Dårlig selvtillit og tar meg ut på meg selv.

[AnonymBruker]

Jeg har ekstremt dårlig selvtillit og ser på meg selv som den styggeste. Kan ikke tro at noen kan elske meg. Har alltid vært singel fordi jeg føler meg så stygg og lite verdt og at ingen noen gang vil ønske å bli kjent med meg eller å bli sammen med meg. 

Jeg er blitt 39 nå, og jeg skammer meg veldig over livssituasjonen min. Jeg er ingenting og har ingenting og føler ikke at livet er verdt å leve. Gjemmer meg alltid om jeg ser folk på min alder som har mye mer enn meg. Orker ikke at de skal spørre meg om hvordan det går i livet mitt, for jeg har ikke noe liv. Føler meg mindreverdig og stygg. 

Vet ikke hva jeg skal gjøre, men skal til dps om 1 mnd, har fått time da. Vet ikke om de kan hjelpe meg for jeg er så nedtynget av tunge, vonde og negative tanker om meg selv. Jeg trykker meg ned og tar meg bare ut på meg selv. Jeg skal ikke ha det bra. Og jeg skal ikke oppleve lykke. 

Anonymkode: 6bd1d...175

[Linka2]

Jeg har troen på at DPS vil kunne hjelpe deg. Det ER håp og det ER hjelp å få. Sender deg gode tanker og et ønske om at du en dag skal se hvor verdifull og fin du er. Det er vondt å ha det slik du beskriver at du har det. Ønsker deg en god natt. Vet ikke om det kan hjelpe deg, men har du forsøkt å avlede deg selv fra de vonde tankene? Danset i stua til musikk du liker? Begynt å spille et instrument? Yin yoga? Finne ett eller annet, hva som helst, som er såpass kognitivt krevende at det der og da ikke er plass til de destruktive tankene? Har hjulpet meg når livet butter. 

[AnonymBruker]

Jeg hadde det også slik i mange år, hatet meg selv og hadde kun et lite speil på badet fordi jeg ikke orket å se på meg selv. Ble forbannet når noen prøvde å gi meg komplimenter, nektet å bli tatt bilde av, ville helst ikke gå ut av huset. Drev også mye med selvskading og destruktiv atferd. Kuttet meg selv på ungdomsskolen men innså at det gjorde meg ennå styggere så jeg begynte å slå meg selv istedenfor, blåmerkene er ihvertfall ikke permanente. Kunne også rive ut hår og dunke hodet i veggen. Taklet virkelig ikke å være meg, følte meg så ubetydelig, ekkel, dum, stygg, verdiløs.. Etter noen år i behandling har jeg det mye bedre. Det kan komme noen fæle tanker innimellom, men jeg har funnet en slags ro og aksept for hvem jeg er, samt lært meg noen teknikker, så det er lettere å tenke at det bare er forbigående tanker. Jeg tror at du kan få god hjelp på DPS, så lenge du er mottakelig for det. Vær ærlig med dem. Jeg har troen på deg, du fortjener mer enn dette ❤

Anonymkode: ad999...dd3

[AnonymBruker]

Syns det er vanskelig å forklare hvordan jeg har det, for jeg forstår ikke helt meg selv, men de terapeutene jeg har gått til virker så sure og irriterte på meg hele tiden når jeg skal åpne meg, så jeg bare lukker meg. Så sier de at de hører bare meg, meg, meg, at jeg bare prater om meg selv, eller de sitter og sover hver gang jeg er der. 

Håper den nye psykologen jeg skal til er noe bra. 

Anonymkode: 6bd1d...175

[AnonymBruker]

3 timer siden, Linka2 skrev:

Jeg har troen på at DPS vil kunne hjelpe deg. Det ER håp og det ER hjelp å få. Sender deg gode tanker og et ønske om at du en dag skal se hvor verdifull og fin du er. Det er vondt å ha det slik du beskriver at du har det. Ønsker deg en god natt. Vet ikke om det kan hjelpe deg, men har du forsøkt å avlede deg selv fra de vonde tankene? Danset i stua til musikk du liker? Begynt å spille et instrument? Yin yoga? Finne ett eller annet, hva som helst, som er såpass kognitivt krevende at det der og da ikke er plass til de destruktive tankene? Har hjulpet meg når livet butter. 

Det er vanskelig å gjøre ting jeg liker når jeg føler at jeg ikke har lov til det. Virker som om andre blir sure og syns jeg er egoistisk når jeg gjør ting jeg liker. Husker jeg spilte litt fiolin en periode, men psykiateren jeg gikk til kommenterte at det var sikkert mange barn som hadde lyst til det som ikke hadde råd... 

Anonymkode: 6bd1d...175

[AnonymBruker]

Hvilken terapi fikk du på dps? 

Anonymkode: 6bd1d...175

[Savan]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er vanskelig å gjøre ting jeg liker når jeg føler at jeg ikke har lov til det. Virker som om andre blir sure og syns jeg er egoistisk når jeg gjør ting jeg liker. Husker jeg spilte litt fiolin en periode, men psykiateren jeg gikk til kommenterte at det var sikkert mange barn som hadde lyst til det som ikke hadde råd... 

Anonymkode: 6bd1d...175

Eh, what?? Så derfor skulle ikke du liksom..?

 

Hvilke andre ting liker du å gjøre? Hva liker du ved deg selv?

[flygefisk1]

Høres ut som at dette har blitt en "ond sirkel", jo mer negativt du tenker om deg selv - jo mer "manifesterer" du dette ut til verden. Det ender med at du utstråler denne negativiteten og ikke tiltrekker deg noen positive opplevelser eller øyeblikk i det hele tatt. 

Gjør ALT du kan for å endre tankegangen din, DU ER JO IKKE STYGG. Hvor i alle dager har du det fra, liksom?!
Det finnes en for alle, men den "ene" kommer ikke før du selv er klar for det - du er nødt til å akseptere deg selv før du finner denne personen. 

[flygefisk1]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er vanskelig å gjøre ting jeg liker når jeg føler at jeg ikke har lov til det. Virker som om andre blir sure og syns jeg er egoistisk når jeg gjør ting jeg liker. Husker jeg spilte litt fiolin en periode, men psykiateren jeg gikk til kommenterte at det var sikkert mange barn som hadde lyst til det som ikke hadde råd... 

Anonymkode: 6bd1d...175

Jøss så selvsentrert tankegang. Selv om du har en negativ tankegang om deg selv så husk på at INGEN egentlig bryr seg.
Det er jo ingen som blir sure eller tenker over hva du gjør i det store og hele, hvis du tror at folk blir sure osv pga noe du gjør - da er du jo rett og slett oppdratt ved å tro at verden sirkulerer rundt deg. Og har en relativt dårlig mentaliseringsevne. 

[flygefisk1]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Syns det er vanskelig å forklare hvordan jeg har det, for jeg forstår ikke helt meg selv, men de terapeutene jeg har gått til virker så sure og irriterte på meg hele tiden når jeg skal åpne meg, så jeg bare lukker meg. Så sier de at de hører bare meg, meg, meg, at jeg bare prater om meg selv, eller de sitter og sover hver gang jeg er der. 

Håper den nye psykologen jeg skal til er noe bra. 

Anonymkode: 6bd1d...175

De blir vel oppgitte fordi de ser akkurat det jeg ser - egosentrisk. 

Du har en veldig liten kapasitet til reflektering og mentalisering, du har en tankegang hvor verden handler om deg. Og andre mennesker tenker og føler akkurat sånn som du, men det er jo absolutt langt ifra sannheten.... haha

Det du tenker og føler, tenker du og føler... INGEN ANDRE. INGEN tenker på deg eller føler noe angåede deg (ikke frekt ment, men dette er ett eksempel på at tankegangen er helt far out).. Men det er ganske vanlig for mennesker som deg, og tenke at andre tenker om deg, men det gjør dem altså ikke. Så slapp helt av. 

Du får si til psykologen det du har skrevet her, så kan hen hjelpe deg med mentalisering og kognitiv terapi. dette kan du jo google også, og tite på videoer på youtube f.eks .. 

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Syns det er vanskelig å forklare hvordan jeg har det, for jeg forstår ikke helt meg selv, men de terapeutene jeg har gått til virker så sure og irriterte på meg hele tiden når jeg skal åpne meg, så jeg bare lukker meg. Så sier de at de hører bare meg, meg, meg, at jeg bare prater om meg selv, eller de sitter og sover hver gang jeg er der. 

Håper den nye psykologen jeg skal til er noe bra. 

Anonymkode: 6bd1d...175

Det er jo litt spesielt at en psykolog klager over at du prater mye om deg sjøl.

Men det er vel kanskje ironisk nok sånn at om man ikke har så god sjøltillit, fokuserer man lett mye på seg sjøl og sine antatte mangler, mens om man har ok sjøltillit har man gjerne mer overskudd til å fokusere også på andre og deres perspektiver og behov. 

Anonymkode: ddac6...42e

[Savan]

Man blir selvsentrert av å ha det psykisk vondt og ha selvtillit på bånn! Det ligger ingenting vondt i det, man har bare blitt så vant til å se innover og prøve å forstå seg selv, kritisere seg selv og føle seg mindreverdig! Men ingen velger å ha det psykisk vondt- vi gjør alt vi kan for å unngå det.

 

Tro meg, TS. Jeg vet hvordan det er- og jeg unner INGEN å ha det sånn! Var selv innlagt på DPS i flere måneder i sommer. Tenkte det ikke ville være mulig å få hjelp, jeg var en lost case, og ville egentlig bare dø. Selvtilliten min var ikke-eksisterende. Jeg kunne ikke si EN positiv ting om meg selv. Hadde null håp og følte meg helt verdiløs. 
 

Men jeg fikk god hjelp- for første gang i mitt liv, mot depresjon og suicidale tanker. Selv kontaktsykepleieren min sa ved utskrivelse at «Jeg var faktisk ikke sikker på at vi skulle klare å hjelpe deg i starten. Jeg har aldri hørt noen snakke så stygt om seg selv.»

 

Jeg snakker nå stort sett bare om meg, meg, meg til psykologen. Det er jo for min skyld og mine issues at jeg går dit! Synes det høres helt merkelig ut at en psykolog ikke vil forholde seg til det. Hva skal dere ellers snakke om..? Været? Psykologen sine problemer..? 
 

Synes ikke du fremstår egosentrisk. Du er modig som åpner opp om noe som er forbanna vondt og vanskelig. Dette er din tråd, kjære deg 🌹 Skriv gjerne til meg hvis du trenger noen å snakke med. Stor klem 🤗