Bestevenninen min begikk selvmord

[AnonymBruker]

Min bestevennine fra videregående tok selvmord for ca 1 år siden. Det er ca. 5 år siden vi ble ferdig med vgs. Vi var bestevenner gjennom hele videregående, og det var der jeg ble venn med henne. Fra første møte ble jeg helt sjokker over hvor god og fantastisk hun var, det var som at hun brydde seg om meg og så meg for den jeg var, og var utrolig koselig og snill. Etter den første dagen klarte jeg ikke å slutte å tenke på hvor fantastisk en person kunne være. For hver dag som gikk ble vi nærmere og nærmere, vi hadde det kjempe gøy sammen og hun syntes også jeg var snill og utrolig morsom å henge sammen med. Etterhvert hadde vi vår liten gjeng med til sammen 4 jenter, og vi alle ble bestevenner. Etter videregående hang vi sammen ofte i ca 1,5 år, men etter det begynte jeg å si mer og mer nei til å henge sammen med jentene fordi jeg ble deprimert og isolerte meg fra alle. til slutt sluttet de å spørre meg om å finne på ting sammen. 1,5 år siden møtte jeg hun venninnen min som jeg var nærmest med på kjøpesenteret, og vi klemte hverandre og snakket med hverandre som at ingenting hadde endret seg. Hun sa det selv, at hver gang vi møtes så er det som at ingenting har endret seg, og hun var så glad for det. Jeg begynte nesten å gråte når hun sa det fordi jeg fikk så dårlig samvittighet for at jeg isolerte meg fra henne og vennegjengen. Jeg viste også at hun slet med depresjon og angst, men hun klarte seg så utrolig bra i livet, virket det som, fra utsiden. Hun var sosial, hadde det gøy, og lo mye. Men, man kunne se en tristhet i hele henne. Hun dro mye til psykolog og gikk på antidepressiva, slet med spiseforstyrrelser og tidligere sykelig anoreksi. Hun sa hele tiden til alle at hun aldri hadde hatt det bedre med seg selv og livet. Vi trodde på henne. En dag i fjor sendte hun melding til alle hun var glad i og spurte om hvordan det gikk med de etc, og jeg sa til henne at vi måtte møtes snart. Dagen etterpå tok hun selvmord. Jeg skjønner ikke helt hvor ille hun måtte ha hatt det for å ville slippe å leve. Jeg spør meg om det selv hver eneste dag. Hva tenkte hun den dagen hun skulle ta selvmord? Hva følte hun? Gråt hun? Hva spiste hun? Sov hun noe dagen før? Hvorfor ville hun slippe å leve? Så hun ingen håp for fremtiden? Jeg har så mange spørsmål. Er det noen her som kan svare meg? Diskutere med meg? Jeg har det så vondt, jeg skulle ønske jeg var der for henne. Ikke at det hadde hjulpet, men kanskje det hadde det. Hun hadde jo en del nære gode venner å prate med. 

Anonymkode: bb978...de1

[Anonymburker]

Ofte er det de mest følsomme og omtenksomme menneskene som tar selvmord. Dessverre.

[Jean-Jaques]

På 8.11.2020 den 19.30, AnonymBruker skrev:

Min bestevennine fra videregående tok selvmord for ca 1 år siden. Det er ca. 5 år siden vi ble ferdig med vgs. Vi var bestevenner gjennom hele videregående, og det var der jeg ble venn med henne. Fra første møte ble jeg helt sjokker over hvor god og fantastisk hun var, det var som at hun brydde seg om meg og så meg for den jeg var, og var utrolig koselig og snill. Etter den første dagen klarte jeg ikke å slutte å tenke på hvor fantastisk en person kunne være. For hver dag som gikk ble vi nærmere og nærmere, vi hadde det kjempe gøy sammen og hun syntes også jeg var snill og utrolig morsom å henge sammen med. Etterhvert hadde vi vår liten gjeng med til sammen 4 jenter, og vi alle ble bestevenner. Etter videregående hang vi sammen ofte i ca 1,5 år, men etter det begynte jeg å si mer og mer nei til å henge sammen med jentene fordi jeg ble deprimert og isolerte meg fra alle. til slutt sluttet de å spørre meg om å finne på ting sammen. 1,5 år siden møtte jeg hun venninnen min som jeg var nærmest med på kjøpesenteret, og vi klemte hverandre og snakket med hverandre som at ingenting hadde endret seg. Hun sa det selv, at hver gang vi møtes så er det som at ingenting har endret seg, og hun var så glad for det. Jeg begynte nesten å gråte når hun sa det fordi jeg fikk så dårlig samvittighet for at jeg isolerte meg fra henne og vennegjengen. Jeg viste også at hun slet med depresjon og angst, men hun klarte seg så utrolig bra i livet, virket det som, fra utsiden. Hun var sosial, hadde det gøy, og lo mye. Men, man kunne se en tristhet i hele henne. Hun dro mye til psykolog og gikk på antidepressiva, slet med spiseforstyrrelser og tidligere sykelig anoreksi. Hun sa hele tiden til alle at hun aldri hadde hatt det bedre med seg selv og livet. Vi trodde på henne. En dag i fjor sendte hun melding til alle hun var glad i og spurte om hvordan det gikk med de etc, og jeg sa til henne at vi måtte møtes snart. Dagen etterpå tok hun selvmord. Jeg skjønner ikke helt hvor ille hun måtte ha hatt det for å ville slippe å leve. Jeg spør meg om det selv hver eneste dag. Hva tenkte hun den dagen hun skulle ta selvmord? Hva følte hun? Gråt hun? Hva spiste hun? Sov hun noe dagen før? Hvorfor ville hun slippe å leve? Så hun ingen håp for fremtiden? Jeg har så mange spørsmål. Er det noen her som kan svare meg? Diskutere med meg? Jeg har det så vondt, jeg skulle ønske jeg var der for henne. Ikke at det hadde hjulpet, men kanskje det hadde det. Hun hadde jo en del nære gode venner å prate med. 

Anonymkode: bb978...de1

Jeg synes spørsmålene dine er kjempegode.

feks: hva følte hun? Følte hun lettelse, tomhet, eller var hun glad? Det er ett drastisk skritt å ta, og ett stort tap for deg og de andre som var glad i henne.

ja hvorfor ville hun slippe å leve? J tror at de som gjør sånt har havnet inn i tankekjør og selvforsterkende tankesirkler, der de over tid blir sikrere og sikrere på at d er riktig valg.

men noen sier jo at selvmord kan være impulshandling også? Husk d TS, kanskje hun lan ha fått ett slags panikkanfall og bare gjennomførte.

 de spørsmålene dine er forresten ganske omtenksomme

Endret 10. november 2020 av Chantielle

[AnonymBruker]

Hei, fryktelig trist at du har mistet din venninne i selvmord!

Jeg er en av de som har overlevd selvmordforsøk. Mann og barn kunne ha stått uten meg. Jeg planla ikke ett «perfekt» selvmord. Det skjedde impulsivt på en slik måte at handlingen foregikk autopilot. Jeg ble «spist opp» av sykdommen. I øyeblikket tenkte jeg «jeg bryr meg ikke, alle hater meg, det er best for alle rundt meg og meg selv at jeg dør». Jeg følte på en,håpløshet, en desperasjon etter å få fri fra meg selv for alltid, en sorg over hvordan livet som meg selv har blitt så uutholdelig vanskelig og vondt på tross av familie og jobb... det var svart inni meg, i hodet, i hjertet, magen, kroppen var anspent, men slapp. Omgivelsene rundt meg var svart, det brant inni meg, jeg gråt, men kjente likegyldighet til alt. Det var så tomt, så fullt og samtidig. Jeg var alene i rommet, de andre sov.. jeg skulle aldri ha vært alene den natta, men jeg klarte ikke å be om hjelp. Ikke engang fra mannen jeg elsker. 
 

mannen fant meg om morgenen. Det kunne ha vært for sent. Legen sa det. Men jeg var (u)heldig. Barna mistet ikke moren sin den natta og mannen min ble ikke enkemann. Mørket forble ikke det til evig tid. Jeg klemmer familien hver morgen og kveld. De er lysene i mitt liv.

 

Anonymkode: e74b3...4f1

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei, fryktelig trist at du har mistet din venninne i selvmord!

Jeg er en av de som har overlevd selvmordforsøk. Mann og barn kunne ha stått uten meg. Jeg planla ikke ett «perfekt» selvmord. Det skjedde impulsivt på en slik måte at handlingen foregikk autopilot. Jeg ble «spist opp» av sykdommen. I øyeblikket tenkte jeg «jeg bryr meg ikke, alle hater meg, det er best for alle rundt meg og meg selv at jeg dør». Jeg følte på en,håpløshet, en desperasjon etter å få fri fra meg selv for alltid, en sorg over hvordan livet som meg selv har blitt så uutholdelig vanskelig og vondt på tross av familie og jobb... det var svart inni meg, i hodet, i hjertet, magen, kroppen var anspent, men slapp. Omgivelsene rundt meg var svart, det brant inni meg, jeg gråt, men kjente likegyldighet til alt. Det var så tomt, så fullt og samtidig. Jeg var alene i rommet, de andre sov.. jeg skulle aldri ha vært alene den natta, men jeg klarte ikke å be om hjelp. Ikke engang fra mannen jeg elsker. 
 

mannen fant meg om morgenen. Det kunne ha vært for sent. Legen sa det. Men jeg var (u)heldig. Barna mistet ikke moren sin den natta og mannen min ble ikke enkemann. Mørket forble ikke det til evig tid. Jeg klemmer familien hver morgen og kveld. De er lysene i mitt liv.

 

Anonymkode: e74b3...4f1

Jeg leser dette med en klump i magen. Blir så ufattelig lei meg. Håper det går bra med deg, og jeg mener det virkelig.❤️ Barna og ektemannen din er verdens heldigste som har deg i livene deres.

Anonymkode: bb978...de1

[AnonymBruker]

Så forferdelig vondt  Håper du har noen nære å snakke med. ❤

Når jeg leser slike innlegg og ser på sorgen er jeg glad for at selvmordforsøket mitt mislyktes. 

Anonymkode: b0c53...4a1

[AnonymBruker]

Jeg tror at du var en så god venninne du kunne være. Ikke klandre deg selv, det håper jeg du klarer.

Og så synes jeg det er kjipt å lese om metoder. For jeg har på en måte klart å unngå det samme ved å ikke få bekreftet hvilke metoder som funker. Selv om jeg rasjonelt sett vet.

Anonymkode: 57b4c...a52

[AnonymBruker]

Venninnen din hadde det nok veldig vondt TS, og hva som var grunnen til at hun tok valget vil du nok aldri få vite 100% da folk som tar livene sine er så forskjellige når det skjer. Noen planlegger i lang tid og går inn i døden med ett smil, mens for andre så er det noe spontant som trigger det som gjør at de kaster seg inn i døden uten å rekke å tenke rasjonelt. Du må nok prøve å ikke tenke alt for mye på det.

Hun lider ihvertfall ikke mer nå.

Anonymkode: 2137b...2bc

[Chantielle]

Ryddet for diskusjon om selvmordsmetoder.

Chantielle mod.