Dere som er psykologer - bryr du deg om pasientene?

[AnonymBruker]

Jeg har alltid lurt på om psykologer egentlig bryr seg om hver enkelt pasient som kommer og snakker om problemene sine. Er det sånn at dere kan tenke «uff stakkars» og får medfølelse, eller er dere helt «kalde» og bare gir «instruksjoner» for hver enkelt problem, alt etter hva dere har lært i skolebøkene? Og blir dere noe påvirket av jobben og ting dere får høre av pasienter?

Anonymkode: b4225...dfb

[AnonymBruker]

Generelt sett håper jeg at psykologene ikke bryr seg for mye, og ikke misforstå nå, men de kan ikke la seg påvirke i stor grad. Hadde de gjort set hadde de blott utbrent og sykemeldt ganske så raskt. I slike jobber må man forholde seg profesjonelt. De skal vise omsorg, vise at de bryr seg, ønsker å hjelpe og de skal behandle og veilede. Men ikke bry seg så mye at de selv blir syke. Det samme gjelder de som jobber med f.eks, syke barn, kreftavdelinger, osv. 

Anonymkode: bacb7...7ee

[AnonymBruker]

Det er en jobb som de fleste andre. Feilen mange gjør er at de tror at helsepersonell faktisk bryr seg noe som er langt fra virkeligheten, De får betalt for å smile og være forståelsesfulle, men gir egentlig blanke. Det er en grunn til at folk egentlig aldri blir friskere av psykiatrisk behandling.

Anonymkode: e9b12...b9d

[Pappi]

Det er lite hjelp i at en psykolog sitter og synes synd på pasientene sine.

[Pappi]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det er en jobb som de fleste andre. Feilen mange gjør er at de tror at helsepersonell faktisk bryr seg noe som er langt fra virkeligheten, De får betalt for å smile og være forståelsesfulle, men gir egentlig blanke. Det er en grunn til at folk egentlig aldri blir friskere av psykiatrisk behandling.

Anonymkode: e9b12...b9d

Selv om jeg ikke synes at psykologer og annet helsepersonell skal synes synd på pasientene sine så er jeg grunnleggende uenig i dette. De aller fleste som velger et yrke innen helse og omsorg gjør det fordi de har et ønske om å hjelpe andre.
Den type hjelp og støtte som de skal gi er ikke det samme som den hjelp og støtte familie og nære venner skal gi.

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det er en jobb som de fleste andre. Feilen mange gjør er at de tror at helsepersonell faktisk bryr seg noe som er langt fra virkeligheten, De får betalt for å smile og være forståelsesfulle, men gir egentlig blanke. Det er en grunn til at folk egentlig aldri blir friskere av psykiatrisk behandling.

Anonymkode: e9b12...b9d

Jeg bryr meg veldig om mine brukere. Nå er jeg ikke psykolog, men er helsepersonell og mange av oss bryr oss. De fleste jeg kjenner er oppriktig interessert i at brukere skal ha det best mulig.  

Og som pasient selv inne psykiatrien, så blir jeg bedre for å så gi mine brukere det bedre igjen.

Anonymkode: e0694...ee0

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er en jobb som de fleste andre. Feilen mange gjør er at de tror at helsepersonell faktisk bryr seg noe som er langt fra virkeligheten, De får betalt for å smile og være forståelsesfulle, men gir egentlig blanke. Det er en grunn til at folk egentlig aldri blir friskere av psykiatrisk behandling.

Anonymkode: e9b12...b9d

Det er ikke alle som er sånn som du påstår! Jeg vet med sikkerhet at min psykolog virkelig bryr seg om pasientene sine! Hun gir langt ifra blanke i oss og er veldig opptatt av at vi skal ha det så bra som det vi kan! Det hun uttrykker til oss av smil oog forståelse er langt ifra påklistret!

Anonymkode: 016fa...057

[AnonymBruker]

Jeg håper og tror at det er en mellomting mellom å bry seg, og å holde seg på profesjonell avstand. Hadde jeg ønsket å få hjelp av noen som brydde seg veldig om meg, så hadde jeg snakket med familie og venner. Men noen ganger er det godt å snakke med en som er distansert fra meg, og dermed også kan gi objektive tilbakemeldinger.  

 

Anonymkode: a71d1...deb

[AnonymBruker]

Er ikke psykolog, men jobber i helsevesenet, og både jeg og kollegaer bryr oss om pasientene.

Jeg går også til psykolog nå, og føler t hun bryr seg, jeg føler at hun vil at jeg skal få det bedre. Ikke sånn at hun sitter og syns synd på meg, men hun har jo tatt en utdannelse og har en jobb som innebærer å hjelpe andre. Klart det er tilfredsstillende for henne og vite at hun gjør en god jobb, og at hun bruker sin kompetanse på riktig måte. 

Anonymkode: b7db5...4fc

[AnonymBruker]

Man kan stille det samme spørsmålet til alle som arbeider i serviceyrker. Bryr servitøren seg virkelig om sine kunder, eller smiler de bare for ekstra tips? Svaret er nok begge deler. Servitøren er først og fremst opptatt av å gjøre en god faglig jobb. Deretter vil det allitd dukke opp noen kunder de bryr seg mer om enn andre. Det samme med psykologer.

Anonymkode: f39de...95f

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Pappi skrev:

Det er lite hjelp i at en psykolog sitter og synes synd på pasientene sine.

Det er noe i det. Dessuten er det vel få som liker å bli syntes synd på? 

Det mange ønsker seg er jo omsorg, og mange behandlere føler omsorg, men behandlere må beskytte seg selv og følelsene sine også. Mange pasienter sårer med vilje fordi de har det vondt, er såret selv eller vil teste reaksjoner. Det er en skjevfordelt setting der pasienten skal være fri til å dele alt uten å tenke på eller bekymre seg over hva behandleren føler. Det er bra. Og litt dumt.  Behandleren skal gi men ikke få. Det er underlig når alt alltid handler om en selv. Jeg vil gjerne at behandler forteller om seg og hva hun syntes er vanskelig også. For å jevne ut. Gjøre det mer normalt liksom. Selv om det ikke er ett kaffeselskap, så føles det mer naturlig å dele om hun også deler. I langvarig terapi føles det hvertfall slik. I korte økter sånn mindre enn ett år så er det helt greit å bare tenke på meg selv. Ofte kan man som pasient føle dårlig samvittighet fordi man tar opp så mange problemer. Fordi dette er et sted man tar opp problemer. Og man vil jo ikke være en slik person som bare snakker om seg selv og er en som har et lass med problemer. For sånne mennesker liker jeg jo ikke.. i kompensasjon for å være ett menneske man ikke hadde likt å møte selv så kan det komme et behov for å underholde. Men det er jo heller inget stand up show. 

Anonymkode: 79711...9ef

[AnonymBruker]

Eg veit at min psykolog var glad i meg.

Anonymkode: 81081...0fd

[AnonymBruker]

Jeg fikk min psykolog til å gråte da jeg fortalte om oppveksten min, og følelsene jeg kjente på da jeg var barn. Han måtte bruke tørkepapiret på bordet og beklagde så mye, men han klarte ikke å holde på tårene. Han brydde seg genuint, og mer enn for hans eget beste. 

Anonymkode: aefd1...8fd

[AnonymBruker]

29 minutter siden, Pappi skrev:

Det er lite hjelp i at en psykolog sitter og synes synd på pasientene sine.

Det er vel en sannhet med modifikasjoner. Enkelte bryr seg, spesielt i starten av karrieren, og det kommer selvfølgelig an på historien til pasienten. 

Jeg vil feks si at ser er vanskelig å ikke ha medfølelse for Alvdalsbarna selv om man har vært behandler i 20 eller 30 år. 

Men det blir nok mer samlebånd og metodisk  når de får inn pasient nummer 9 denne måneden med litt angst fordi... (man egentlig bare har masse følelser og kaos i hodet) 

Det er det jeg tror.. 

Anonymkode: 84069...685

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Eg veit at min psykolog var glad i meg.

Anonymkode: 81081...0fd

Eller ga deg inntrykk av det.. Kalles å bygge relasjon med pasienten for at hun eller han skal stole på behandleren, og pasienten åpner seg mer. 

Anonymkode: 84069...685

[AnonymBruker]

Jeg opplever som helsepersonell selv at de aller fleste kollegaene mine bryr seg om pasientene. Det finnes selvfølgelig unntak hvor andre sider ved jobben kanskje var det som fikk dem til å velge yrket over et voldsomt pasientengasjement. Men stort sett bryr vi oss. Det er allikevel på en annen måte enn vi bryr oss om venner og familie. Med pasienten har man veldig lyst til å hjelpe og gi god behandling, og i det ligger også å gi god omsorg, informasjon og veilede i egenomsorg i tillegg til de mer mekaniske sidene (jeg er tannlege og mye av å hjelpe ligger jo i å behandle noe mekanisk). For å gi god helsehjelp tenker jeg at man må være interessert i og bry seg om pasientene, men innenfor profesjonelle rammer.

Anonymkode: 117af...954

[AnonymBruker]

33 minutter siden, Pappi said:

Selv om jeg ikke synes at psykologer og annet helsepersonell skal synes synd på pasientene sine så er jeg grunnleggende uenig i dette. De aller fleste som velger et yrke innen helse og omsorg gjør det fordi de har et ønske om å hjelpe andre.
Den type hjelp og støtte som de skal gi er ikke det samme som den hjelp og støtte familie og nære venner skal gi.

De vil hjelpe de som ikke byr på problemer og stryker deres eget ego. Våkn opp og innse at verden er et stygt sted.

Anonymkode: e9b12...b9d

[AnonymBruker]

39 minutter siden, Pappi skrev:

Det er lite hjelp i at en psykolog sitter og synes synd på pasientene sine.

Men tror du virkelig at å bry seg er det samme som å sitte der og synes synd på?

Anonymkode: d6589...081

[Wilma89]

Ganske så sikker på at psykologen min bryr seg om meg. Egentlig til det punktet at relasjonen vår sikkert ville blitt sett på som uprofesjonell.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Eller ga deg inntrykk av det.. Kalles å bygge relasjon med pasienten for at hun eller han skal stole på behandleren, og pasienten åpner seg mer. 

Anonymkode: 84069...685

Eller så var denne psykologen faktisk glad i den du siterte! En gang jeg gav psykologen min en tilbakemelding hun satte veldig stor pris på og ble rørt av sa hun «jeg er glad i deg også!» (jeg sa ikke det direkte da) og dermed ble det naturlig at vi kom inn på at det går an å være glad i andre på forskjellige plan sånn at vi var enige om hvilket plan vi var på!

Anonymkode: 016fa...057