Frivillige avtaler - men "vil ikke" gå

[AnonymBruker]

Vanskelig å finne en overskrift som passer, men lurer på om andre har det som meg - og hva dette evt kan være. 

Jeg har en avtale. En hyggelig, sosial avtale som jeg gjerne selv har foreslått. Jeg vet jeg kommer til å få det kjekt når jeg er der, og jeg kommer til å ha lyst til å gjøre det igjen - men i timene før jeg skal gå så vil jeg ingenting annet enn å være hjemme. Jeg har vært slik siden jeg var i tenårene, men skjønner ikke hva det er.

Tenkte om det kunne være et snev av sosial angst, men samtidig storkoser jeg meg når jeg først er der. Tenker ikke et sekund over at jeg ikke vil være der, ikke er komfortabel el.lign.

Jeg har det også i større grad når jeg skal på ferie og skal være hjemmefra i kanskje en uke eller lenger. Da tenker jeg på alle bøkene jeg heller vil lese, alle filmene jeg vil se, at jeg så mye heller vil være hjemme i sofaen og gjør alle de kjente tingene. Men når jeg først kommer meg avgårde så har jeg det supergøy og tenker ikke på filmer/bøker/hjemme et øyeblikk.

Noen som har det likt og vet hva dette kan være?

Anonymkode: 89d21...44a

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da tenker jeg på alle bøkene jeg heller vil lese, alle filmene jeg vil se, at jeg så mye heller vil være hjemme i sofaen

Har du forsøkt å bevisst snu tankegangen? Og heller velge å glede deg til det du skal? Prøve å være litt positiv, eller i hvertfall litt mindre pessismistisk?

Anonymkode: 797d3...9c9

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Har du forsøkt å bevisst snu tankegangen? Og heller velge å glede deg til det du skal? Prøve å være litt positiv, eller i hvertfall litt mindre pessismistisk?

Anonymkode: 797d3...9c9

Jeg gleder meg også, føler på begge deler. Men jeg var i utgangspunktet ikke ute etter tips til å endre det, jeg var mer nysgjerrig på om andre føler det samme og, ikke minst, hva det kommer av. Spesielt det med avtaler i hverdagen, for er jo det som det er mest av.

TS

Anonymkode: 89d21...44a

[AnonymBruker]

Har det akkurat sånn ja 😊. Hvis jeg alltid hadde gitt etter i sånne situasjoner så hadde jeg vel ikke vært ut døra noen gang 😂. Men jeg aner ikke hvorfor, det bare er sånn. 

Anonymkode: 2a027...585

[Traktor]

Jeg føler det slik selv, og ender alt for ofte opp med å ikke gjøre noe. Det går nok mye på at det trygge og kjente føles mest behagelig, mens det nye og ukjente føles krevende. 

[Mazarini]

Jeg har det også sånn. Alltid når jeg skal ut og reise, og ofte ellers også. Tror det handler litt om motstandsforholdet mellom ønsket og behovet for stabilitet og endring. Vi trenger begge deler, og derfor dras vi mellom dem. Og handler sikkert om andre ting også!

Er i alle fall ikke unormalt!

[Tulla25j]

Har kjent på samme følelse mange ganger selv. Slitt med angst de siste årene, og tryggheten hjemme holder meg nok litt tilbake. Ofte tar tankene over om at man er sliten og tenker at det å være på jobb er sosialt nok. 
Er veldig avhengig av å planlegge at da og da skal jeg hjem og har en plan i hode som gjør det litt enklere. Samtidig (og heldigvis) har jeg det ofte for gøy til å holde meg til den planen. Trives best å ha avtaler ute/hos andre for da kan jeg selv bestemme når jeg vil avslutte. 

Er som deg at jeg koser meg alltid på tur/ med avtaler når jeg først er der så har ingenting med det å gjøre. 

[Sirah]

Kjenner til det. Før jeg drar noen plass har jeg mer lyst til å tygge av meg armen enn å reise. Bare jeg kommer meg ut av døra har jeg det superhyggelig og kan ikke forstå hvorfor jeg ikke gjør det oftere.... Vi er mange som har det sånn TS

[AnonymBruker]

Så "bra" å høre at andre også har det slik!

Ja, tror det kan ha noe med tryggheten og stabiliteten å gjøre. Jeg er en veldig hjemmekjær person, og kan synes det å ha avtaler (planlegge tiden, gjøre meg klar, sminke meg, reise frem og tilbake osv) kan være stressende. Ikke så mye at det blir et problem, men nok til at jeg får denne motviljen mot alt "stresset". 

Har ofte tenkt at avtaler hadde vært så enklere hvis jeg hadde kunne teleportere. 😄

TS

Anonymkode: 89d21...44a

[AnonymBruker]

Du er vel bare introvert.

Anonymkode: f7c6a...b4f

[AnonymBruker]

Tenker at det er litt typisk for introverte? Vi havner fort i vår egen lille boble i dagesvis med mange tanker og indre dialoger, også må vi plutselig omstille oss helt, åpne oss for verden og de andre. Vi må bruke en annen energi, forholde oss til andres respons og blikk, etter å ha levd vårt trygge, hemmelige liv der hjemme.

Jeg kan også føle det sånn, og erfarer som du at det går over når man først har kommet seg ut døra. Vi trenger jo sosial input og venner vi også. Selv tar jeg ofte musikk på ørene mens jeg går/tar bussen dit jeg skal, det hjelper meg å komme i modus

Tipper for øvrig at mange ekstroverte kan ha det motsatt, etter å ha kommet hjem fra en reise eller noen supersosiale dager så "traver" de litt målløst rundt og sliter med å falle til ro med sitt eget selskap og mindre ytre stimuli. 

Anonymkode: 2380a...174

[Gjest Lilli My]

Jeg er introvert og har det akkurat sånn.

[AnonymBruker]

Det heter dørstokkmila, og den finnes i mange hjem.

Anonymkode: ec66a...aa3

[AnonymBruker]

Ja, jeg tror nok at jeg er introvert. Kan godt være det er årsaken. At dørstokkmila blir lengre og tyngre for introverte.

TS

Anonymkode: 89d21...44a

[AnonymBruker]

Jeg har det på akkurat samme måten.. Er dessverre den som ofte avlyser.

Anonymkode: a6a2f...e31

[AnonymBruker]

Det er nok veldig vanlig. Det har ikke noe med sosial angst å gjøre.

Jeg har det også sånn. For mitt vedkommende er det nok bare det at jeg er introvert, og vet jeg blir sliten av sånt. Selv om jeg har det kjempegøy. Så er det tiltak å gå ut av huset Jeg er hjemmekjær, og spesielt lørdagskveldene synes jeg er såååå tungt å skulle gjøre noe annet enn å kose meg glugg ihjel hjemme i joggebukse, med familien, taco, masse masse snop, og film. Selv om jeg vet jeg får det kjekt om jeg går ut og besøker venner. 

Anonymkode: 7a49d...37d

[AnonymBruker]

Det var akkurat som å lese om meg selv, ts. Jeg prøver i minst mulig grad å avlyse, for jeg vet jo at det blir hyggelig. 
Men det er slitsomt å ha det sånn. 

Anonymkode: a8dc7...e3c

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Lang tid i forveien gleder jeg meg veldig, men når tiden nærmer seg håper jeg det blir avlyst. Tror det skyldes at jeg er ganske så introvert. Løsningen er ofte å tvinge seg ut/med for det blir som regel morsomt.

Anonymkode: b2466...dc3

[AnonymBruker]

Litt beroligende å høre at det er ganske vanlig!

Jeg avlyser aldri når jeg får det sånn, fordi dette er jo slikt jeg føler det dagen eller timene før. Da er det litt sent å avlyse. Og jeg vet jo at jeg egentlig har lyst å gå. Jeg har aldri angret for at jeg har gått.

Men jeg har blitt flinkere til å si nei til ting i forkant, når jeg kjenner at det blir for mye.

TS

Anonymkode: 89d21...44a

[AnonymBruker]

Åj, denne tråden var veldig lærerik. Jeg ante ikke at introverte har det sånn som dere beskriver. Ante ikke at det finnes folk som små-gruer seg til sosiale ting, for jeg er en sånn som nesten ikke klarer å sove fordi jeg gleder meg så mye. Så takk for en veldig lærerik tråd.

 

På 10.11.2020 den 12.20, AnonymBruker skrev:

Tipper for øvrig at mange ekstroverte kan ha det motsatt, etter å ha kommet hjem fra en reise eller noen supersosiale dager så "traver" de litt målløst rundt og sliter med å falle til ro med sitt eget selskap og mindre ytre stimuli. 

Anonymkode: 2380a...174

Ja! Akkurat sånn har jeg det hver gang jeg kommer hjem etter et selskap eller noe sånt og mannen min er bortreist. Blir rastløs og føler meg nesten tom og rar når det ikke er andre folk i nærheten, det er så kjedelig å ikke ha noen å prate med. 

Anonymkode: 797d3...9c9