Mistet nesten alle venner etter baby

[AnonymBruker]

Fikk baby nå i sommer, og jeg begynte allerede å miste venner under svangerskapet. Folk bare gikk unna, slutta å svare på meldinger, ville ikke finne på noe lengre, inviterte ikke ut på ting, og avslo alle forslag når jeg prøvde å ta initiativ.

Jeg føler jeg har gjort det jeg kan for å klare å "holde de igjen", og snakke med de. Men hver gang jeg snakket om svangerskap og baby og babyting så blei de sure og kortsvarte. Å jeg mener ikke at jeg BARE snakket om disse tingene, jeg snakker om alt annet også, men i starten var jeg ganske oppspilt og lykkelig for at jeg endelig var blitt gravid. Sa bare gratulerer liksom, også brydde de seg ingentingen. De var også sure for at jeg ikke kunne drikke alkohol lengre.

Hu ene "veninnen", som er forloveren min har vært på besøk en gang, og det var på bursdagen min. Utenom det så har hu også gitt totalt F. 
Alt er jo også nedstengt, så jeg kan ikke være med på babysvømming, babysang eller barseltreff pga den helvetes coronaen. Føler meg så utrolig alene.

Jeg ville ikke vært uten babyen min for alt i verden, men hadde jeg visst at jeg skulle miste alt sosialt, og visst om coronasituasjonen så hadde jeg kanskje satt det på vent. Samboern derimot har alt av venner i behold, fordi han fortsatt drekker alkohol med de over skype, og spiller med de. Jeg har ikke samme muligheten.

 

Anonymkode: e5805...b4f

[AnonymBruker]

Huff, skyt meg gjerne, men er det en ting jeg absolutt driter fullstendig i så er det graviditet, amming, våkennetter, bleier og alt annet som fører med en baby. Hadde ikke klart å skjule det heller, så hadde sikkert svart så kort jeg kunne om noen hadde begynt å prate med meg om det, og hadde sikkert bytta tema fortere enn svint. 

Anonymkode: 4aadf...ac5

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Huff, skyt meg gjerne, men er det en ting jeg absolutt driter fullstendig i så er det graviditet, amming, våkennetter, bleier og alt annet som fører med en baby. Hadde ikke klart å skjule det heller, så hadde sikkert svart så kort jeg kunne om noen hadde begynt å prate med meg om det, og hadde sikkert bytta tema fortere enn svint. 

Anonymkode: 4aadf...ac5

Folk som bryr seg om vennene sine, godtar at de snakker om ting som er viktige for dem, i normale mengder. Du høres ut som en rævva venn. Jeg driter også i andres barn, men likevel er jeg klar over at de er viktige for mine venner, og spør da hvordan det går, hører på "søte" historier, osv. På samme måte som at jeg spør hvordan det går med oppussingen til en kollega, hører på bryllupsplanleggingspratet til en annen kollega, osv. 

Anonymkode: 828cf...61f

[Whistler]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

……….. Men hver gang jeg snakket om svangerskap og baby og babyting så blei de sure og kortsvarte. Å jeg mener ikke at jeg BARE snakket om disse tingene, jeg snakker om alt annet også, men i starten var jeg ganske oppspilt og lykkelig for at jeg endelig var blitt gravid. Sa bare gratulerer liksom, også brydde de seg ingentingen. ……………..

 

Anonymkode: e5805...b4f

Jeg tror vel at nøkkelen til problemet ditt i stor grad ligger begravet i disse setningene.  Det kommer til å gå over etterhvert.

[AnonymBruker]

Det høres ut som om vennene dine er litt unge og umodne, ts? 

Her har jeg også slitt med det sosiale etter at jeg fikk barn, men det er mer fordi det er jeg som ikke har tid, er for sliten, osv, til å klare å være med på så mye. 

Anonymkode: 828cf...61f

[AnonymBruker]

tørr jeg å spørre om hvor gammel du er? høres ut som drama fra 17-22 års alderen spør du meg.. 🙈

skaff deg skikkelige venner? er man ordentlige venner så oppfører man seg da ikke slik. Prøvd å snakke med de? fortalt de hvordan du føler deg? kanskje du kunne gjort det til hun forloveren din? hvis dere er så ‘close’ så burde hun ta deg seriøst.

Anonymkode: dc3bd...7cc

[AnonymBruker]

Jeg har syntes sosialisering har vært fryktelig slitsomt under korona. Kanskje noen av venninnene dine syntes det samme? Jeg er også ei som liker best å drikke og fylla i helger osv. Men da korona kom, så skulle alle heller kontakte meg over mobilen, og jeg syntes det er fryktelig slitsomt og tidskrevende å svare alle, jeg har liksom nok med å holde motet oppe selv under nedstengning. Sies jo også hele tiden på nyhetene at alle som tenker seg noen som er ensomme, så skal man ta en tlf. Jeg vet ikke om folk tror jeg er veldig ensom??? Men merker på folk at de skriker etter sosialisering, og jeg blir helt tømt av luft altså... skulle jeg svart alle og hatt en pågående samtale med ALLE som kontakter meg, så hadde jeg ikke gjort noe annet enn å skrive meldinger eller snakke i tlf! 
 

Hilsen introvert som håper hun ikke nå tråkker på noen ensomme sine tær

Anonymkode: 24aae...45c

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Folk som bryr seg om vennene sine, godtar at de snakker om ting som er viktige for dem, i normale mengder. Du høres ut som en rævva venn. Jeg driter også i andres barn, men likevel er jeg klar over at de er viktige for mine venner, og spør da hvordan det går, hører på "søte" historier, osv. På samme måte som at jeg spør hvordan det går med oppussingen til en kollega, hører på bryllupsplanleggingspratet til en annen kollega, osv. 

Anonymkode: 828cf...61f

Men folk med barn ser ikke selv hvor mye de faktisk snakker om det. Det er en interesse som de uten barn ikke kan relatere til. Oppussing og planlegging av bryllup kan jo folk til en viss grad sette seg inn i. Har man en supersær hobby kan man jo heller ikke forvente at andre skal finne det interessant for eksempel. Litt prat går alltids fint, men ikke mas om ungene hver eneste gang man treffes. Det opplever jeg veldig ofte. Mine venner med barn snakker omtrent ikke om annet. Er dørgende kjedelig.

Anonymkode: 59eda...287

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Men folk med barn ser ikke selv hvor mye de faktisk snakker om det. Det er en interesse som de uten barn ikke kan relatere til. Oppussing og planlegging av bryllup kan jo folk til en viss grad sette seg inn i. Har man en supersær hobby kan man jo heller ikke forvente at andre skal finne det interessant for eksempel. Litt prat går alltids fint, men ikke mas om ungene hver eneste gang man treffes. Det opplever jeg veldig ofte. Mine venner med barn snakker omtrent ikke om annet. Er dørgende kjedelig.

Anonymkode: 59eda...287

Rettelse: NOEN folk med barn er sånn. Som sagt, jeg har vært barnløs selv, fikk ikke barn før jeg var 36, så jeg har mye erfaring med å være eneste barnløse. 

Oppussing er ikke noe alle kan relatere til, nei. Jeg relaterte fint lite til bygging av plattinger og nye bad, da jeg leide leilighet. Bryllup interessert mer langt oppi toeren, jeg fatter og begriper ikke hvorfor noen vil noe sånt, ei heller hvorfor det lages så jækla styr over det. 

Likevel jatter jeg med, stiller spørsmål, og viser høflig interesse, fordi det gleder vennene og kollegaene mine å snakke om det. 

Jeg har sikkert mye DE ikke synes er interessant, men de viser interesse for mitt liv, for de vet at det gleder meg. 

Det er det samtaler og vennskap handler om; å vise interesse for hverandres liv, og gi og ta. Høre på hverandres ting, selv om akkurat den tingen ikke har stor personlig interesse. 

Anonymkode: 828cf...61f

[AnonymBruker]

Jeg tenker at venner bryr seg om dem de er glad i. Kansje de du kjenner rett og slett er mye mer umodne enn deg? 

Eller kan det være at de er misunnelig? 

 

Anonymkode: bb1ce...977

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Rettelse: NOEN folk med barn er sånn. Som sagt, jeg har vært barnløs selv, fikk ikke barn før jeg var 36, så jeg har mye erfaring med å være eneste barnløse. 

Oppussing er ikke noe alle kan relatere til, nei. Jeg relaterte fint lite til bygging av plattinger og nye bad, da jeg leide leilighet. Bryllup interessert mer langt oppi toeren, jeg fatter og begriper ikke hvorfor noen vil noe sånt, ei heller hvorfor det lages så jækla styr over det. 

Likevel jatter jeg med, stiller spørsmål, og viser høflig interesse, fordi det gleder vennene og kollegaene mine å snakke om det. 

Jeg har sikkert mye DE ikke synes er interessant, men de viser interesse for mitt liv, for de vet at det gleder meg. 

Det er det samtaler og vennskap handler om; å vise interesse for hverandres liv, og gi og ta. Høre på hverandres ting, selv om akkurat den tingen ikke har stor personlig interesse. 

Anonymkode: 828cf...61f

Igjen, jeg er enig. Men en veldig vesentlig forskjell er jo at man ikke gifter seg eller pusser opp resten av livet (som regel). Det er en periode man kanskje snakker mer om dette. Så går det over. 
 

Og ja, noen er «verre» enn andre hva angår barneprat. Men det er virkelig ikke til å stikke under en stol at enkelte mødre ikke snakker om annet. Dette gjelder for øvrig også på jobb. Fedre derimot, snakker meget sjelden om barna sine. 
 

Er helt enig i at man som gode venner snakker om ulike tema og ting som opptar en, men det må faktisk være lov å bli lei av det evinnelige barnemaset.

Anonymkode: 59eda...287

[AnonymBruker]

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Samboern derimot har alt av venner i behold, fordi han fortsatt drekker alkohol med de over skype, og spiller med de. Jeg har ikke samme muligheten.

 

Anonymkode: e5805...b4f

Hvorfor kan ikke du gjøre det samme? Gi babyen til far, kos deg med rødvin eller drinks og VOKSENPRAT over nett i noen timer 🤷🏻‍♀️

Anonymkode: dc19c...f2c

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det høres ut som om vennene dine er litt unge og umodne, ts? 

Her har jeg også slitt med det sosiale etter at jeg fikk barn, men det er mer fordi det er jeg som ikke har tid, er for sliten, osv, til å klare å være med på så mye. 

Anonymkode: 828cf...61f

Ja er desverre i en vennegjeng med mange umodne. Ingen av dem har ønsker om barn før de er 30-35, og jeg støtter og respektere de for det. Syns bare de kan respektere meg tilbake som har etablert meg med hus og familie tidligere enn dem.

1 time siden, AnonymBruker skrev:

tørr jeg å spørre om hvor gammel du er? høres ut som drama fra 17-22 års alderen spør du meg.. 🙈

skaff deg skikkelige venner? er man ordentlige venner så oppfører man seg da ikke slik. Prøvd å snakke med de? fortalt de hvordan du føler deg? kanskje du kunne gjort det til hun forloveren din? hvis dere er så ‘close’ så burde hun ta deg seriøst.

Anonymkode: dc3bd...7cc

Vennene er fra 22-26, er midt i mellom selv. Skal vel forsåvidt være enig, men det er ikke noe drama. Jeg har ikke laga noe drama med dem. Forlovern min har jeg snakka ut med, men hu "forstår ikke" hva jeg mener når jeg sier vi har glidd i fra hverandre. Å selv om jeg tok det opp med hu at hu ikke svarer på meldinger eller telefoner så har hu fortsatt ikke tatt opp kontakten. Så har egentlig bare gitt opp. TS

Anonymkode: e5805...b4f

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har syntes sosialisering har vært fryktelig slitsomt under korona. Kanskje noen av venninnene dine syntes det samme? Jeg er også ei som liker best å drikke og fylla i helger osv. Men da korona kom, så skulle alle heller kontakte meg over mobilen, og jeg syntes det er fryktelig slitsomt og tidskrevende å svare alle, jeg har liksom nok med å holde motet oppe selv under nedstengning. Sies jo også hele tiden på nyhetene at alle som tenker seg noen som er ensomme, så skal man ta en tlf. Jeg vet ikke om folk tror jeg er veldig ensom??? Men merker på folk at de skriker etter sosialisering, og jeg blir helt tømt av luft altså... skulle jeg svart alle og hatt en pågående samtale med ALLE som kontakter meg, så hadde jeg ikke gjort noe annet enn å skrive meldinger eller snakke i tlf! 
 

Hilsen introvert som håper hun ikke nå tråkker på noen ensomme sine tær

Anonymkode: 24aae...45c

Vel, jeg er en introvert selv, til en viss grad.
Jeg har aldri hatt så veldig mange venner, og har aldri skriket etter sosialisering. Under coronaen så holder jeg meg unna alt og alle, og prøver å kontakte folk via melding om det er noe. 
Nå de siste ukene så har jeg ikke snakket med noen av mine "venner", for å se om de kontakter meg, men ingen kontakt, verken via melding, snap eller telefon. 
Er som regel ikke den typen som spammer folk ned med meldinger heller, men en melding i ny og ne for å høre om hvordan det står til med folk er jo vanlig.
TS

Anonymkode: e5805...b4f

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Men folk med barn ser ikke selv hvor mye de faktisk snakker om det. Det er en interesse som de uten barn ikke kan relatere til. Oppussing og planlegging av bryllup kan jo folk til en viss grad sette seg inn i. Har man en supersær hobby kan man jo heller ikke forvente at andre skal finne det interessant for eksempel. Litt prat går alltids fint, men ikke mas om ungene hver eneste gang man treffes. Det opplever jeg veldig ofte. Mine venner med barn snakker omtrent ikke om annet. Er dørgende kjedelig.

Anonymkode: 59eda...287

Jeg hadde ingen problem med å sette meg inn i det venninner med barn snakket om. Jeg ville gjerne høre om barna deres for det var det viktigste som foregikk i livet deres. 

Når "venner" blir sure fordi en ikke KAN drikke alkohol er det på tide å rydde litt i vennskapene, uavhengid av årsaken til alkoholforbudet.

Anonymkode: deb4d...0d4

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor kan ikke du gjøre det samme? Gi babyen til far, kos deg med rødvin eller drinks og VOKSENPRAT over nett i noen timer 🤷🏻‍♀️

Anonymkode: dc19c...f2c

Fordi disse menneskene jeg kunne tenke meg å gjøre dette mer har null interesse å gjøre dette med meg lengre. De forsvant under svangerskapet når jeg IKKE kunne drikke. Og i tillegg så ammer jeg, så det er veldig ugunstig.
TS

Anonymkode: e5805...b4f

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fordi disse menneskene jeg kunne tenke meg å gjøre dette mer har null interesse å gjøre dette med meg lengre. De forsvant under svangerskapet når jeg IKKE kunne drikke. Og i tillegg så ammer jeg, så det er veldig ugunstig.
TS

Anonymkode: e5805...b4f

Du kan jo spørre de om å møtes over nett? Da må de jo ta stilling til initiativet ditt ved å enten si ja eller nei. Og det går faktisk helt fint å nyte noen enheter selv om en ammer. 

Anonymkode: dc19c...f2c

[AnonymBruker]

Du fikk barn veldig ung, tenker at dette er ganske naturlig når man er i helt forskjellige livssituasjoner. Da jeg fikk barn, var det omtrent samtidig med resten av omgangskretsen så da utviklet vennskapene seg naturlig i en barnevennlig retning. Jeg forstår at dette er veldig kjipt, men dessverre ganske naturlig. Hva med å prøve å finne noe nye venner som er på samme sted i livet? 

Anonymkode: 0766e...03d

[AnonymBruker]

Endel mennesker, spesifikt kvinner, endrer totalt personlighet i møte med samboer&barn-fella. De slutter nesten å eksistere som individer og mennesker og blir som en slags ruge- og husarbeidsrobot. Det er omtrent 10-20% av mine venninner med barn som fortsatt er oppegående, interessante individer etter å ha født barn. Så dette rammer et stort flertall. 

Forsøk derfor å bevare deg selv i møte med rollen som mor. For rollen er kun en av (og ikke engang den viktigste) bestanddelene som gjør deg til deg. Snakk om ting som engasjerte deg før - politikk, miljø, forskning etc. Ilegg deg selv regler om å holde deg oppdatert innen ditt yrkesvalg, lese aviser daglig og konsumere minst en fagartikkel i uka. Morsrollen er 18-25 år midt i et liv på 100. Den er liten i ditt liv. Husk også at denne rollen (morsrollen) kun er noe ungene dine bryr seg om - det er bare for dem du er mor. For alle andre er du et individ, ikke en fødemaskin. Andre folk vil like lite høre om mamma-ts i 15 min som om det kjedelige møtet med kunder på jobben. 

Anonymkode: 65e1f...6bb

[Nidarosen]

Er selv i 20 åra og har en nære venn men barn. Aldri hatt noe problem med å snakke om barn eller lignende men kjenner jeg blir usikker rundt barna, men det er fordi jeg ikke vet helt hvordan jeg skal oppføre meg. Vil ikke de skal bli lei seg hvis jeg gjør noe feil ol. Har det vært mine barn er det jo noe helt annet men jeg har ikke peiling ennå 😅 bare paranoid for å gjøre feil. 

Hadde en periode der vi møttes veldig lite. Jeg hadde ny kjæreste og brukte mye tid med han. Hadde også mange andre venner hvor vi møttes kanskje en gang i året men fortsatt var like gode venner (jeg trives også godt i eget selskap). Tenkte kanskje ikke over at vi møttes så sjeldent men hun tenkte tydelivis veldig mye på det. En dag sa det pang fordi hun misforsto meg over telefonen og da fosset det ut om at jeg ikke tok kontakt og aldri kom på besøk. At hun var veldig ensom. Selvfølgelig var jo det fryktelig synd og jeg begynte jod a først å se hvor lite vi møttes og innså fort at hun kanskje trenger mer nærhet enn meg. Må jo huske at alle ikke er like. Skulle bare ønske jeg hørte det før. For det ble nesten helt slutt på vennskapet den dagen. Jeg la meg langflat og beklaget flere ganger. Vi møttes og fikk heldigvis ordnet det noen dager senere. Vi gråt litt begge to. Forsto at vi kanskje ikke hadde satt oss inn i hverandre son situasjon. 

Ser du har snakket med dem, da blir det jo ikke helt det samme. For meg var det jo ikke nevnt før det sa stopp. Mennesker er veldig forskjellige. At de ikke kan snakke eller i det minste snakke om ting de ikke liker er ikke vanlig. De fleste kan det så lenge det ikke blir bare det. Jeg hadde i vært fall ikke no problem med det selv om jeg ikke har så mye å si om temaet. Bare hyggelig å la venner blåse ut litt hvis det trenger det eller snakke om lykkelige ting. Whatever makes you happy. 

Men kanskje de er litt som meg. Ikke så flink med barn kanskje? Men ikke tørr å si mye i redsel for å såre. Slik var jeg en stund før jeg innså. Det er bedre å bare si det som det er. Nå møtes vi oftere men kanskje på tur og på kveldene (med og uten barn). Vi prøver i vært fall å få til noe begge liker. 

Endret 10. november 2020 av Nidarosen