Når vet man om forholdet ikke vil funke??

[AnonymBruker]

Ja når vet man det? Hvilke tegn og symptomer skal man se etter, og når vet man at nok er nok..? 

For min egen del føler jeg stor tvil i mitt nåværende forhold. Jeg føler meg veldig splittet og vet ikke lenger om forholdet har en fremtid..

Vært sammen med en utrolig flott mann i 1,5 år nå. Alt har vært veldig fint, men nå begynner jeg å få en tvil som vokser sakte med sikkert.. 

Tvilen bunner og grunner i flere småting. Jeg skal prøve å skrive ned de her, slik t jeg får luftet hodet mitt, og tar gjerne imot tilbakemeldinger! 

Som sagt 1,5 år som kjærester. Han er eldre enn meg og har store barn. Jeg er yngre og har også barn. Ca 10 år aldersforskjell mellom barna våre. 

Han jobber MYE!! Har eget firma og nettopp bygget nytt hus. Så tid er noe vi har lite av sammen.. 

Iallefall. Alt var fint til i sommer. Da hadde vi en ferieuke sammen, han, meg og kun mine barn. Det gikk ikke så bra. De går overens, men han ble sliten av en del krangling mellom mine barn. 

I etterkant av dette har han hatt lite kontakt med de. Sikkert en kombinasjon av at jeg ikke vil at han skal bli irritert eller sliten av de, men også for at jeg føler han har tatt avstand fra de. 

Før denne ferieturen snakket vi om å flytte sammen neste sommer.. Men siden ferieturen har vi ikke snakker mer om dette, og jeg føler dette er satt på vent eller utsettelse på ubestemt tid. 

Og ja, alt i alt så er dette ok for meg. Jeg trives alene med barna mine, og det er virkelig ikke så ille som det var i sommer ang krangling o.l. (Da hadde det jo vært korona og hjemmeskole, og en ferie hvor man kunne gjøre lite, så tror barna derfor kranglet mye..) 

Og ja jeg trodde det var ok for meg å se for seg å forbli særboere på ubestemt tid. Men idag skjønner jeg at jeg vil mer! Jeg vil at han skal inkludere meg og barna mine i hans familie! Både med hans sønner og hans foreldre!! Jeg vil at vi skal kunne bli EN familie, og finne ut av hvordan ting kan fungere i praksis og i hverdagen!!! 

Slik det er nå, så bor jeg hjemme med barna mine de ukene jeg har barna. Da ser jeg ikke kjæresten min!! 

De ukene jeg ikke har barna så bor jeg hos kjæresten min. Og da er barna hans hos han. Jeg snakker med de, lager middag, spiller spill osv med de. Jeg involverer meg og blir kjent med de!! Jeg er blitt glad i de, nettopp for jeg elsker jo faren deres!! 

Men kjæresten gjør ikke det samme for meg og mine barn! Og det gjør så vondt å innse det!

Denne uken er jeg hjemme hos meg med mine barn. Hadde ikke forventet å få se kjæresten min før på mandag, når barna drar til faren sin igjen.. Men igår kveld inviterte han oss alle 3 på farsdagsmiddag! Både han, sønnene, og foreldrene skulle komme. Og vi 3!! Jeg ble så glad! 

MEN idag så ringer han å sir at det likevel ikke går at vi kommer fordi broren hans og samboeren skal komme, og da er det ikke nok mat til alle!!! (Og jeg VET at hadde dette betydd like mye for han, som det gjør dor meg, så hadde han jo kunne kjøre mer mat på nærbutikken som er søndagsåpent idag!!) 

Jeg er så utrolig lei meg nå!!! Føler jeg virkelig så for meg resten av livet mitt sammen med denne mannen. Og nå raser alt sammen! Jeg tror ikke vi kan bli gamle ilag lenger... Han involverere seg ikke med de viktigste i mitt liv..

Men sist uke jeg hadde barna så var han både å spiste middag hos både mammaen og pappaen min, selv om barna mine var der også.. Så kanskje han involverer seg likevel? Kanskje jeg bare ser problemene? Gjør jeg det? 

 

Anonymkode: 60849...0f6

[AnonymBruker]

Utfordringen her ligger nok i aldersforskjellen. Han er ferdig med yngre barn og du har yngre barn. Virker som han fikk en forsmak på en virkelighet sammen med deg og dine, under ferien som han kanskje ikke er helt klar for.. (enda). Forstår at dette er sårt for deg. Å avlyse slik i siste liten var heller ikke hyggelig gjort av han. Har egentlig ingen råd til annet enn å se an dette over litt tid. Vil han ikke akseptere barna dine, så er han ikke rette mann for deg. Det er vondt når ting ikke blir som man håper på og når en person viser seg å ikke være den man trodde den var.  Klem ❤️

Anonymkode: d53a6...b90

[Nåleputa]

Du legger mer i forholdet enn det han gjør. (Akkurat nå). 
 

Han har sin egen slekt i hjertet, og du og barna er ikke inni hjertet. (enda).(?)

 

Du må finne ut om forholdet gir mer glede eller sorg. 
 

Smak på forholdet. Hvordan kjennes det ut i munnen? 
 

Klem og lykke til med hva enn du gjør. ❤️

[Sokkar]

Æsj... Synes dette er urettferdig. Javel, så har du yngre barn.. 

Men jeg synes barn er verst fra 11 til 13/14. Både gutter og jenter. Så er ikke slik at små barn er så mye verre enn eldre. 

Har ikke han interesse av dine barn, så skal du ikke utsette barna dine for han heller... Så er han verdt å være sammen med annenhver uke der du stiller opp som voksen, men aldri få det samme i retur? Du kan jo spørre han hva han tenker pm det? 

Og du...? Ta deg litt barnefri når barna dine er hos far. 

[Meg.no]

«Ikke nok mat» er ingen unnskyldning fra en voksen mann. Det der blir for dumt.

Trekk deg litt vekk, og ikke invester mer i han og hans enn det han gjør i deg og ditt.

Han virker til å være i tvil, evt på vei vekk. 
 

[Kokeshi]

Ta det opp med han, og hør hva han har å si.

[AnonymBruker]

Ikke vær needy eller overhjelpsom. Det er drepen for ethvert forhold.

Anonymkode: 0502c...e4e

[Forundret..]

Ville det ikke vært mer naturlig å si fra til broderen og dama som er voksne, at de ikke kunne komme pga for lite mat enn å skuffe noen småunger? 

 

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja når vet man det? Hvilke tegn og symptomer skal man se etter, og når vet man at nok er nok..? 

For min egen del føler jeg stor tvil i mitt nåværende forhold. Jeg føler meg veldig splittet og vet ikke lenger om forholdet har en fremtid..

Vært sammen med en utrolig flott mann i 1,5 år nå. Alt har vært veldig fint, men nå begynner jeg å få en tvil som vokser sakte med sikkert.. 

Tvilen bunner og grunner i flere småting. Jeg skal prøve å skrive ned de her, slik t jeg får luftet hodet mitt, og tar gjerne imot tilbakemeldinger! 

Som sagt 1,5 år som kjærester. Han er eldre enn meg og har store barn. Jeg er yngre og har også barn. Ca 10 år aldersforskjell mellom barna våre. 

Han jobber MYE!! Har eget firma og nettopp bygget nytt hus. Så tid er noe vi har lite av sammen.. 

Iallefall. Alt var fint til i sommer. Da hadde vi en ferieuke sammen, han, meg og kun mine barn. Det gikk ikke så bra. De går overens, men han ble sliten av en del krangling mellom mine barn. 

I etterkant av dette har han hatt lite kontakt med de. Sikkert en kombinasjon av at jeg ikke vil at han skal bli irritert eller sliten av de, men også for at jeg føler han har tatt avstand fra de. 

Før denne ferieturen snakket vi om å flytte sammen neste sommer.. Men siden ferieturen har vi ikke snakker mer om dette, og jeg føler dette er satt på vent eller utsettelse på ubestemt tid. 

Og ja, alt i alt så er dette ok for meg. Jeg trives alene med barna mine, og det er virkelig ikke så ille som det var i sommer ang krangling o.l. (Da hadde det jo vært korona og hjemmeskole, og en ferie hvor man kunne gjøre lite, så tror barna derfor kranglet mye..) 

Og ja jeg trodde det var ok for meg å se for seg å forbli særboere på ubestemt tid. Men idag skjønner jeg at jeg vil mer! Jeg vil at han skal inkludere meg og barna mine i hans familie! Både med hans sønner og hans foreldre!! Jeg vil at vi skal kunne bli EN familie, og finne ut av hvordan ting kan fungere i praksis og i hverdagen!!! 

Slik det er nå, så bor jeg hjemme med barna mine de ukene jeg har barna. Da ser jeg ikke kjæresten min!! 

De ukene jeg ikke har barna så bor jeg hos kjæresten min. Og da er barna hans hos han. Jeg snakker med de, lager middag, spiller spill osv med de. Jeg involverer meg og blir kjent med de!! Jeg er blitt glad i de, nettopp for jeg elsker jo faren deres!! 

Men kjæresten gjør ikke det samme for meg og mine barn! Og det gjør så vondt å innse det!

Denne uken er jeg hjemme hos meg med mine barn. Hadde ikke forventet å få se kjæresten min før på mandag, når barna drar til faren sin igjen.. Men igår kveld inviterte han oss alle 3 på farsdagsmiddag! Både han, sønnene, og foreldrene skulle komme. Og vi 3!! Jeg ble så glad! 

MEN idag så ringer han å sir at det likevel ikke går at vi kommer fordi broren hans og samboeren skal komme, og da er det ikke nok mat til alle!!! (Og jeg VET at hadde dette betydd like mye for han, som det gjør dor meg, så hadde han jo kunne kjøre mer mat på nærbutikken som er søndagsåpent idag!!) 

Jeg er så utrolig lei meg nå!!! Føler jeg virkelig så for meg resten av livet mitt sammen med denne mannen. Og nå raser alt sammen! Jeg tror ikke vi kan bli gamle ilag lenger... Han involverere seg ikke med de viktigste i mitt liv..

Men sist uke jeg hadde barna så var han både å spiste middag hos både mammaen og pappaen min, selv om barna mine var der også.. Så kanskje han involverer seg likevel? Kanskje jeg bare ser problemene? Gjør jeg det? 

 

 

Anonymkode: 60849...0f6

Man skal vel uansett ikke være så mange samlet pga de nye retningslinjene for krona.

Anonymkode: ccc5d...a6d

[AnonymBruker]

Du skal ihvertfall ikke flytte sammen med han før du ser at han på eget initiativ inkluderer ungene dine og viser at han blir glad for å tilbringe tid med dem.

Utrolig kjipt å "u-invitere" dere fordi noen andre skulle få komme i stedet? En voksen mann??

Jeg hadde ikke tenkt noe fremtid med en mann som ikke fikk god kjemi med ungene mine, ihvertfall! Da er jeg heller singel! Jeg tror unger klarer å plukke opp slikt, muligens ubevisst.

Anonymkode: 81682...b60

[AnonymBruker]

Ts her igjen.. Takker for alle svar.. 

Jeg bruker vanligvis å "bite i meg" vanskelige følelser og la være å si noe, rett og slett for jeg er konfliktsky, men dette klarte jeg ikke igår! 

Jeg skrev til han at jeg var skuffet og lei meg, og at neste gang kunne ham la være å invitere oss om han ikke var 100 % sikkert på at det passet! Jeg sa også at jeg følte det "urettferdig" at kun jeg og barna ble ekskludert, og at hadde han virkelig hatt lyt å ha oss der, så hadde han prioritert det! Jeg sa at jeg ønsket å få vite om hva han tenker om en evt fremtid ilag, for om han ikke liker eller inkluderer barna mine, så fortjener jeg å vite det MÅ slik at jeg vet hva jeg har å forholde meg til! 

Han Undskyldte seg da med at han egentlig hadde innbitert broren og samboeren først, og at det var lite plass da. At ham måtte tenke på foreldrene sine og korona. Greit det. Men kunne han ikke sagt det først da! Med en gang? 

Han skrev videre at han liker barna mine, og han ønsker mange familemiddager sammen med oss fremover. At han ønsker meg, og at han følte seg som en dust pga slik det ble og at han såret meg.. 

Jeg har lyst å tro på han, men kjenner likevel tvilen og skepsisen er der. Fra nå av vil jeg vektlegge handling og ikke tomme ord og løfter!! Jeg er faktisk litt stolt over å ha sagt ifra om at jeg ikke synes dette var ok, og at jeg ønsker MER! 

Så da får det bare bære eller briste! Jeg elsker han, og vil ikke miste han.. Men om han ikke ønsker det samme som meg for fremtiden, med å integrere våre familier, så er det vel til begges beste at forholdet avsluttes...

Igjen, jeg takker for alle svar, og er spent på hvordan han er idag når jeg møter (?) han igjen. (Jeg vet at jeg iallefall skal roe ned litt på all hjelpen jeg tilbyr meg for han og sønnen de ukene jeg er der.. Desverre føler jeg dette er nødvendig..) 

 

Anonymkode: 60849...0f6

[AnonymBruker]

Husk. Vil du at dette skal bli et fungerende forhold så må du ikke være konfliktsky, men åpne deg fremover. Er det noe som plager deg så sier du ifra!! Om det ikke blir noe forbedring eller endring etter noen mnd, da kan du avslutte, for da er det ikke noe vits. Men kommuniser !!!!!!!

Anonymkode: 7006b...aab

[AnonymBruker]

Jeg tror har er "ferdig" med små barn, og orker ikke alt det styret. Det fant han nok ut i sommer, etter krangleferien. Jeg tror ikke han ønsker å ha en slik hverdag. Du sier han jobber veldig mye, så når han er hjemme vil han ha fred og ro, ikke krangling og mas.

Er selv i din kjæreste sin situasjon. Barna her har flyttet ut, mens kjæresten min har sine preteens boende hjemme. Fine, snille unger, som jeg er blitt glad i, men det er for mye styr og mas. Kjenner det sliter meg ut når jeg er der, og at jeg er ferdig med det der. Blir nok ikke samboere på maaange år ennå. Jeg liker freden og roen i hjemmet, og ikke ungemas, diskusjoner og gaming-lyder. 😏

Anonymkode: 7b6cb...36a