Følelsene er borte

[AnonymBruker]

Min samboer og jeg har vært sammen i ti år. Vi var sammen i flere år før vi fikk barn. Det var nøye planlagt, avtalt og gjennomgått hvordan småbarnstiden og livet med barna skulle bli. Allerede da jeg ble gravid begynte min samboer å endre seg. Det begynte med et veldig vanskelig og turbulent svangerskap hvor det ble tatt lite hensyn til meg. Lege, jordmor og andre fulgte meg opp, men tross alle restriksjonene jeg fikk var det ingen samarbeid å spore fra samboer. Innen babyen ble født var jeg helt utslitt, gikk på en smell kort tid etter fødsel. Jeg var på vei ut av forholdet, men en venninne ba meg holde ut. 

Rundt et halvt år etter fødsel hadde jeg kommet meg litt. Jeg var tryggere på meg selv og min rolle som mor. Jeg ga samboer et ultimatum. Han fikk enten flytte ut eller ta seg sammen. Han valgte det siste. Det gikk bra en god stund. Vi fikk et barn til, og igjen startet det manglende engasjementet og samarbeidet hjemme. Igjen fikk han et ultimatum, og valgte å ta seg sammen. Barna var 1 og 3 år. 

Det gikk et par måneder før han falt tilbake i samme sporet. Nok en gang sto jeg for husarbeid, vedlikehold av hus, organisering rundt barn og barnehage og alt annet. Han hjalp til når han ble mast på, noen ganger. Han ble sur hvis han ble spurt. Skiftet mellom å si at jeg måtte gi han beskjed om hva han skulle gjøre og bli sur hvis han fikk beskjeder. Årene gikk. 

I dag er barna 8 og 10 år. Husarbeid finnes fortsatt, men mye mindre ettersom barna hjelper til. Det er mindre å gjøre med barna fordi de klarer seg selv. Jeg har mer tid til å være meg selv, men også mer tid til å tenke. Min samboer er tilsynelatende forelsket i meg fremdeles, men jeg har mistet alle følelser. Han respekterte og elsket meg ikke nok i alle de årene barna var små. De årene hvor alt var for mye. De årene hvor jeg måtte jobbe fullt og ta meg av alt med barn og hus. Jeg er utslitt av forholdet. Jeg orker ikke investere mer energi på å bli lykkelig med samboer igjen fordi han ikke har brukt sin energi på å være en del av familien. 

Jeg kan nok aldri se på han på samme måte som før. 

 

Anonymkode: 48521...705

[AnonymBruker]

Hørtes utrolig slitsomt ut for deg. Tenk på deg selv og hva som er best for din del! Har du snakket med han om det nylig?

Anonymkode: 90348...11b

[AnonymBruker]

Ikke en eneste lite gram av trøst men; du er ikke alene om å havnet i den situasjonen. Du setter ord på det fantastisk fint, da man innser at man var alene i det man trodde var familielivet. Håper du finner en vei som gir deg all den lykken du fortjener, om det er med gjenvunnet eller ny kjærlighet.

Anonymkode: 71a2f...2b5

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ikke en eneste lite gram av trøst men; du er ikke alene om å havnet i den situasjonen. Du setter ord på det fantastisk fint, da man innser at man var alene i det man trodde var familielivet. Håper du finner en vei som gir deg all den lykken du fortjener, om det er med gjenvunnet eller ny kjærlighet.

Anonymkode: 71a2f...2b5

*et 

Anonymkode: 71a2f...2b5

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hørtes utrolig slitsomt ut for deg. Tenk på deg selv og hva som er best for din del! Har du snakket med han om det nylig?

Anonymkode: 90348...11b

Det er tatt opp, men han sa han ikke kjente seg igjen i dette. Det gjorde ikke ting lettere. 

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke en eneste lite gram av trøst men; du er ikke alene om å havnet i den situasjonen. Du setter ord på det fantastisk fint, da man innser at man var alene i det man trodde var familielivet. Håper du finner en vei som gir deg all den lykken du fortjener, om det er med gjenvunnet eller ny kjærlighet.

Anonymkode: 71a2f...2b5

Takker for gode trøstende ord. 

Anonymkode: 48521...705

[AnonymBruker]

Du er ikke alene.

Jeg tok det opp i 2 år og vi ble enig om at vi skulle prøve videre. Men som du skriver, så falt vi fort tilbake til den gamle vanen. Til slutt sa jeg at nå er det enten eller. Nå er det litt over 1 år siden vi flyttet fra hverandre og jeg angrer ikke på det. Vi har kun en unge i barnehagealder og det gikk overraskende greit. 

Anonymkode: 55fac...73c

[AnonymBruker]

Jeg tenkte først: wow, er det jeg som skrev dette innlegget? Er i helt lik situasjon som deg. I tillegg så synes jeg synd på mannen min og tror han ikke overlever uten meg. Jeg må dessverre være så egoistisk og slem mot ham og barna våre. Vi må da selge huset vårt, og kjøpe 2 leiligheter. Har vært dårlig i over ett år, elsker ikke ham lenger, er bare falsk mot ham og orker ikke å gi en klem til ham en gang. Han tror jeg bare er utslitt pga.jobben min.  Vet ikke hva jeg gjør.. 

Anonymkode: 1c7ba...9de

[AnonymBruker]

Altså, du beskriver nåværende livet mitt. Det verste er når jeg sier «jeg er så sliten, jeg har vært våken flere timer med ungen, vært på jobb, har basket og laget middag, kan ikke du passe litt på barna, så jeg kan ta halv times lur?» er å få svar: Jeg er mer sliten, halo? 
Sover hele natten uten å bli vekket, har kontorjobb som han ikke engang trenger å reise seg, kommer hjem til klar middag, og ligger resten av kvelden.

Og så dum som jeg er som lurer hvorfor jeg er konstant sliten.

Anonymkode: 2967d...fa0

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du er ikke alene.

Jeg tok det opp i 2 år og vi ble enig om at vi skulle prøve videre. Men som du skriver, så falt vi fort tilbake til den gamle vanen. Til slutt sa jeg at nå er det enten eller. Nå er det litt over 1 år siden vi flyttet fra hverandre og jeg angrer ikke på det. Vi har kun en unge i barnehagealder og det gikk overraskende greit. 

Anonymkode: 55fac...73c

Det var tøft gjort av deg. Hvordan fungerer han som deltidspappa? 

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenkte først: wow, er det jeg som skrev dette innlegget? Er i helt lik situasjon som deg. I tillegg så synes jeg synd på mannen min og tror han ikke overlever uten meg. Jeg må dessverre være så egoistisk og slem mot ham og barna våre. Vi må da selge huset vårt, og kjøpe 2 leiligheter. Har vært dårlig i over ett år, elsker ikke ham lenger, er bare falsk mot ham og orker ikke å gi en klem til ham en gang. Han tror jeg bare er utslitt pga.jobben min.  Vet ikke hva jeg gjør.. 

Anonymkode: 1c7ba...9de

Jeg forstår deg godt. Det er blitt et forhold basert på en rar form for omsorg fremfor kjærlighet. Det ligger nok mye i hvordan jeg ser for meg samboers liv vil bli uten meg. Kosthold, rutiner, hygiene, renhold, møter, aktiviteter, økonomi og alt annet man skal holde styre på når man har barn har jeg sørget for. Dersom han blir alene ser jeg for meg en stakkarslig skitten skikkelse sittende foran tv med to barn i en leid kommunal leilighet uten råd til mat og annet. Jeg aner ikke hvordan han skulle klart seg alene. 

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Altså, du beskriver nåværende livet mitt. Det verste er når jeg sier «jeg er så sliten, jeg har vært våken flere timer med ungen, vært på jobb, har basket og laget middag, kan ikke du passe litt på barna, så jeg kan ta halv times lur?» er å få svar: Jeg er mer sliten, halo? 
Sover hele natten uten å bli vekket, har kontorjobb som han ikke engang trenger å reise seg, kommer hjem til klar middag, og ligger resten av kvelden.

Og så dum som jeg er som lurer hvorfor jeg er konstant sliten.

Anonymkode: 2967d...fa0

Det var akkurat slik da barna var små. Jeg sto opp hver morgen selv om jeg ikke sov en eneste natt sammenhengende. Han sto ikke opp natt eller morgen. De henvender seg til meg selv i dag, og har alltid gjort det. Han skjønner ikke hvorfor. Hvis jeg ikke sto opp, gjorde ungene klare og tok litt husarbeid kunne alt flyte til dagen etter. Han pusset ikke tenner på dem, kledde dem ikke. Han parkerte dem foran tv hvor han sovnet ved siden av selv om han allerede hadde sovet ni timer. Hvis du klarer bør du gå nå. Det er ikke lettere å gå senere. Jeg skulle ønske min venninne ikke rådet meg til å bli da første mann var baby. Å dra på dødvekt i flere år tærer på psyken. Jeg har fått lavere selvtillit og selvverd. 

Anonymkode: 48521...705

[AnonymBruker]

Hva er det som er galt med disse mennene? Og hvor finnes de? 

Anonymkode: 9f555...78a

[AnonymBruker]

På 8.11.2020 den 11.45, AnonymBruker skrev:

Hva er det som er galt med disse mennene? Og hvor finnes de? 

Anonymkode: 9f555...78a

Det er mye galt med dem. I min manns tilfelle skyldes mye oppdragelse og oppvekst. Det ble aldri stilt krav. De finnes overalt. 

Anonymkode: 48521...705

[Carrot]

Spør han hvordan han syns hverdagen er, be han sette ord på hvordan han mener dere har det med tanke på fordeling av arbeid, omsorg, respekt osv. 

Det å snakke forbi hverandre og ikke med hverandre er en greie alle par opplever på flere stadier i livet. Det å være nær som par er også desverre tett knyttet til denne evnen til å høre og se den andre. Det hjelper ikke at den ene part må stille krav når den andre ikke klarer se og forstå kravene og hvorfor de oppstår og hva man kan gjøre for å være på forkant. 

[Million]

Jeg kjenner meg igjen. Den latskapen og uviljen til å delta i arbeidet hjemme, den manglende viljen til å avlaste sin kjære og gjøre sin del av arbeidet..... den dreper følelser.

Det endte med brudd her. Det var en av årsakene, men en stor årsak. Etter 18 år valgte jeg å gå. På de 18 årene vasket han f.eks badet 2 (!) ganger....