Noen her som har vokst opp med 50/50?

[AnonymBruker]

50/50 høres jo veldig rettferdig og ryddig ut fra foreldrene sitt perspektiv. Men hvordan er det for ungene å flytte frem og tilbake annenhver uke? Noen med erfaring?

Anonymkode: 925f7...690

[AnonymBruker]

Ja, vokste opp sånn på 90-tallet. Var ikke så vanlig den gangen, så jeg var den eneste i klassen med den ordningen. 

Syntes det var slitsomt og gjorde meg nok mer stressa og uten den samme tilhørighetsfølelsen som andre unger. Det er krevende å flytte mellom to så ulike hjemmemiljø, foreldrene mine etablerte seg også med nye partnere/barn og dermed ble både oppdragerstil, regler og familietradisjoner ulike på hver side. Tok alltid noen dager å bli varm i trøya på hvert sted, og så skulle man bytte igjen... 

Samtidig vet jeg ikke om en annen samværsprosent hadde vært så mye bedre, da hadde jeg jo mistet veldig mye tid sammen med en av foreldrene mine og kanskje fått en stor sorg pga det. Det finnes liksom ingen ideell løsning etter skilsmisse, det suger uansett. Kanskje det beste er at barnet får bo i ett hjem og foreldrene bytter på å bo der annenhver uke, men det er nok veldig få foreldre som ønsker å ofre seg på den måten. At barna skal leve som nomader, er visst helt ok. 

Anonymkode: 26beb...70d

[AnonymBruker]

Foreldrene mine bodde ikke alt for langt unna hverandre og jeg hadde alltid like mye av klær og leker hos dem begge. Følte ikke at jeg flyttet sånn egentlig. 

Synes det var en grei ordning og har like god kontakt med de begge.

Anonymkode: 5f326...9d6

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ja, vokste opp sånn på 90-tallet. Var ikke så vanlig den gangen, så jeg var den eneste i klassen med den ordningen. 

Syntes det var slitsomt og gjorde meg nok mer stressa og uten den samme tilhørighetsfølelsen som andre unger. Det er krevende å flytte mellom to så ulike hjemmemiljø, foreldrene mine etablerte seg også med nye partnere/barn og dermed ble både oppdragerstil, regler og familietradisjoner ulike på hver side. Tok alltid noen dager å bli varm i trøya på hvert sted, og så skulle man bytte igjen... 

Samtidig vet jeg ikke om en annen samværsprosent hadde vært så mye bedre, da hadde jeg jo mistet veldig mye tid sammen med en av foreldrene mine og kanskje fått en stor sorg pga det. Det finnes liksom ingen ideell løsning etter skilsmisse, det suger uansett. Kanskje det beste er at barnet får bo i ett hjem og foreldrene bytter på å bo der annenhver uke, men det er nok veldig få foreldre som ønsker å ofre seg på den måten. At barna skal leve som nomader, er visst helt ok. 

Anonymkode: 26beb...70d

Kan signere denne, identisk faktisk. 

Jeg ville jo se begge foreldre like mye, men selvsagt var det tungt å flytte hele tiden. Men det var ikke et alternativ for meg å se den ene forelderen mine enn den andre.

I starten byttet vi 2 ganger i uka, jeg anbefaler å ha minst en uke, gjerne to uker av ganga faktisk hvis barna har bikket 10...

Jeg flyttet hjemmefra som 17-åring, og det var et lettelses sukk å ha tingene sine samlet ett sted fra da av.

Jeg vet ikke hva som kunne vært gjort annerledes, men jeg hadde likevel en flott oppvekst og har ingen problemer i dag - bortsett fra at jeg hater å pakke kofferter og pakker ut så fort jeg er ferdig med en tur

Anonymkode: 96509...749

[AnonymBruker]

Jeg får helt ondt. Jeg flytta 5 meter fra 0-19 år, jeg bytta soverom. Jeg syntes det var en stor greie. 

Anonymkode: 5df0b...4b1

[Knowem]

Ja, noe annet for meg var helt uaktuelt. Mamma prøvde seg på å skulle ha meg og lillebror 60/40 først, nop. Det og ikke skulle se mamma og pappa likt var ikke greit for meg eller bror.

Nå bodde vi fire uker hos pappa, fire uker hos pappa, da pappa jobber på havet med fireukers turnus.

Hadde alt vi trengte begge plasser, de bodde i samme skolekrets, veldig greit.

Dersom barna er større vil jeg nok heller anbefale lengre perioder, feks 2 uker i slengen, 1 uke blir fort mye. Isåfall om barna er rundt ti som personen over skriver.

Er nå 25, tenker enda det samme at 50/50 var den beste ordningen, har et godt forhold tim begge foreldre. Mange sier 50/50 bare fungerer med godt foreldresamarbeid, det hadde ikke mine, men vi fikk like mye tid med begge foreldre, som var viktig for oss.

[hysjteria]

Syntes det var ille nok å flytte annenhver helg, fra 3-16 år. 50/50 hadde ødelagt min barndom.

Foreldrene mine bodde 3t med bil fra hverandre, i to forskjellige byer. Følte jeg alltid gikk glipp av noe i «mitt egentlige liv» hver gang jeg måtte reise, og det er nok grunnen til at jeg flyttet for meg selv som 16-åring. Følte egentlig at jeg bodde i en koffert helt til jeg fikk mitt eget sted.

Endret 8. november 2020 av hysjteria

[AnonymBruker]

Også vokst opp med 50/50 og jeg hata det. Følte jeg alltid var på besøk mens de andre fikk bo der fast. Hata å måtte pakke, hata å bo hos 2 ulike familier, hata å ikke ha ett hjem og hata å føle meg rotløs. Ville helst bo fast hos mamma, men pappa nekta. Har lite kontakt med ham i dag. 

Anonymkode: 956c3...b61

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

50/50 høres jo veldig rettferdig og ryddig ut fra foreldrene sitt perspektiv. Men hvordan er det for ungene å flytte frem og tilbake annenhver uke? Noen med erfaring?

Anonymkode: 925f7...690

Må jo ikke være noen hver uke, kan være to og to uker.

for min del var det kjempe greit med 50/50 

Anonymkode: 95f1a...4c0

[AnonymBruker]

Jeg svarer ikke egentlig på det du spør om siden det ikke var 50/50 men jeg syns det var stressende og slitsomt å pakke ned ting og flytte så ofte som jeg faktisk gjorde som var én uke hos pappa etter tre hos mamma. Utrolig slitsomt og ikke bo en fast plass. Jeg hater enda å pakke til ting, kan være tilfeldig da men.

Anonymkode: f2801...1b3

[L'amie]

Jeg syns også det var slitsomt og stressende å flytte frem og tilbake, men vil heller ha 50/50 enn 75/25, som jeg også var gjennom. Vi endte til slutt opp med å være to uker i strekk hos den ene før vi flyttet til den andre og var der to uker. 

Aller helst vil jeg unngå hele problemstillingen, men hvem vil ikke det. Tror dessverre ikke foreldre klarer å sette seg inn i hvordan det er å flytte frem og tilbake sånn. Og det er kun en av veldig mange negative sider ved å ha skilte foreldre. Samtidig tror jeg ikke det er bra å bo hos foreldre som ikke trives sammen. Jeg vil gjøre alt i min makt for å unngå situasjonen, ved å velge rett person i utgangspunktet og så gi forholdet nok næring. Kanskje lett for meg å si. 

[AnonymBruker]

Var tre uker hos hver og hadde dobbelt opp av alt. Det eneste vi trengte å ta med var skolesekker. Det fungerte veldig fint for oss, men det var ikke langt mellom foreldrene, og vi kunne dra innom den vi ikke hadde samvær med når vi ville. Begge fant seg nye barnløse partnere, så det var verken stesøsken eller halvsøsken å "konkurrere" med.

Anonymkode: 0ef6b...cfd

[AnonymBruker]

Jeg har ikke vært gjennom det selv, men en av mine nære venninner vokste opp med 50/50. Hun syns det var forferdelig slitsomt, følte seg som en kasteball og hadde ikke rot noe sted. Hun slet mye i tenårene, og snakket mye om hvor tøft det var for henne å flytte hver uke. 
 

Anonymkode: 2b204...a1c

[AnonymBruker]

Vokste opp 50/50 fra jeg var 7-18 år. Gikk fint, foreldrene mine bodde 300 meter unna hverandre. Først flyttet vi (jeg og søsteren min) hver uke, så annenhver når pappa begynte i Nordsjøen. Var da 12-13 år. Roligere med to uker i stedet for en ja. Selvfølgelig sikkert best å unngå å måtte vokse opp slik, men det var liksom aldri et alternativ å se den ene forelderen mindre heller. Tenkte ikke så mye over det, det var nå sånn. Hadde en fin oppvekst fordi. 

Dere motstandere av 50/50, hva mener dere alternativet skal være? Man må jo uansett "pakke og flytte" like mye hvis man er hos den andre annenhver helg som annenhver uke osv? Hvilken forelder skal samværet gå ut over hvis det blir skjevfordeling? Jeg mener nå at å ha to tilstedeværende foreldre 50/50 er bedre enn å ha en "helgeforelder", gitt at de klarer å samarbeide, bor i samme skolekrets og at barna er i skolealder. 

Anonymkode: 1206d...955

[AnonymBruker]

Jeg forsøkte 50/50, men jeg hatet det. Fikk aldri ro og fred av det, stresset hele tiden med neste "flytting". Jeg endte derfor opp med å være hos en av de annenhver helg og bo hos den andre resten av tiden. Det var faktisk bedre for meg. Men fra jeg var 15 så bodde jeg kun ett sted og dro kun på besøk til det andre stedet, på middager osv. Det var best for meg. Kan legge til at jeg har et veldig godt forhold til begge foreldrene mine i dag og har alltid hatt det  

Anonymkode: 83318...ffd

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Vokste opp 50/50 fra jeg var 7-18 år. Gikk fint, foreldrene mine bodde 300 meter unna hverandre. Først flyttet vi (jeg og søsteren min) hver uke, så annenhver når pappa begynte i Nordsjøen. Var da 12-13 år. Roligere med to uker i stedet for en ja. Selvfølgelig sikkert best å unngå å måtte vokse opp slik, men det var liksom aldri et alternativ å se den ene forelderen mindre heller. Tenkte ikke så mye over det, det var nå sånn. Hadde en fin oppvekst fordi. 

Dere motstandere av 50/50, hva mener dere alternativet skal være? Man må jo uansett "pakke og flytte" like mye hvis man er hos den andre annenhver helg som annenhver uke osv? Hvilken forelder skal samværet gå ut over hvis det blir skjevfordeling? Jeg mener nå at å ha to tilstedeværende foreldre 50/50 er bedre enn å ha en "helgeforelder", gitt at de klarer å samarbeide, bor i samme skolekrets og at barna er i skolealder. 

Anonymkode: 1206d...955

Barna kan bo på ett sted og foreldrene kan flytte annenhver uke. 

Anonymkode: 113cd...0af

[AnonymBruker]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Barna kan bo på ett sted og foreldrene kan flytte annenhver uke. 

Anonymkode: 113cd...0af

Utopi. Tanken er god, men (nesten) ingen vil kunne gjøre det i praksis. 

Anonymkode: 1206d...955

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, vokste opp sånn på 90-tallet. Var ikke så vanlig den gangen, så jeg var den eneste i klassen med den ordningen. 

Syntes det var slitsomt og gjorde meg nok mer stressa og uten den samme tilhørighetsfølelsen som andre unger. Det er krevende å flytte mellom to så ulike hjemmemiljø, foreldrene mine etablerte seg også med nye partnere/barn og dermed ble både oppdragerstil, regler og familietradisjoner ulike på hver side. Tok alltid noen dager å bli varm i trøya på hvert sted, og så skulle man bytte igjen... 

Samtidig vet jeg ikke om en annen samværsprosent hadde vært så mye bedre, da hadde jeg jo mistet veldig mye tid sammen med en av foreldrene mine og kanskje fått en stor sorg pga det. Det finnes liksom ingen ideell løsning etter skilsmisse, det suger uansett. Kanskje det beste er at barnet får bo i ett hjem og foreldrene bytter på å bo der annenhver uke, men det er nok veldig få foreldre som ønsker å ofre seg på den måten. At barna skal leve som nomader, er visst helt ok. 

Anonymkode: 26beb...70d

Det høres helt crazy ut å leve sånn egentlig. 

Anonymkode: 03ae3...207

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker said:

Utopi. Tanken er god, men (nesten) ingen vil kunne gjøre det i praksis. 

Anonymkode: 1206d...955

Du har nok rett desverre, men det er veldig synd at det er barna som må leve som ufrivillige nomader når det er foreldrene som ikke greide å leve sammen. Hvorfor skulle det være så mye bedre for barna å flytte enn foreldrene?

Anonymkode: 113cd...0af

[AnonymBruker]

Du kan så si. Ikke optimalt, men det er det mye her i verden som ikke er. Lite vits i å dvele så mye med det i grunn. Man blir i alle fall ikke lykkeligere av det tror jeg. En får forsøke å tenke at man tross alt er heldig som har to foreldre som begge vil leve så mye som mulig med deg. På den måten får man i hvert fall sjansen til å ha en nær relasjon med begge (og begge sider av familietreet). Mer ressurser rett og slett tenker jeg. 

Anonymkode: 1206d...955