofer setter i gang – vi er midt i endringer som vokser fram i en hverdag – og da er de mindre synlige mens de pågår, tror jeg). Disse endringene berører sterkt vårt indre, og ikke minst tror jeg det berører oss på den måten at vi blir sårbare. Vi blir redde for det nye fordi vi ikke får tid til å venne oss til det. Og når endringene skaper nye mønstre og muligheter på et så nært område som det mellomenneskelige, er det aller mest utrygt for mange. Når du snakker om seksualitet i en sånn tid, er jeg enig med deg i at vi må ta oss tid til å stille sånne spørsmål som du stiller. De er gode, og i mitt forhold har de ikke vært stilt for mye. Og det er begges ansvar, jeg tror faktisk at jeg og Lise endelig er kommet dit at vi tør å ta slike spørsmål opp med hverandre, ikke at det er blitt lett, men iallfall mulig av og til, å snakke om det ut fra en personlig vinkling. Og jeg skjønner mer av henne etter at hun har snakket en del i det siste om noe av det samme som du skriver om; at hun har et sterkt behov for å bli elsket av MEG, og vite at jeg vil ha HENNE. Når det er sagt har vi vært enige i det siste om at INGEN av oss to har vært flinke nok de siste årene til å hente fram dette i oss selv og signalisere det tydelig til den andre.

Jeg får også lyst til å bemerke at det monogame forholdet også må oppfattes som et historisk produkt som i våre dager oppfattes som det eneste naturlige. Vi skal være ydmyke for at vi muligens ikke har de rette spørsmålene på alle svar plassert i akkurat den tiden vi selv lever. Selv er jeg også der at jeg oppfatter monogamiet som veldig grunnleggende (og viktig for meg selv), men jeg har altså hatt noen fantasier om å utfordre dette LITTEGRANN. Men jeg vil ikke lage for mye livssyn/livspolitikk ut av dette. Det var nok også sånn for min del at dødsangsten grep meg i strupen og gjorde det litt vanskeligere å puste en periode. For å få kontroll over min egen oppfattelse av situasjonen var jeg kanskje nødt til å snakke høyere enn jeg burde ha gjort. Jeg har erkjent dette overfor Lise, og hun har sagt at hun både synes det var dumt og at hun ser at det var nødvendig for meg. Dessuten har hun også erkjent at hun våknet på et par sentrale punkter i sitt liv av at ”gubben” endret seg og annonserte det med høyt volum.

Jeg vet ikke om det går fram av det jeg har skrevet her, men Lise er en sterk jente – kanskje den sterkeste av oss to. Men hun er også sårbar, og det var en side jeg ikke i stor nok grad skjønte at jeg utfordret den natten for tre måneder siden – jada, det var noen få dager før jul og svært lite velplassert….)

Ellers forstår jeg deg dit at mine skriveferdigheter får deg til å lure på om du burde være mer kritisk til det jeg skriver. Vel, vel. Jeg kan bare skrive sånn som jeg skriver, og dersom dere leser det sånn som det står, håper jeg det betyr at vi kommuniserer. Jeg vil uansett ikke bli tatt til inntekt for noe klart syn i disse spørsmålene. Jeg hadde en kriseliknende situasjon i livet mitt som førte til dette – jeg ville ikke innrømme det da, men jeg tror kanskje Lise må få rett i dette. Derfor; det jeg skriver her er like mye brev til meg selv – og til Lise. Men å få tilbakemeldinger fra dere andre setter det hele i et annet perspektiv. Kanskje kan det bidra til at jeg kommer ned på jorda, som jeg ble bedt om for et par innlegg siden. Ikke for det, jeg tror faktisk jeg har kommet dit nå, og det er i grunnen ok der

Til Klara, du ser kanskje at dette jeg har skrevet også blir svar på en del ting du skrev om i ditt siste innlegg. Du spør forresten om det med barbering som en ”intimøvelse”, og jeg kan forsikre deg om at vi begge liker den leken – begge veier. Og at det mange år siden første gang….

Minmy spør om jeg tenkte på konsekvensene før jeg tok opp disse tingene, og det tror jeg at jeg gjorde, men jeg var ikke klar nok på dette at jeg kunne såre Lise såpass som jeg tross alt gjorde. En av de konsekvensene jeg tenkte kunne komme var at vi ikke karte å være sammen mer, Men DEN mulige konsekvensen var nesten ikke koblet til det seksuelle temaet, for det var mange andre vanskeligheter som lå inne i det jeg tok opp. De fleste andre har vi klart å komme langt på i tiden etter jul, ikke minst fordi Lise har tatt et skikkelige tak i noen ting som berører forholdet vårt på helt andre områder. Men denne seksuelle fantasien er blitt hengende som den verkebyllen som det ikke var mulig å overse, og dessuten vanskeligere å bearbeide. (Men jeg tror altså at vi er mer i mål den siste uka….)

Takk trudelutt for nylesning av det jeg skrev

Og for dem som ønsker en ”bulletin” om hotelltur, kan jeg forsikre om at den var meget vellykket. Men kanskje skal detaljene få være våre egne…..

Lars

[Rita]

Noen korte kommentarer til deg Lars.

Neida. Skriveferdighetene dine skal ikke tale mot deg. Poenget med å si noe om det, er at jeg VET at det er lettere å få positiv gehør dersom språket flyter lett sammen med velfunderte argumenter.

Kommunikasjonen har du søkt og utmerket kommunikasjonen har du sannelig fått.

Det er så godt å se at vi kan være fornuftig og finne de rasjonelle svar på søkende spørsmål. Det som imidlertid slo meg, var mangelen på det rent primitive følelsesstyrte. Alt fremsto for meg så akseptabelt og fornuftig, så korrekt.

Sjalusien f.eks. Hvor ble det av den? Det er kanskje en primitiv følelse, en følelse vi egentlig ikke skal vedkjenne oss. Den ER like fullt tilstedet, faktisk i de aller fleste forhold. Mer eller mindre.

Så kan man jo diskutere hva man legger i sjalusibegrepet. Jeg påstår at det er en aldeles naturlig følelse, dersom man føler forholdet truet.

Tja. Monogamien?! Jeg vet ikke jeg. Personlig vil ikke slippe håpet om et rendyrket monogamt forhold. Selv om det muligens er "in" å hevde noe annet. Jeg tror på det monogame, selv om jeg ser at det kan bli stagnasjon ettersom man blir kjent med alt hos hverandre.

Kanskje skal vi aldri slippe opp 100% og utlevere sitt hele jeg. Kanskje det fører til at vi slutter å søke hverandre. En liten tanke bare.

Tilbake til utgangspunktet. Noe jeg ønsker å nevne for deg. Fantasier. Deilige og spennende fantasier som kan tenne noe voldsomt. De kan brukes positivt. Ingen kan se dine indre bilder. Din kjære kan ikke se dine bilder. Bare deg og dine sanser kan la netthinnen din bli fullt av uansett hva!

Fantasier har jeg selv brukt når jeg ønsker å bli grenseløs opphisset. De er ufarlige. De kan man enten velge å bevare dypt i sitt indre, eller man kan velge å dele det med sin kjære.

Det som KAN bli vanskelig, kanskje litt sørgelig også, er når du velger å leve ut en sterk fantasi. Du kan faktisk risikere at virkeligheten på langt nær kommer opp mot fantasien. Det sørgelige med det, er nok ikke skuffelsen over virkeligheten. MEN faktisk at man mister den fantasien. De gode bildene man kunne bruke, ble borte i levendegjøringen.

Jeg har opplevd akkurat det. Min fantasi var så deilig, jeg ville leve det ut, virkeligheten var heller middelmådig. Det førte til at jeg faktisk mistet noe. Jeg mistet mine bilder og det føltes faktisk som et tap. Det høres muligens rart ut.

Hva skal jeg da fantasere om, for å oppleve det kicket jeg før kunne oppleve?! Jeg må selvsagt lete etter nye fantasibilder. Finner jeg de deilige bildene, så skal det bli bevart i bildeverden og IKKE leves ut.

Det er faktisk lettere å være seksuelt grensesprengende i fantasien, enn i virkeligheten.

Hils din Lise. Lars og Lise er sant!! 12

[Lars]

Hei igjen Rita,

Du etterlyser det følelsesstyrte hos meg (tror jeg), og mener det jeg skriver blir så korrekt og fornuftig. Jeg liker den kommentaren, og jeg tror du er inne på noe. Jeg må nok innrømme at jeg har forsøkt å være litt ”flink gutt” og forklare meg bra overfor en hel masse damer som hadde sterke meninger. Noen av dem ganske sinte. Dermed ble det kanskje litt ”fornuftslars” i dette.

For jeg skjønner jo at dette er mest følelser, og at sjalusi er sterkt inne som en av de

tydeligste. Men det er jo sånn at denne og andre følelser er veldig inne i diskusjonen – og i relasjonen – mellom Lise og meg. Og det er der den hører hjemme, så får dere andre kanskje heller måtte nøye dere med å bare høre litt om min – og hennes – versjon av den. For meg selv tror jeg at jeg har hatt litt lyst til å kjenne på en sjalusi som er overkommelig. Og det har ligget der fra første stund i dette utspillet. Nettopp derfor synes jeg forslaget om et rollespill der jeg ser på at Lise danser tett med en annen hørtes ok ut. Jeg tror jeg ville kunne like denne situasjonen dersom den var avtalt mellom meg og henne, og jeg tror jeg ville kunne ha godt av å kjenne på denne følelsen. Lise har et par ganger utfordret meg på liknende fantasier, og det har vært både skremmende og ok. Kanskje er jeg en liten selvplager?

Når det gjelder Lises følelse av at det har vært vanskelig å kjenne på sårbarheten, mener jeg at jeg har snakket en del om den – også her.

Det du skriver om å beholde fantasien som fantasi, er jo også fornuftig. Hørte du? Fornuftig. Kanskje har jeg hatt et behov for å ikke være så fornuftig, utfordre meg selv og henne. Jeg må legge til at jeg nok alltid har vært en fyr som har forsøkt å være SÅ fornuftig…..

Ellers: det kan se ut til at debatten her på denne tråden har stilnet litt av de siste dagene. Men jeg er iallfall kjempefornøyd med responsen. Jeg ser at denne tråden har suverent flest svar her i det siste. Dette blir jo nesten som å ha et eget nettsted med overskriften: Gi meg et godt råd…

De siste dagene har Lise og jeg sjekket innom daglig; Skal vi se om det er kommet flere svar? Og diskutert dem som er kommet.

Så takk til alle, vennligsinnede og andre. Dette har vært nyttig for meg – og jeg håper for oss begge. Og kanskje også for noen av dere, det skriver iallfall enkelte, f.eks. Arnie, som aldri fikk takk for sitt innlegg.

Jeg kommer fremdeles til å kikke innom av og til…..

Lars

[Gjest Anonymous]

Så fint at dere har en åpen dialog rundt "problemet" (jeg vil heller kalle det vekstmuligheten) og diskuterer svarene. Det kaller jeg å bry seg om å gjøre noe med saken!!

Det slår meg at dette ikke bare dreier seg om èn persons fantasier og meninger, det dreier seg om to. Dermed synes jeg det er helt på sin plass å involvere Lise i det du har skrevet her på KG

*applaus for det*

Flere burde gjøre det på den måten. DA hadde det blitt mye interessant å lese her.

Jeg kan fortelle deg litt om sjalusi, men vet ikke om du trenger det nå.. Det virker jo som om dere finner fint ut av dette.

Enig med Rita at alt dette er litt vel "uprimitivt" og meget fornuftig alt sammen. Men det synes jeg er den beste måten å diskutere sånne ømtålelige temaer, for da er det liksom ikke noe å hisse seg opp over heller

Keep up the good work

12

[Lars]

Hei alle, denne tråden stoppet så plutselig opp? Hvor ble det av gode diskusjonspartnere som Maiken og Klara? Har dere sagt det dere skulle si?

Lars

[OppNed]

Nei, langt ifra, Lars

Har begynt på innlegg ca 10 ganger, tror jeg. Bare for å bli avbrutt. Dette er et så dyptpløyende og engasjerende tema at man må ha tid å samle tankene rundt det.

Det føles nesten litt rart å konstatere at en hel del av mine egne tanker rundt dette har blitt skrevet ned i ords form, av en MANN Det er nesten så det er litt vanskelig å innrømme en del av mine egne tanker (pluss endel opplevelser som jeg ikke tør eller bør nevne her inne). Fordi at jeg har en sterk mistanke om at visse ting bør enkelt og greit en kvinne ikke tenke. Ihvertfall ikke nevne.

Må innrømme at den uttalelsen din som gikk på det med å trigge din egen sjalusi, vri denne om til en slags seksuell stemning, kjenne på den og bruke denne som en nesten småpervers self-test, gikk rett hjem. Dette var jo meg, jo! Ikke veldig ofte, må jeg søtt og pent tilføye, men absolutt en beskrivelse av det jeg vil kalle "den svarte meg". Som når jeg minst aner det bare kan dukke opp.Jeg har oppfordret til og og initiert noen få slike opplevelser, og hatt en kolossal uttelling av dette.

Det er risikofylt. Det er skremmende og grensesprengende. Og det anbefales ikke hvis man ikke er trygg på partneren sin. Men ikke FOR trygg heller på den måten at risikomomentet og rushet forsvinner. Men trygg nok til å vite at dette er noe forholdet takler. Når det har gått litt tid, så sitter jeg bestandig igjen med et vagt mine om det som har skjedd. Vi har sammen en opplevelse bak oss som ikke rystet grunnmuren det minste. Som ingen andre får ta del i, og som vi kan dra frem og bruke sammen. For den saks skyld så sitter jeg igjen med bilder på netthinnen av meg selv sett utenifra, bilder av han jeg elsker i settinger som kunne vært tatt fra en BRA erotisk film (du vet, den typen man ikke får hverken kjøpt eller leid...)

Det eneste som er alfa omega er at vi gjør ting sammen, snakker om dette, er ærlige og svarer oppriktig på hverandres spørsmål. Som Rita sier så er det med å miste fantasien i ettertid en konsekvens. Den vil i beste fall bli erstattet av et ok minne, i verste fall forsvinner den helt. Det er ihvertfall min erfaring med det.

Men nye fantasier kan skapes. De dukker gjerne opp rundt andre opplevelser så uansett. Pluss at han skaper nye fantasier i meg, ved å dele sine egne.

Nå høres det vel ut som jeg er en heftig swinger eller noe sånt Er faktisk ikke det, men jeg fordømmer heller ikke de som gjør dette. Det får bli opp til hver og en. Poenget, Lars, er at dere finner ut av dette sammen.

Vi traff hverandre i voksen alder, og begge har opplevd fallgruber i våre forrige ekteskap som direkte resultater av dårlig seksuell kommunikasjon. Jeg ønsker ikke å gjenta den suksessen. Ikke han heller. Da får det heller briste og bære. Ingen løgner eller hemmeligheter skal få ødelegge det suverent varme, spennende og seriøse opplegget vi har.

Nå hadde jeg igrunnen lyst til å besvare en masse vinklinger fra andre, men ender altså opp med å beskrive min egen erfaring. are for å bli avbrutt igjen. Må gå nå, uten at du eller andre ble noe klokere. Synes ihvertfall det er fint å kunne skrive om.

Maiken1212[ Dette Innlegg er endret av: Maiken den 2002-03-25 22:58 ]

[Gjest Anonymous]

Du sier at dette er blitt et problem både for deg og din kone. Det er kanskje ikke så rart ettersom dette sikkert ikke er noe hun forventet. Plutselig kommer mannen hun elsker med et ønske om å være sammen med en annen/flere en henne som han har valgt.

JEg kan forestille med følelsene hun sitter med nå: "Elsker han meg ikke like mye, er jeg ikke bra nok lenger, hva kunne jeg ha gjort for at han ikke skulle ønske dette" hva er galt med meg?..

Jeg vet selvfølgelig ikke hva hun tenker, men dette er hva jeg hadde tenkt.

Muligens er vi jenter/damer litt snevre når det gjelder sex, og mer opptatt av kos og trygghet, men jeg vet at ditt ønske hadde plaget meg dag og natt.

JEg forstår at vi er forskjellige og at det kan være surt for deg å gi opp en slik drøm ,men kan du ikke "finne" en drøm/fantasi som bare inkluderer deg og din kone?

Jeg tror det ville hjelpe dere begge.

Lykke til