Narkoman i familien

[AnonymBruker]

 Jeg har en bror som er rusavhengig. Ingen verdens ting har hjulpet han og han får tilbakefall etter tilbakefall. Mine foreldre og øvrige søsken sliter pga han, hans oppførsel, havet av regninger og ingenting, absolutt ingenting er på stell. Min mor fortalte meg at hun kun eksisterer, sønnen tar jo en sakte selvmord. Jeg har prøvd å hjelpe men har gitt opp og tatt avstand da jeg ikke taklet han, det ble for mye for psyken min. Men jeg klarer ikke å se han visne. Hva i alle dager gjør man? 

Er det noen som vil dele noen historier her? Føler oss så alene om dette. 

Anonymkode: d2810...9d3

[AnonymBruker]

Kan du ta kontakt med https://www.ivareta.no/

Anonymkode: 71de0...314

[AnonymBruker]

Beklager for å si det, men det er ikke noe du og dere kan gjøre før han selv vil. Jeg var sammen med en i seks år som var narkoman. Holder seg i perioder, men faller alltid tilbake. Jeg tryglet på mine knær så mange ganger. Det gjorde hans mor og. Jeg snakket mange ganger med LAR og jeg snakket med fastlegen hans og kollega.

Ikke en dritt hjelper før de selv vil ta i mot hjelp. Elsen var på avrusning flere ganger, ikke fordi han ikke ville, men for han da viste at jeg og resten av hans familie slappet av og tenkte «nå klarer han seg». Men pga han ikke var innstilt på å klare det, så gikk det aldri. Han la seg inn for å få en pause fra alt og få en pause fra oss som tryglet han. 
 

Det eneste du kan gjøre er å bare være broren hans og ikke la hans liv og hans valg gå inn på deg. Det er ikke noe du kan gjøre med det og du kan ikke kontrollere hva han gjør. 
 

Du må passe på at du ikke blir medavhengig. Det ble jeg, og fortsatt er. Er fortsatt preget selv et par år etter jeg gikk fra han. 
 

Det er trist, men sånn er det desverre.

Lykke til!❤️

Anonymkode: c20b7...5f3

[AnonymBruker]

Det eneste som kan hjelpe er om familien kutter all kontakt, ikke gir han penger, bytter låser så han ikke kommer seg inn for å stjele. Si ifra at dere ikke klarer mer, men at han kan ta kontakt når han har tatt imot behandling. Da mister han alt og når forhåpentligvis rock bottom. Ellers hjelper dere han til videre misbruk. Å dø av overdose kan han gjøre uansett om dere "hjelper" han eller ikke. Les dere opp om medavhengighet. Lykke til.

Anonymkode: 24667...6ec

[AnonymBruker]

Joda, det er selvsagt noe du kan gjøre. Da vi var i begynnelsen av 20-årene, hadde broren min samme problem som varte over et par år, og utviklet seg så til tyngre stoffer. Jeg leide ei hytte, tok meg fri fra jobb, og fikk han med på noe han trodde skulle være en helgetur. På forhånd hadde jeg klart alt vi trengte av mat og diverse for et par måneder, fiskeutstyr for han hadde vært veldig glad i å fiske tidligere, brettspill osv. Hytta lå langt utenfor allfarvei, og vi ble kjørt inn. Den gang var det ikke mobiler, idag hadde jeg valgt en plass uten dekning. Det var ikke innlagt strøm, vann i en bekk, utedo.

Jeg pratet og pratet og pratet med broren min. Det var sinne fra hans side da han skjønte at jeg hadde "lurt" ham til å bli der så lenge. Men jeg sto igjennom sinnet, jeg løp etter ham da han prøvde å stikke av og fysisk bar ham tilbake på hytta, han slo og vrei seg og skreik men det nytta ikke. Så prøvde han å stikke igjen, og jeg bare løp etter og henta han igjen. Jeg nådde etterhvert virkelig inn, fikk ham til å prate om ting som plagde ham, og han snakka mye om at han ikke følte noen ting, ikke brydde seg om noen ting. Og jeg spurte om han ikke kunne huske på tiden før alt dette, og hva han egentlig var interessert i den gangen. Og hvilke steg vi skulle ta, konkret, for å få livet tilbake slik han egentlig ville ha det. Og hvilke ting han egentlig innerst inne hadde lyst til å drive med, hobbyer og sånn, og hvordan vi skulle få til det. 

Jeg var positiv, optimistisk selv der det så helsvart ut så lot jeg aldri han merke det. Lot som om ingenting var umulig, han kunne få til alt dette og jeg skulle hjelpe ham. 

Vi endte opp med å bli i to måneder, og etter den sommeren så forandret han faktisk livet sitt. Jeg fulgte tett med hele veien, hjalp å kutte det dårlige nettverket, hjalp til å komme inn på en hobby som var ganske tidkrevende, og hvor han fikk nytt nettverk og nye venner ganske fort. Hjalp til å skaffe en jobb, og søke inn på skole, passet på at dagene hans var fylt opp så det ikke var noe tid til å kjede seg, gruble, falle for gamle fristelser.

Dette er 20 år siden, og han er idag familiefar og har en mastergrad. Ingen ville gjetta denne fortiden hvis de ikke hadde visst det. Den gangen jeg gjorde dette, så sa alle, absolutt alle at det ikke nyttet å gjøre noe. At han måtte "ville det selv", at han bare ville dra med seg de som forsøkte å hjelpe ned i søla. Men sånn funker det ikke i min verden! I min verden snur man Ikke ryggen til familie når de sliter, og man gir ikke opp før absolutt alt, absolutt ALT er prøvd! Og hvem vet om det nytter? Kanskje det ikke alltid gjør det, men da har du hvertfall prøvd, da har noen prøvd, og noen har vist at de bryr seg, og kanskje det er akkurat det han trenger. Men det koster deg, det koster tid, energi, slit, tårer, svette - og mye jobb og oppfølging etterpå. Det blir som å være fosterforelder i et år, ihvertfall. Men om det er verdt det, for broren din, det får du vurdere selv. Jeg veit hva jeg ville gjort - jeg gjorde det, og det takker broren min meg for den dag i dag. Og alternativet til dette hadde nok blitt mye mere slit, svette og tårer i de neste årene enn det det blei i de månedene, og det året etterpå. 

Anonymkode: b3f1c...f5d

[Nappetass1]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Joda, det er selvsagt noe du kan gjøre. Da vi var i begynnelsen av 20-årene, hadde broren min samme problem som varte over et par år, og utviklet seg så til tyngre stoffer. Jeg leide ei hytte, tok meg fri fra jobb, og fikk han med på noe han trodde skulle være en helgetur. På forhånd hadde jeg klart alt vi trengte av mat og diverse for et par måneder, fiskeutstyr for han hadde vært veldig glad i å fiske tidligere, brettspill osv. Hytta lå langt utenfor allfarvei, og vi ble kjørt inn. Den gang var det ikke mobiler, idag hadde jeg valgt en plass uten dekning. Det var ikke innlagt strøm, vann i en bekk, utedo.

Jeg pratet og pratet og pratet med broren min. Det var sinne fra hans side da han skjønte at jeg hadde "lurt" ham til å bli der så lenge. Men jeg sto igjennom sinnet, jeg løp etter ham da han prøvde å stikke av og fysisk bar ham tilbake på hytta, han slo og vrei seg og skreik men det nytta ikke. Så prøvde han å stikke igjen, og jeg bare løp etter og henta han igjen. Jeg nådde etterhvert virkelig inn, fikk ham til å prate om ting som plagde ham, og han snakka mye om at han ikke følte noen ting, ikke brydde seg om noen ting. Og jeg spurte om han ikke kunne huske på tiden før alt dette, og hva han egentlig var interessert i den gangen. Og hvilke steg vi skulle ta, konkret, for å få livet tilbake slik han egentlig ville ha det. Og hvilke ting han egentlig innerst inne hadde lyst til å drive med, hobbyer og sånn, og hvordan vi skulle få til det. 

Jeg var positiv, optimistisk selv der det så helsvart ut så lot jeg aldri han merke det. Lot som om ingenting var umulig, han kunne få til alt dette og jeg skulle hjelpe ham. 

Vi endte opp med å bli i to måneder, og etter den sommeren så forandret han faktisk livet sitt. Jeg fulgte tett med hele veien, hjalp å kutte det dårlige nettverket, hjalp til å komme inn på en hobby som var ganske tidkrevende, og hvor han fikk nytt nettverk og nye venner ganske fort. Hjalp til å skaffe en jobb, og søke inn på skole, passet på at dagene hans var fylt opp så det ikke var noe tid til å kjede seg, gruble, falle for gamle fristelser.

Dette er 20 år siden, og han er idag familiefar og har en mastergrad. Ingen ville gjetta denne fortiden hvis de ikke hadde visst det. Den gangen jeg gjorde dette, så sa alle, absolutt alle at det ikke nyttet å gjøre noe. At han måtte "ville det selv", at han bare ville dra med seg de som forsøkte å hjelpe ned i søla. Men sånn funker det ikke i min verden! I min verden snur man Ikke ryggen til familie når de sliter, og man gir ikke opp før absolutt alt, absolutt ALT er prøvd! Og hvem vet om det nytter? Kanskje det ikke alltid gjør det, men da har du hvertfall prøvd, da har noen prøvd, og noen har vist at de bryr seg, og kanskje det er akkurat det han trenger. Men det koster deg, det koster tid, energi, slit, tårer, svette - og mye jobb og oppfølging etterpå. Det blir som å være fosterforelder i et år, ihvertfall. Men om det er verdt det, for broren din, det får du vurdere selv. Jeg veit hva jeg ville gjort - jeg gjorde det, og det takker broren min meg for den dag i dag. Og alternativet til dette hadde nok blitt mye mere slit, svette og tårer i de neste årene enn det det blei i de månedene, og det året etterpå. 

Anonymkode: b3f1c...f5d

Wow! Du er en fantastisk person!🤩

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Nappetass1 skrev:

Wow! Du er en fantastisk person!🤩

Takk for det, og ikke nok med det, men idag er også broren min en fantastisk person. Han jobber i et yrke rettet mot ungdommer, og har gjort utrolig masse flott for mange ungdommer.

Jeg kom forresten på at det er et par flotte sjeler som driver med lignende i organiserte former, ta en titt her: https://www.veienut.no/om-veien-ut/

Så hvis man ikke tror at man får til noe slikt selv, så finnes det altså også sånne alternativer. 

Anonymkode: b3f1c...f5d