Vil jeg ha et barn til eller ikke?

[AnonymBruker]

Noen her som har vært veldig i tvil på om de ønsker nummer 2?

Jeg fikk for 8 år siden mitt første barn, var helt alene både under svangerskap og småbarnsperioden. 

Så fikk jeg meg en kjæreste uten barn, og spørsmålet om et barn til kom naturligvis opp. Men jeg klarer virkelig ikke å bestemme meg. 

Jeg tenker at fordelen ved å få et barn til er at mitt nåværende barn vil få et søsken og litt større familie, selvom de mest sannsynlig ikke vil få noe glede av hverandre. 

Jeg har også lyst til å oppleve prøvingen, spenningen, det å være 2 stk i graviditeten osv, som jeg aldri fikk sist. 

Samtidig blir jeg uvel av å tenke på 2 år med lite søvn igjen. Husker følelsen av hvor låst jeg følte meg, kunne aldri være ute etter kl 18 eller finne på noe som helst uten å drasse med meg en baby. Syns også babyperioden var gørrkjedelig. Gleden var stor når jeg kunne starte på jobb og få se voksne mennesker igjen. 

Nå er på en måte ting så lett. Barnet klarer seg i stor grad selv, ingen problem å få barnepass, vi får sove ut om morgenen, og vi kan finne på ting som faktisk er gøy for oss alle.

Noen som har vært i en lignende situasjon? Hva bestemte dere dere for? Jeg føler jeg vipper like mye den ene veien som den andre.. 

Anonymkode: a27e6...747

[AnonymBruker]

Har alltid tenkt at vi ville ha to barn. Fikk et barn for 9 år siden og jo mer tid som har gått, jo vanskeligere er tanken på å begynne på nytt. Vi bestemte oss for å prøve igjen. Vi var redde for å sitte der i ettertid og angre på at vi ikke fikk en til. Årene gikk uten at vi ble gravide, så plutselig ble testen positiv.

9 uker på vei nå og det er ennå tidlig, men vi gleder oss. Denne gangen vet vi mer hva jeg går til og vi har et selvgående barn. Jeg kan jo faktisk bruke han som barnevakt i små stunder mens jeg tar meg en dusj, henter posten osv. Jeg kommer ikke til å være låst i permisjonen på samme måte som sist.

Når det gjelder å ha glede av hverandre, er det ikke gitt at de har det uansett hvilken aldersforskjell de har. Jeg vet om flere som har søsken med både 8, 9 og 10 år mellom som er svært sammensveiset som voksne. 

For din del blir det veldig annerledes denne gang siden dere er to. Jeg ville ikke tenkt så mye på aldersforskjellen søsknene vil få.

Anonymkode: 29fd0...b13

[Nymerïa]

Du skriver lite om den potensielle faren til det nye barnet. Og det er jo ganske relevant. Hvor trygg er du på at du har valgt riktig denne gangen? Forrige gang var du låst i 2 år sier du, men da hadde du ikke en 8-åring i tillegg. Du kan ikke låse deg til det nye barnet på samme måte, det går ikke med 8-åringen. Skal du få barn igjen er du avhengig av en partner som faktisk stiller opp når det blir tøft.

Jeg har ikke vært i din situasjon men jeg har derimot fått barn med en oppegående mann. Og jeg var ikke låst til hjemmet i to år. Han fikset fint å ta vare på barna mens jeg gjorde andre ting.

[AnonymBruker]

Hvis du vipper bør du ikke få flere barn. Man bør være 120% motivert for å ta på seg et ansvar som strekker seg over 20 år. Og hvor man på forhånd ikke vet hvilke utfordringer barnet bærer med seg.

Hilsen trebarnsmor

(Som har barn med 4 diagnoser totalt)

Anonymkode: ca283...2eb

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har alltid tenkt at vi ville ha to barn. Fikk et barn for 9 år siden og jo mer tid som har gått, jo vanskeligere er tanken på å begynne på nytt. Vi bestemte oss for å prøve igjen. Vi var redde for å sitte der i ettertid og angre på at vi ikke fikk en til. Årene gikk uten at vi ble gravide, så plutselig ble testen positiv.

9 uker på vei nå og det er ennå tidlig, men vi gleder oss. Denne gangen vet vi mer hva jeg går til og vi har et selvgående barn. Jeg kan jo faktisk bruke han som barnevakt i små stunder mens jeg tar meg en dusj, henter posten osv. Jeg kommer ikke til å være låst i permisjonen på samme måte som sist.

Når det gjelder å ha glede av hverandre, er det ikke gitt at de har det uansett hvilken aldersforskjell de har. Jeg vet om flere som har søsken med både 8, 9 og 10 år mellom som er svært sammensveiset som voksne. 

For din del blir det veldig annerledes denne gang siden dere er to. Jeg ville ikke tenkt så mye på aldersforskjellen søsknene vil få.

Anonymkode: 29fd0...b13

Dette med å allerede ha et selvgående barn som kan passe på å blant kan være til stor hjelp ja, det er et godt poeng. 

Det blir nok ganske anderledes denne gangen ja, og det er nok litt av grunnen til at jeg kanskje vil ha en til. Jeg aner jo ikke åssen det er å være to om alt. Har jo alltid vært alene om både oppturer og nedturer. Jeg er heldigvis fortsatt relativt ung, så jeg har noen år til før det er "for sent" også. 

Anonymkode: a27e6...747

[AnonymBruker]

Det kan bli en helt annen opplevelse nå. Du kan stikke ut en tur etter kl 18 da far kan ta barnet. Nå blir dere to og alt blir lettere. 
jeg har 2 barn, vurderte nr 3.. men da minsten fylte 6 år slo vi det fra oss. For vi synes friheten med å ha større barn var utrolig godt. Nå er de tenåringer og angrer ikke på at vi bare fikk 2 

Anonymkode: 95f9f...962

[AnonymBruker]

Jeg fikk ett alene med alt hva det innebærer. Og jeg opplevde det fryktelig intenst. Jeg har rett og slett ikke turt å prøve igjen med ny mann da, redselen for å bli alene igjen holder meg igjen. Har ikke noe ønske om å gå gjennom dette en gang til. Men dette er meg og min historie. Er du helt trygg på at han er der også etterpå og tar sin del? Bidrar han allerede både praktisk og mentalt? Vil dere virkelig bli to om alt? Tror jeg ville tenk litt på disse spørsmålene TS, er svarene positive, så er det jo mulig å vurdere nr 2.

Anonymkode: be33f...ecb

[AnonymBruker]

Hvorfor mener du at barna dine ikke vil få noe glede av hverandre? Merkelig ting å si 😏 og hvorfor tror du du blir låst hjemme på samme måte som da du var alenemor når du har samboer? 

Anonymkode: d5360...7d7

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du TS? Det har også veldig mye å si. Det er mange som ikke tør ta sjansen på et svangerskap etter 35 år, eggene får jo dårligere kvalitet. Jeg ville dretet i det en nr. 2, men så prioriterer jeg karrieren mye da. 

Anonymkode: 7425c...367

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvor gammel er du TS? Det har også veldig mye å si. Det er mange som ikke tør ta sjansen på et svangerskap etter 35 år, eggene får jo dårligere kvalitet. Jeg ville dretet i det en nr. 2, men så prioriterer jeg karrieren mye da. 

Anonymkode: 7425c...367

Jeg er 31. Så har jo litt tid heldigvis. 

Anonymkode: a27e6...747

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor mener du at barna dine ikke vil få noe glede av hverandre? Merkelig ting å si 😏 og hvorfor tror du du blir låst hjemme på samme måte som da du var alenemor når du har samboer? 

Anonymkode: d5360...7d7

Tenkte mest på at de ikke ville få det nære søskenforholdet som de med liten aldersforskjell vil ha. Og ulike interesser innenfor lek osv. 

Blir jo automatisk mor som er mest med barnet det første året pga amming osv, så mesteparten vil nok falle på meg uansett. Akkurat nå føler jeg meg så fri, så er vel bare det som sitter litt langt inne å gi slipp på. Føler livet er så enkelt nå. 

Anonymkode: a27e6...747

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Noen her som har vært veldig i tvil på om de ønsker nummer 2?

Jeg fikk for 8 år siden mitt første barn, var helt alene både under svangerskap og småbarnsperioden. 

Så fikk jeg meg en kjæreste uten barn, og spørsmålet om et barn til kom naturligvis opp. Men jeg klarer virkelig ikke å bestemme meg. 

Jeg tenker at fordelen ved å få et barn til er at mitt nåværende barn vil få et søsken og litt større familie, selvom de mest sannsynlig ikke vil få noe glede av hverandre. 

Jeg har også lyst til å oppleve prøvingen, spenningen, det å være 2 stk i graviditeten osv, som jeg aldri fikk sist. 

Samtidig blir jeg uvel av å tenke på 2 år med lite søvn igjen. Husker følelsen av hvor låst jeg følte meg, kunne aldri være ute etter kl 18 eller finne på noe som helst uten å drasse med meg en baby. Syns også babyperioden var gørrkjedelig. Gleden var stor når jeg kunne starte på jobb og få se voksne mennesker igjen. 

Nå er på en måte ting så lett. Barnet klarer seg i stor grad selv, ingen problem å få barnepass, vi får sove ut om morgenen, og vi kan finne på ting som faktisk er gøy for oss alle.

Noen som har vært i en lignende situasjon? Hva bestemte dere dere for? Jeg føler jeg vipper like mye den ene veien som den andre.. 

Anonymkode: a27e6...747

kan ikke bare far ta fellesperioden da? Nå er jo 15uker til mor + 3uker før fødsel, 15uker til far og så er det 16uker til fri fordeling. Hvis du ikke liker det kan jo han være hjemme maks og du minimum. Kjør på sier nå jeg om han er enig med kriteriene dine

Anonymkode: 4043f...edc

[AnonymBruker]

Er 32 nå, har et barn på 2 år. Vi ønsker oss egentlig et barn til men jeg føler jeg allerede er "utslitt" av barnet vi allerede her, hun ble født for tidlig og har hatt en del utfordringer. Jobben min røk pga. corona, jeg skal studere i 5 år, så økonomien er ikke på topp heller. Er veldig usikre på om vi etterhvert skal satse på å få en til eller ikke, men samtidig er vi redde for å angre når det er for sent. 

Anonymkode: 20e1d...de2

[AnonymBruker]

Jeg har en bror som er 12 år yngre og vi har god glede av hverandre, så det er ikke noe problem. Jeg er gravid med nummer to nå etter mye grubling. Jeg er 37 år og har en treåring. Satser på at det går bra; men har også tenkt mye på søvnmangel osv. 

Anonymkode: a5d75...5a1

[AnonymBruker]

Jeg bare vet at jeg ikke er ferdig... har desverre begynt å "dra på årene" og nærmer meg 39 år...Mannen har ingen barn fra før, jeg har 2. Vi får se... Ønsket er kun et barn til da, ikke to/tre til. 

Anonymkode: 8e468...2f1