Gå til innhold

Forsker


Gjest anonym

Anbefalte innlegg

Hei hei!

Hvis jeg vil bli forsker, hvilken utdanning må jeg ha da?

Helst innen natur og dyreliv.

Har en liten drøm om å bli ekspert på et dyreslag nemlig :blunke:

Er almennfaglig linje på videregående det beste?? (I så tilfelle må jeg gå vgs om igjen, alle 3 åra. Har bare 1 år på musikk, dans og drama så langt..)

-Vinga-

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest Anonymous

Du kan jo gå landbrukshøgskolen på Ås eller veterinærhøgskolen i Oslo f.eks. Eller kanskje ta fag på universtetet. Men aller først må du fullføre videregående ja, helst med en masse realfag vil jeg tro.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dersom du skal studere på universitetet er det vel vanlig med hovedfag for forskerstillinger (normert til fem år). Det er mulig du kan få noen forsker-aktige stillinger med cand.mag. (3,5 år).

Mat-nat pleier ikke ha spesielt strenge inntakskrav (få søkere), men matte er det nok lurt å ha noe av fra videregående.

Tar du en yrkesrettet naturfagsutdannelse, som medisin eller farmasi er du mye bedre rustet når du skal ha jobb.

Lykke til!

(Klips, har hovedfag i biokjemi, men orker ikke bli forsker. I hvert fall ikke ennå.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Anonymous

Hei,

Nå vet ikke jeg hvor gammel du er,men er du over 25 år og har jobbet i 5 år(el. vært hjemme med barn som også teller som yrkeserfaring),trenger du kun å ta fem fag. Du trenger altså IKKE gå 3 år på videregående.

Dette kan du ta på et år. Fagene er:

-matte(1 kl.matte)

-naturfag(1 kl.)

-Norsk(3 kl.)

-Historie(3 kl.)

-Samf.(3 kl. tror jeg)

Har du et år på videregående har du sikkert allerede tatt 1 kl.matte og 1 kl. engelsk.Disse får du da godkjent.Da mangler du kun 3 fag.Dette ER mulig å ta på et 1/2 år på privatgymnas el. noe. Så visst du begynner etter jul med de tre fagene,kan du søke om opptak på høyskole/universitet allerede til våren og begynne til høsten...Spennende ikke sant?

Men for å ta noe naturvitenskapelig(siden du vil bli forsker innen dyregreier) må du nok ta fordypning innen matte og naturfag også. Dvs. 2 og 3 klasse matte og biologi/fysikk/kjemi.Men mange studium innen dette trengs ikke det'. Sjekk ut med den aktuelle høyskolen/universitetet.

Dette fordi at de fleste studium innen naturvitenskap krever disse fagene i tillegg.Se i samordna opptak katalogen hva det studiet du kunne tenke deg å gå på krever utover generell studiekompetanse.

Lykke til med eventuell studier.

Ps. Hvorfor ikke allerede begynne NÅ!!! ingen vits i å utsette noe..

Hilsen Anne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Anonymous

En forskerstilling krever i de aller fleste tilfelle (statlige og "offentlige" institusjoner) en doktorgrad. Noen få private selskaper ansetter folk med bare hovedfag i forskerstillinger.

Du bør fullføre videregående med så mye fordypning du klarer i realfag for å klare studier på universitet eller høyskole. Det krever litt mer enn å bestå eksamen på privatgymnas/friundervisning.

Et hovedfag er normert til ca 5 år. Hvis du er interessert i dyr, kan biologi ved universitetet eller noe på landbrukshøyskolen være aktuelt. Eller veterinærstudier, men det er tøffe år. Universitet eller landbrukshøyskolen er litt mer fleksible på studieprogresjoan blant annet.

B.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Anonymous

Om du utdanner deg til veterinær og deretter spesialiserer deg på fisk og fiskesykdommer har du iallefall en utrolig spennende karriere foran deg.Det som skjer når det gjelder fisk er skikkelig revulosjonerende i forskningssammenheng fordi "alt er nytt".

Ellers er det jo utrolig mange muligheter. Biologi er jo et annet alternativ. Å utdanne seg til fiskehelsekandidat er heller ingen dum ide. ellers er jo farmasi et alternativ om du vil foske på legemidler.

Det er bare å finne ut hva du virkelig vil først og så hive seg ut i det.Fet er jo flott at noen vil forske på tross av så dårlig betaling.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Klips igjen

Du må kanskje oftest ha doktorgrad for å få tittelen forsker, men du er jo allerede forsker mens du holder på med graden. I praksis.

En avdelingsingeniør-/overingeniørstilling for eksempel kan også i praksis innebære at du er en forsker, selv om du ikke har tittelen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Matte? :o

Dårlig betalt? :o

*spyle den drømmen ned i dass*

Da var jeg på scrath igjen da... :ler:

Men tusen takk for alle opplysende svar folkens!! :blunke:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Neineinei, trenger slett ikke være dårlig betalt. Kommer helt an på hvor du jobber det vet du. Det private betaler jo alltid best, og de kan betale skikkelig godt!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du må kanskje oftest ha doktorgrad for å få tittelen forsker, men du er jo allerede forsker mens du holder på med graden. I praksis.

En avdelingsingeniør-/overingeniørstilling for eksempel kan også i praksis innebære at du er en forsker, selv om du ikke har tittelen.

doktorgradsstudent= forskerstudent, altså du lärer å forske mens du tar en dr.graden. Det er en utdannelse for å bli forsker kan du si!

Dersom man virkelig önsker å bli ekspert på noe, som Vinga sier, er doktorgrad absolutt å anbefale.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Sia (ikke innlogget)

Nei, nei, nei!

Man kan HELT KLART få en forskerstilling, dvs jobbe med forskning og få tittelen forsker, uten å ha en doktorgrad! Jeg kjenner MANGE forskere som "kun" har hovedfag (men også dette tar som nevnt tidligere her minst 5 år). De jobber i store forskningsinstitusjoner som f.eks. Sintef i Trondheim, der begynnerlønnen til en med hovedfag ligger på ca 330.000. Ikke akkurat dårlig betalt det vel?? Det kommer helt an på hvilke yrker du sammenligner med. En økonom som etterhvert klatrer oppover karrierestigen i næringslivet, vil nok fort tjene bedre enn en forsker. Men 330.000 er tross alt mye bedre enn det lærere, sykepleiere og mange andre tjener !

Mange av dem som begynner som forsker uten doktorgrad har en ambisjon om å ta en doktorgrad senere, og det er veldig vanlig at man begynner på en doktorgrad etter at man har jobbet noen år som forsker og fått seg litt praktisk erfaring fra faget. De fleste forskningsinstitusjoner oppfordrer sine ansatte til å ta en doktorgrad - og det fine da er at man kan kombinere forskningen på jobb med det å skrive en doktorgradsavhandling. Men altså; langt fra alle forskere har doktorgrad.

Vinga, du nevner at du ikke liker matte. Vel, de fleste forskere er nødt til å ha noe matematikk i fagkretsen sin, siden mye av en forskers jobb dreier seg om å analysere forskningsresultater (som ofte innebærer å kunne forstå tall, prosenter og statistikk). Det er imidlertid ikke nødvendig med avansert matematikk, så jeg tror du klarer deg med matte fra 1.klasse videregående, samt at du må ta et par statistikk-fag i løpet av ditt 5-årige studie. Og husk på at matte blir mye gøyere, og mye lettere å forstå, når det dreier seg om tall på ting som du faktisk interesserer deg for!

Hvis drømmen din er å bli ekspert på et dyreslag, trenger du forresten ikke bli forsker. Biolog er et godt tips! (men også da må du nok ha noe statistikk - selv om du ikke nødvendigvis skal jobbe med det senere).

Lykke til :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Klips igjen

Solskinn, jeg konsentrerte meg om hva man faktisk driver med! Nekter du for at en doktorgradsstudent driver med forskning?

De jeg kjenner som holder på å ta doktorgrad gjør i hvert fall akkurat det samme fra dag til dag som noen av de som allerede har en grad.

Jeg kunne jo ikke vite om det var tittelen eller det praktiske arbeidet Vinga var interessert i.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Anonymous

Man kan HELT KLART få en forskerstilling, dvs jobbe med forskning og få tittelen forsker, uten å ha en doktorgrad! Jeg kjenner MANGE forskere som "kun" har hovedfag (men også dette tar som nevnt tidligere her minst 5 år). De jobber i store forskningsinstitusjoner som f.eks. Sintef i Trondheim.

Mange av dem som begynner som forsker uten doktorgrad har en ambisjon om å ta en doktorgrad senere, og det er veldig vanlig at man begynner på en doktorgrad etter at man har jobbet noen år som forsker og fått seg litt praktisk erfaring fra faget. De fleste forskningsinstitusjoner oppfordrer sine ansatte til å ta en doktorgrad - og det fine da er at man kan kombinere forskningen på jobb med det å skrive en doktorgradsavhandling. Men altså; langt fra alle forskere har doktorgrad.  

SINTEF er en uavhengig forskningsinstitutsjon som følger sine egne regler. Ellers i "det offentlige" eller i universitetssystemet må man ha doktorgrad for å få en forskerstilling.

En annen sak er at man jobber "i forskning" både som avdelingsingeniør og doktorgradsstipendiat, men man driver som regel ikke selvstendig forskning. Dessuten er det få som får kombinert en vanlig jobb med ta en doktorgrad. De fleste (utenom medisinere da) går på et tidsbegrenset stipend.

Det er imidlertid ikke nødvendig med avansert matematikk, så jeg tror du klarer deg med matte fra 1.klasse videregående, samt at du må ta et par statistikk-fag i løpet av ditt 5-årige studie.

Å nei, 1. klasse matten holder ikke. Det vil være vanskelig å følge med på undervisning i f. eks statistikk uten mer avansert matte.

Et lite tips til Vinga hvis hun ha lyst til å jobbe med dyr og forskning men synes en akademisk karriere er litt tung, er å bli dyrepleier/tekniker og så få seg jobb i tilknytning til en forskningsinstitusjon. Mange prosjekter som involverer dyr involverer også de som passer på dyrene. Sånn får man ta del i forskningen ved siden av kontakt med dyrene. Mange av dyrepleierne jeg har møtt er meget gode på sitt fagfelt og "sitt dyr"

B.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Sia (fortsatt "ulogg

Gjest skrev:

Ellers i "det offentlige" eller i universitetssystemet må man ha doktorgrad for å få en forskerstilling.  

Vel, jeg ble selv tilbudt en forskerstilling med tittelen "forsker" på NTNU (universitet i Trondheim) i fjor, og jeg har ikke doktorgrad. Dette er nok litt opp til hver enkelt institusjon - uavhengig av om den er offentlig eller ei!

og Gjest skriver videre:

Å nei, 1. klasse matten holder ikke. Det vil være vanskelig å følge med på undervisning i f. eks statistikk uten mer avansert matte.  

Etter nærmere ettertanke tror jeg du har rett i at 1.kl matte ikke er nok... Ikke pga statistikken (her bygger man kun på 1.kl matte pensum), men for å ta biologi på universitetet må man først ta kjemi, og for å ta kjemi må man også ha et grunnleggende matte-kurs på universitetet, og for å ta dette må man ha matte i 2. og 3.klasse. Slik er det i hvert fall på Universitetet i Bergen.

Men som det ble sagt her; det finnes muligheter utenfor universitetet også!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Matahari (ikke innlogget)

Klips; På universitetet i Oslo kreves det kun generell studiekompetanse for å ta matte. Men MAT001 bygger videre på "2. klasse-matte", og MAT100 bygger på tredje klasse. Så det forutsetter jo tilsvarende kunnskaper...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Gjest Anonymous

hvis vi snakker universitet så er det nok slik at på de aller fleste realfag kommer du ikke langt uten k-100 (grunnleggende kjemi), og for å klare det bør du minimum ha det minste mattekurset universitetet tilbyr (ikke ma-100, husker ikke i farta hva det heter). det er anbefalt at du minst har 2ma for å klare dette (3ma for ma-100). det er svært stor strykeprosent på k-100, og mange går det to-tre ganger for å komme videre. noen klarer kanskje k-100 uten annen matte enn 3ma (fra videregående), men vil tro disse er i et mindretall.

vil tro at nivået er på samme høyde på f.eks høyskoler, ingeniørutdanninger innenfor realfag.

det finnes jo forskerstillinger innenfor andre fag enn realfag også :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...