Se på at noen ødelegger livet sitt

[AnonymBruker]

Jeg må lufte hjertet mitt... 

Jeg står på sidelinjen og ser på at en som har stått meg nær og betyr mye for meg har mer eller mindre ødelagt livet sitt. Tar han ikke tak nå så er jeg redd. Redd for hvor han ender opp. 

Han har rotet det skikkelig til økonomisk, huset er tvangssolgt, han har ikke et eget bosted eller bil lengre og førerkortet er beslagtlagt og innteksgrunnlaget ødelagt. 

Det er vondt, så ubeskrivelig vondt å se. Det hjelper ikke å si noe for han vet det selv. Men det føles som han rett og slett har gitt opp livet og er ganske likegyldig til alt. 

For litt over 3 år siden skulle vi bygge et liv sammen, men pga alt innså jeg at det ikke kunne bli oss og ting har jo blitt desto mye verre med tiden... han vet dette selv innerst inne. 

Vet ikke hva jeg skal gjøre nå. Innerst inne vet jeg at jeg må sette ned foten og kutte han ut av livet mitt da dette påvirker meg og mitt daglige. Men jeg er redd for å gi helt slipp da han ikke har mange nære og jeg føler han trenger meg i form av støtte og omsorg. Det vil føles grusomt og på mange måter svike noen som allerede ligger nede, selv om jeg vet at det er han selv som må ta tak i eget liv. Hjertet mitt blør.  

Anonymkode: a466c...b3f

[AnonymBruker]

❤️

Anonymkode: 1e2e9...edb

[AnonymBruker]

Du kan fint støtte han og være en venn, men du må vurdere hvor mye tid du skal bruke på han. 

Anonymkode: e5b09...5cf

[AnonymBruker]

Dumpet du han når han trengte deg som mest?

Et samlivsbrudd kan være den siste berømte dråpen før man gir opp alt i livet.

Anonymkode: 8d7d5...45f

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dumpet du han når han trengte deg som mest?

Et samlivsbrudd kan være den siste berømte dråpen før man gir opp alt i livet.

Anonymkode: 8d7d5...45f

Nei vettu hva. Jeg hadde samlivsbrudd og mistet jobben ila de to siste årene men gir da ikke opp. Jeg har derimot skaffet meg psykisk hjelp. Eksen min er ikke ansvarlig for mitt velvære, heldigvis.

Anonymkode: 2824e...1c2

[MortenMinstelønn]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei vettu hva. Jeg hadde samlivsbrudd og mistet jobben ila de to siste årene men gir da ikke opp. Jeg har derimot skaffet meg psykisk hjelp. Eksen min er ikke ansvarlig for mitt velvære, heldigvis.

Dumpet du ham? Det er et enkelt spørsmål

Endret 8. november 2020 av MortenMinstelønn

[MortenMinstelønn]

Rist vedkommende. Kast kaldt vann i ansiktet. Fortell han hvor glad du er i han og at du ikke vil godta at han dreper seg selv. Dette funker. Lykke til.

 

Edit: Til de som sier at dette ikke funker, så har du ikke prøvd hardt nok. Det fungerer å dra noen ut av transe. Folk flest vil innerst inne ha en form for hjelp. Lett vold mot vedkommende kan behøves med fordel. Få folk ut av transen. Det er tross alt snakk om å redde liv.  

Endret 8. november 2020 av MortenMinstelønn

[AnonymBruker]

Det er kanskje vondt for deg men det er nok mye vondere for han, spesielt om du kutter han ut også. Det er ikke sånn at man alltid må fikse andres problemer, men du kan snakke med han som en venn og være støttende. 

Anonymkode: 68bda...f31

[AnonymBruker]

Han er voksen, og i dette landet er det lov å la seg gå til grunne. Du må tenke på deg selv først! Anbefaler deg å ta kontakt med fastlegen din og forklare situasjonen, da kan fastlegen vurdere om han skal sende bekymringsmelding til xen din sin fastlege. 

Du har null skyld i det som skjer i livet hans nå, og det er ikke dine skuldre som skal bære børen!

Anonymkode: eee21...c90

[etnavn]

Og vi har ikke noe ansvar for hverandre, og vi skal snu ryggen til hverandre når vi trenger hverandre som mest. Og går det dårlig med deg i Norge så vet jo alle at det er din egen feil, siden alle i dette landet er født med sølvsje i munnen og har de samme fantastiske mulighetene. Sett bortifra alle som vokser opp med omsorgssvikt og misbruk, riktignok, eller alle som vokser opp på institusjoner. Eller de som har en god oppvekst, men som plutselig blir rammet av overgrep og voldtekt i voksen alder, og aldri kommer seg gjennom det. Eller de som tør å satse og starte eget firma for eksempel, og som plutselig går konkurs. Eller alle de som brått og uventet blir rammet av sykdom og plutselig får hele økonomien sin fullstendig rasert. Eller som blir rammet av andres sykdom, barns sykdom, ektefelles sykdom eller foreldrenes sykdom, og får både økonomien og den psykiske helsa fullstendig rasert. Eller hva med alle som kommer utfor noe helt annet, hva med alle de lastebilsjåførene som får en selvmordsbilist i fronten, og må leve med dette. Hva med de som glemmer å se i speilet, og kjører ihjel en motorsyklist. Hva med bøndene som rygger traktoren over egne unger, alle disse skal leve videre etterpå, med den psykiske helsetilstanden enhver måtte ha etter slike traumer. Men vi har alle de samme forutsetningene i Norge, og hvis det går nedenom med deg så kan du bare skylde deg selv. Og alle vi andre, vi snur bare ryggen til. Klar deg selv. For vi skal bare prate om deg, og ikke med deg, når du sliter som verst. Vi tar heller telefonen og ringer en venn og prater om deg, enn å ringe til deg og prate med deg. Vi skriver heller på et forum, enn å skrive ei melding til deg. For vi skal tross alt spare energien vår så vi kan tute og gråte i begravelsen din, og fortelle alle andre hvor vanskelig dette har vært for meg. 

Heia Norge. Heia medmenneskligheten. God bedring.

[Wolff]

36 minutter siden, etnavn said:

Og vi har ikke noe ansvar for hverandre, og vi skal snu ryggen til hverandre når vi trenger hverandre som mest. Og går det dårlig med deg i Norge så vet jo alle at det er din egen feil, siden alle i dette landet er født med sølvsje i munnen og har de samme fantastiske mulighetene. Sett bortifra alle som vokser opp med omsorgssvikt og misbruk, riktignok, eller alle som vokser opp på institusjoner. Eller de som har en god oppvekst, men som plutselig blir rammet av overgrep og voldtekt i voksen alder, og aldri kommer seg gjennom det. Eller de som tør å satse og starte eget firma for eksempel, og som plutselig går konkurs. Eller alle de som brått og uventet blir rammet av sykdom og plutselig får hele økonomien sin fullstendig rasert. Eller som blir rammet av andres sykdom, barns sykdom, ektefelles sykdom eller foreldrenes sykdom, og får både økonomien og den psykiske helsa fullstendig rasert. Eller hva med alle som kommer utfor noe helt annet, hva med alle de lastebilsjåførene som får en selvmordsbilist i fronten, og må leve med dette. Hva med de som glemmer å se i speilet, og kjører ihjel en motorsyklist. Hva med bøndene som rygger traktoren over egne unger, alle disse skal leve videre etterpå, med den psykiske helsetilstanden enhver måtte ha etter slike traumer. Men vi har alle de samme forutsetningene i Norge, og hvis det går nedenom med deg så kan du bare skylde deg selv. Og alle vi andre, vi snur bare ryggen til. Klar deg selv. For vi skal bare prate om deg, og ikke med deg, når du sliter som verst. Vi tar heller telefonen og ringer en venn og prater om deg, enn å ringe til deg og prate med deg. Vi skriver heller på et forum, enn å skrive ei melding til deg. For vi skal tross alt spare energien vår så vi kan tute og gråte i begravelsen din, og fortelle alle andre hvor vanskelig dette har vært for meg. 

Heia Norge. Heia medmenneskligheten. God bedring.

Et fantastisk innlegg, tusen takk for at du skrev dette, det er så sant  

[AnonymBruker]

1 hour ago, etnavn said:

Og vi har ikke noe ansvar for hverandre, og vi skal snu ryggen til hverandre når vi trenger hverandre som mest. Og går det dårlig med deg i Norge så vet jo alle at det er din egen feil, siden alle i dette landet er født med sølvsje i munnen og har de samme fantastiske mulighetene. Sett bortifra alle som vokser opp med omsorgssvikt og misbruk, riktignok, eller alle som vokser opp på institusjoner. Eller de som har en god oppvekst, men som plutselig blir rammet av overgrep og voldtekt i voksen alder, og aldri kommer seg gjennom det. Eller de som tør å satse og starte eget firma for eksempel, og som plutselig går konkurs. Eller alle de som brått og uventet blir rammet av sykdom og plutselig får hele økonomien sin fullstendig rasert. Eller som blir rammet av andres sykdom, barns sykdom, ektefelles sykdom eller foreldrenes sykdom, og får både økonomien og den psykiske helsa fullstendig rasert. Eller hva med alle som kommer utfor noe helt annet, hva med alle de lastebilsjåførene som får en selvmordsbilist i fronten, og må leve med dette. Hva med de som glemmer å se i speilet, og kjører ihjel en motorsyklist. Hva med bøndene som rygger traktoren over egne unger, alle disse skal leve videre etterpå, med den psykiske helsetilstanden enhver måtte ha etter slike traumer. Men vi har alle de samme forutsetningene i Norge, og hvis det går nedenom med deg så kan du bare skylde deg selv. Og alle vi andre, vi snur bare ryggen til. Klar deg selv. For vi skal bare prate om deg, og ikke med deg, når du sliter som verst. Vi tar heller telefonen og ringer en venn og prater om deg, enn å ringe til deg og prate med deg. Vi skriver heller på et forum, enn å skrive ei melding til deg. For vi skal tross alt spare energien vår så vi kan tute og gråte i begravelsen din, og fortelle alle andre hvor vanskelig dette har vært for meg. 

Heia Norge. Heia medmenneskligheten. God bedring.

Det ER slitsomt å være pårørende til noen som ødelegger livet sitt da. Orker man ikke stå i det, så er det faktisk helt greit å gå. Hadde du orket å være i forhold med en narkoman som ikke ønsket hjelp feks? 

Anonymkode: c6b67...ef8

[Hippogriff]

4 timer siden, MortenMinstelønn skrev:

Rist vedkommende. Kast kaldt vann i ansiktet. Fortell han hvor glad du er i han og at du ikke vil godta at han dreper seg selv. Dette funker. Lykke til.

 

Edit: Til de som sier at dette ikke funker, så har du ikke prøvd hardt nok. Det fungerer å dra noen ut av transe. Folk flest vil innerst inne ha en form for hjelp. Lett vold mot vedkommende kan behøves med fordel. Få folk ut av transen. Det er tross alt snakk om å redde liv.  

Øh. Foreslår at du leser deg kraftig opp på hvilke faglige råd som fins på området før du uttaler deg så skråsikkert på andres vegne.

TS: Du er først og fremst ansvarlig for deg selv. Selvfølgelig er det bra å stille opp for andre, men det hjelper ingen om du sliter deg sånn ut at også du går til grunne. Anbefaler deg å lese om medavhengighet og gjenkjenne hvor grensene går (gjelder også på andre områder enn rus): 

https://nhi.no/psykisk-helse/rus-og-avhengighet/medavhengighet-overdrevet-omsorg-kan-bli-skadelig/

 

 

[etnavn]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det ER slitsomt å være pårørende til noen som ødelegger livet sitt da. Orker man ikke stå i det, så er det faktisk helt greit å gå. Hadde du orket å være i forhold med en narkoman som ikke ønsket hjelp feks? 

Anonymkode: c6b67...ef8

I min verden så er det ikke helt greit å bare gå, og det svarer vel rimelig greit på spørsmålet ditt. Du snakker til helt feil person når du snakker om å få aksept for å snu andre folk ryggen. Du står fritt til å gjøre det selv, og heller sutre over hvor synd det er på deg og alle de andre som snur ryggen til sine nære når de trenger dem, men det finnes folk av et helt annet kaliber som syns slikt er både verre og mer forkastelig enn den narkomanes oppførsel i utgangspunktet.

Enkelte hevder til og med at det er hele familien sin feil, det er hele familien sitt ansvar, og hadde familien stått samlet om å støtte og hjelpe så hadde kanskje problemet sett helt annerledes ut. Det er altfor lett å skyve fra seg alt ansvar, og peke på det åpenbare problemet i familien - den tydelige narkomane - og si "se hva han gjør mot oss!" Men når dere blir ferdige med å velte dere i selvmedlidenhet og eventuelt medlidenhet fra andre, og hvis dere noen gang blir ferdige med det, så kan det være en idé og si til seg selv: "Hva er min rolle i denne situasjonen? Og hva kan jeg aktivt gjøre for å hjelpe?" 

[etnavn]

Jeg leste forresten akkurat et ganske interessant svar på et innlegg om hva du eventuelt kan gjøre i en annen tråd her. Kan jo være verdt å ta en kikk på, da du finner et svar der som understreker det jeg akkurat skrev om folk av et helt annet kaliber: 

 

[AnonymBruker]

1 hour ago, etnavn said:

I min verden så er det ikke helt greit å bare gå, og det svarer vel rimelig greit på spørsmålet ditt. Du snakker til helt feil person når du snakker om å få aksept for å snu andre folk ryggen. Du står fritt til å gjøre det selv, og heller sutre over hvor synd det er på deg og alle de andre som snur ryggen til sine nære når de trenger dem, men det finnes folk av et helt annet kaliber som syns slikt er både verre og mer forkastelig enn den narkomanes oppførsel i utgangspunktet.

Enkelte hevder til og med at det er hele familien sin feil, det er hele familien sitt ansvar, og hadde familien stått samlet om å støtte og hjelpe så hadde kanskje problemet sett helt annerledes ut. Det er altfor lett å skyve fra seg alt ansvar, og peke på det åpenbare problemet i familien - den tydelige narkomane - og si "se hva han gjør mot oss!" Men når dere blir ferdige med å velte dere i selvmedlidenhet og eventuelt medlidenhet fra andre, og hvis dere noen gang blir ferdige med det, så kan det være en idé og si til seg selv: "Hva er min rolle i denne situasjonen? Og hva kan jeg aktivt gjøre for å hjelpe?" 

Jeg ønsker ikke å leve med en narkoman som ikke ønsker hjelp (hypotetisk situasjon). Det er et aktivt valg vedkommende tar i stedet for å ta i mot hjelp. At DU sier at det ikke er greit gir jeg beng i. Det betyr IKKE at jeg ikke er et empatisk menneske, det er faktisk LOV til å ikke orke eller ha kapasitet til å håndtere slike problemer når den andre driver seg selv til grunne. At du mener det ikke er greit å gå i slike situasjoner, får meg til å tenke at jeg håper jeg ALDRI møter vei med deg. Snakk om usympatisk.

Anonymkode: c6b67...ef8

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ønsker ikke å leve med en narkoman som ikke ønsker hjelp (hypotetisk situasjon). Det er et aktivt valg vedkommende tar i stedet for å ta i mot hjelp. At DU sier at det ikke er greit gir jeg beng i. Det betyr IKKE at jeg ikke er et empatisk menneske, det er faktisk LOV til å ikke orke eller ha kapasitet til å håndtere slike problemer når den andre driver seg selv til grunne. At du mener det ikke er greit å gå i slike situasjoner, får meg til å tenke at jeg håper jeg ALDRI møter vei med deg. Snakk om usympatisk.

Anonymkode: c6b67...ef8

Du tror vel ikke noen kan være så ond?

Anonymkode: be76b...3a4

[AnonymBruker]

Det finnes ikke noe fasitsvar på akkurat hvor mye man skal stille opp for et medmenneske. Det er en balanse der - du vil jo hjelpe, men det kommer til et punkt der du bare blir dratt ned i gjørma. Og da er det to fortapte sjeler i stedet for en.

Anonymkode: 7035f...97a

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker said:

Du tror vel ikke noen kan være så ond?

Anonymkode: be76b...3a4

Hva mener du?

Anonymkode: c6b67...ef8

[MortenMinstelønn]

6 timer siden, Hippogriff skrev:

Øh. Foreslår at du leser deg kraftig opp på hvilke faglige råd som fins på området før du uttaler deg så skråsikkert på andres vegne.

Jeg skal ikke lese meg opp. Jeg skal ikke distansere meg med teoretiske teser. Jeg handler. Men takk for tilbudet.