Jeg er ikke bra nok for gutten min. Sårt.

[AnonymBruker]

Det begynte da jeg fikk problemer i svangerskapet i 6. måned og ble sykemeldt. Ingen løfting på gutten, som da var halvannet år. Så da ble det pappaen som gjorde alt, bleieskift og levering/henting i barnehage. Barnehagestenging under Corona hjalp ikke akkurat på situasjonen, enda mer pappa-tid.

Så da jenta kom for noen mnd siden så ble det dessverre keisersnitt pga navlesnor i veien pluss sete, og da ble det enda noen mnd uten å kunne løfte tungt, så da fortsatte det.

I går gråt han i 23-tiden, en slags nattskrekk som han får av og til. Pappaen klarte ikke å roe han denne gangen og tok han opp i stua. Uten at det hjalp, så da tok jeg over, tenkte at litt manna-trøst kunne hjelpe. Men neida, bare fortsatte å hyle, og endte med at han strakk hendene mot pappaen og stotret fram «paapaah!», men først fikk jeg ikke med meg, og så bare sa pappaen at «han vil jo til meg», og tok ham og så roet han seg helt ned med en gang..

Jeg ble helt satt ut, begynte å gråte og bare gikk ned på badet og la meg. Ja, det var sikkert en overreaksjon, men han gir ikke så mye forståelse for hvordan det er at bare pappa er god nok hele tiden.

Noen som har opplevd lignende? Ble det bedre? Kjenner meg bare trist over dette, ikke slik jeg forestilte meg det.

Anonymkode: f16ba...326

[AnonymBruker]

Helt vanlig at ungene får en de foretrekker.

Anonymkode: 1188b...261

[AnonymBruker]

Kjenner ei som har hatt det noen Lunde likt, gutten er fortsatt pappagutt den dag i dag (5år) men hun har akseptert det, ting lan uansett endre seg etterhvert 

Anonymkode: 8a7ad...0fa

[Raven.Writingdesk]

Ærlig talt så tenker jeg at her må du skjerpe deg! Jeg blir helt matt over denne «stakkars meg» taktikken som mange mødre finner på å kjøre, når det er ingen grunn til det! 
 

1.) Ungen din hadde nattskrekk, det betyr at alt han sier og gjør trenger ikke være helt rasjonelt.

2.) Idag kan det være pappa som er best, i morgen mamma. Normalt.

3.) Vær heller takknemlig for at du har en fantastisk mann og barnefar fremfor å synes synd på deg selv! 

[AnonymBruker]

Her tenker jeg at det hvertfall ikke er noen grunn til å gråte. 
Klart han er mer knyttet til far, og ønsker trøst av han. Gutten har jo hatt ekstremt mye mer nærhet med far fremfor deg i det siste. 
 

Jeg skjønner at det føles tøft å ikke kunne løfte og stelle, og at det er en del nærhet som da faller bort, men det er større grunn til å være takknemlig for at gutten har en god pappa. Situasjonen er som den er.

Synes uansett du bør lage hyggelige stunder hvor du og sønnen din kan være nærme hverandre, og knytte sterkere bånd. Kanskje far kan ta babyen av og til? Sånn at du og sønnen din kan finne på ting alene?

Anonymkode: 0c7f5...a17

[Danseskjørt]

Det er helt normalt, men veldig vondt for den som blir valgt vekk. Men vit at gutten din ELSKER deg uansett, og han trenger deg like mye som han trenger pappaen sin❤️

[AnonymBruker]

Sånn er det. Unger har favoritter. Snart er det din tur til å være favoritt før det er pappa sin tur igjen. Du må bare bli vant til det for det kommer ikke til å gå over. 

Anonymkode: 464f3...0f5

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Raven.Writingdesk skrev:

Ærlig talt så tenker jeg at her må du skjerpe deg! Jeg blir helt matt over denne «stakkars meg» taktikken som mange mødre finner på å kjøre, når det er ingen grunn til det! 
 

1.) Ungen din hadde nattskrekk, det betyr at alt han sier og gjør trenger ikke være helt rasjonelt.

2.) Idag kan det være pappa som er best, i morgen mamma. Normalt.

3.) Vær heller takknemlig for at du har en fantastisk mann og barnefar fremfor å synes synd på deg selv! 

Helt enig!

Her i huset er det pappa som er best. Dersom barnet våkner er det pappa han roper etter. Jeg er uhyre takknemlig for at mannen er en fantastisk pappa som står på hele tiden. Men det skulle vel bare mangle. Han er permittert, mens jeg jobber over 100 prosent med lang reisevei. Han tar seg av nattevåk, står opp med barnet på morgenen, henter og leverer i barnehagen, osv. 

 

Anonymkode: a9733...da5

[AnonymBruker]

Skjønner godt reaksjonen din, det er helt lov å gråte. Hadde det likt her. Prøv å tenk at du er HELDIG som har en så fin pappa til dine barn.

Her snudde det etter hvert, og treåringen har det siste året hatt flere perioder der han er skikkelig mammadalt. Nå er han helt nøytral, vi er like gode begge to.

Anonymkode: 43138...bdc

[Ulrikke]

Det kunne ha vært sånn uansett svangerskap, fødsel osv. Mange barn har perioder hvor de foretrekker den ene forelderen!

Jeg sier ikke at jeg ikke forstår at det kan føles sårt, men her må mammaen jobbe med seg selv og legge sånne følelser til side. Når ting normaliserer seg litt mer kan dere heller jobbe litt med at pappa drar ut og at du gjør hyggelige ting med gutten (uten at det blir krampaktig), sånn for å jevne det litt ut. Men igjen: helt normalt, også hos dem som ikke har vært "fraværende" i perioder, uavhengig av grunn.

[Raven.Writingdesk]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Helt enig!

Her i huset er det pappa som er best. Dersom barnet våkner er det pappa han roper etter. Jeg er uhyre takknemlig for at mannen er en fantastisk pappa som står på hele tiden. Men det skulle vel bare mangle. Han er permittert, mens jeg jobber over 100 prosent med lang reisevei. Han tar seg av nattevåk, står opp med barnet på morgenen, henter og leverer i barnehagen, osv. 

 

Anonymkode: a9733...da5

Flott! 
 

 

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner godt reaksjonen din, det er helt lov å gråte. Hadde det likt her. Prøv å tenk at du er HELDIG som har en så fin pappa til dine barn.

Her snudde det etter hvert, og treåringen har det siste året hatt flere perioder der han er skikkelig mammadalt. Nå er han helt nøytral, vi er like gode begge to.

Anonymkode: 43138...bdc

ikke enig!  - Tenk om alle småbarnsfedre skulle bryte ut i hysterisk gråt hver gang mamma var best? 
Jeg håper for Guds skyld ikke TS gråt foran hverken barnefar eller barn, det er isåfall skikkelig egoistisk gjort! Hvem sitt behov setter hun da først? 
 

Jeg blir faktisk skikkelig provosert av slike tråder. Nei, det er ikke greit å gråte fordi barnet ditt har en god relasjon til den andre foreldren og ønsket trøst av den foreldren akkurat da. Det er å indirekte si at barnet og foreldren gjør noe galt.

Det er jammen ikke rart det er mange skilsmisser landet rundt, når fedre ikke kan trøste sine barn uten at mor tyr til hersketeknikk, for ja: offerrolle og tårer er hersketeknikk.

TS bør f*** ikke klage om fem seks år, om hun er utslitt fordi barnefar er fullstendig fraværende i rollen som far ovenfor egne barn. Hun har jo satt ham i en umulig posisjon! 

Endret 7. november 2020 av Raven.Writingdesk

[AnonymBruker]

Sett pris på forholdet de har. Alle våre barn er mammadalter. Mamma skal gjøre alt. Det er ganske utmattende. 

Anonymkode: 9dbdc...fed

[AnonymBruker]

Min sønn har vært sånn siden han var ca 11 mnd og pappa gikk ut i perm med ham. Siden da har det pappa som foretrekkes.. av og til brutalt tydelig også. Skal ikke nekte for at det er sårt innimellom men prøver som de andre sier å gjøre ting meg og ham og det hjelper faktisk litt på.. men han er veldig pappagutt.. skal ha på samme klær som sin far, etc...

tenker som de andre sier at dette kan forandre seg. 

Anonymkode: f95aa...09d

[got2go]

Å begynne å gråte syns jeg er en giga overreaksjon! Er det mulig å være så tander..

[AnonymBruker]

Akkurat nå, got2go skrev:

Å begynne å gråte syns jeg er en giga overreaksjon! Er det mulig å være så tander..

Med hormoner, lite søvn og gjentatte «avvisninger» fra sitt eget barn syns jeg det er fullt forstålig. 
 

Men nå syns jeg man ikke skal være så redd for å kalle en spade for en spade jeg da.. er man lei seg så viser man det - er man glad så kan man vise det også. 
 

 

Anonymkode: f95aa...09d

[AnonymBruker]

Hei TS. Velkommen til hverdagen til 95% av alle fedre. Slapp av, det snur nok snart skal du se. 

Anonymkode: e350f...9db

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det begynte da jeg fikk problemer i svangerskapet i 6. måned og ble sykemeldt. Ingen løfting på gutten, som da var halvannet år. Så da ble det pappaen som gjorde alt, bleieskift og levering/henting i barnehage. Barnehagestenging under Corona hjalp ikke akkurat på situasjonen, enda mer pappa-tid.

Så da jenta kom for noen mnd siden så ble det dessverre keisersnitt pga navlesnor i veien pluss sete, og da ble det enda noen mnd uten å kunne løfte tungt, så da fortsatte det.

I går gråt han i 23-tiden, en slags nattskrekk som han får av og til. Pappaen klarte ikke å roe han denne gangen og tok han opp i stua. Uten at det hjalp, så da tok jeg over, tenkte at litt manna-trøst kunne hjelpe. Men neida, bare fortsatte å hyle, og endte med at han strakk hendene mot pappaen og stotret fram «paapaah!», men først fikk jeg ikke med meg, og så bare sa pappaen at «han vil jo til meg», og tok ham og så roet han seg helt ned med en gang..

Jeg ble helt satt ut, begynte å gråte og bare gikk ned på badet og la meg. Ja, det var sikkert en overreaksjon, men han gir ikke så mye forståelse for hvordan det er at bare pappa er god nok hele tiden.

Noen som har opplevd lignende? Ble det bedre? Kjenner meg bare trist over dette, ikke slik jeg forestilte meg det.

Anonymkode: f16ba...326

Har samme her, bare at vi deler 60/40. Føles sårt at barnet kun vil være hos pappa. Hos meg så er det regler, det er det ikke hos far. Hos far får barnet alt det peker på hele tiden også, det får det ikke hos meg. 

Så det ble til at pappa fikk 60 fordi barnet foretrekker det. 

Anonymkode: afdee...224

[Gjest WhisperingWind]

Skulle ønske han var LITT mer pappadalt👀👀👀😬

[AnonymBruker]

Får han noe alenetid med deg? Selv om baby er liten og ammes, så kan du og han gå på lekeplassen, levere eller hente han i barnehagen uten baby etc. 

Anonymkode: 37c59...688

[AnonymBruker]

Dette er helt normalt og går i perioder. 
Bare sørg for at han får nok alenetid med deg, så er nok mamma favoritten igjen før du vet ordet av det. Og så pappa igjen. Og mamma.  

Det er også helt normalt at den aller første «pappa-perioden» til det eldste barnet er sårt for mor. Jeg hadde det på samme måten, og da sa pappen til meg: «Tenk at slik har jeg hatt det hele tiden helt til nå.» Og det hjalp faktisk litt, for mamma (jeg) hadde jo vært favoritten hele tiden fram til da. Siden da har vi fått enda et barn, og det går i bølger med begge to. Noen ganger vil en eller begge at bare mamma skal feste de i bilsetet. Så er det bare pappa. Så vil en ha mamma og en annen bare pappa, og nekter å komme ut av bilen med mindre «riktig» forelder er den som løfter barnet ut. Sånn er det bare, og man venner seg til det  

Anonymkode: 0892e...3a6