Sliter med å gjøre meg «synlig» for mine nærmeste

[AnonymBruker]

Jeg klarer ikke å gjøre meg «synlig» for nære relasjoner, da tenker jeg samboer, familie og nære venninner. Jeg klarer ikke si i fra om oppførsel jeg syns er dårlig, jeg er usikker/redd for å foreslå ting fordi jeg lurer på hvordan den andre tenker om det jeg forslår, jeg klarer ikke å sette i gang med noe nytt fordi jeg tenker at andre tenker at jeg er dum som i det hele tatt prøver, jeg føler at hvis jeg inviterer noen på besøk så «bruker» jeg av tiden deres og at jeg er en byrde som ikke har noe å tilby.

Det er til og med sånn at jeg får meg ikke en gang til å begynne med pilates i mitt eget hjem fordi jeg tenker på hva samboer vil si hvis jeg plutselig bare «utav det blå» setter i gang med pilates. Ser for meg at han tenker det er en merksnodig idé og en «typisk damegreie». Må sies at jeg har vokst opp med en far som var/er kritisk til alt og ble sint for mye. Jeg har lært meg mange strategier for å tilpasse meg han/andre, og å opprettholde god stemning. Jeg tror mye av forklaringen på hvor ille det har blitt ligger der, i tillegg til personligheten min naturligvis.

Samtidig kan jeg bli litt «mye», særlig ovenfor samboer. Kanskje litt sånn typisk dame som vil snakke om alt. Uten at jeg egentlig noen gang klarer å være helt meg selv, eller vise hvem jeg egentlig er og hva jeg vil og har behov for på en måte. 

OG, jeg VET at dette er helt latterlig og at jeg bare må slutte å tenke/være sånn. Men det er ikke så lett. Hva gjør jeg for å komme ut av dette? Noen som har det likt? Vær så snill og få høre fra både dere og fra dere som har råd. 

Jeg er i slutten av 30-årene og har utdannelse og jobb jeg er godt fornøyd med, og det er ikke sånn på jobb, der klarer jeg å være en ganske annen person enn på det private plan. 
 

🙏🏼

 

Anonymkode: 09a53...30a

[AnonymBruker]

Jeg er helt lik, men har dessverre ingen råd (annet enn å gi f, men det er lettere sagt enn gjort, I know). 

Anonymkode: 48882...71f

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er helt lik, men har dessverre ingen råd (annet enn å gi f, men det er lettere sagt enn gjort, I know). 

Anonymkode: 48882...71f

Det er, om ikke annet, godt å vite at jeg ikke er den eneste som er sånn, at det faktisk sitter et annet menneske et annet sted i landet og opplever det likt. Takk 🙏🏼
 

TS

Anonymkode: 09a53...30a

[Suffragette]

Hei, TS! Jeg syns ikke du er latterlig, men det er selvfølgelig trist å lese at du har det sånn og at dette er pga barndom.

Jeg har funnet trøst i å dele sånne tanker med de som er i situasjonen. For eksempel var jeg nervøs de første ukene på nytt studie for en god stund siden, jeg sa til den første jeg så, «du, for å være helt ærlig syns jeg det er litt vanskelig å manøvrere denne klassen her, jeg» og Vipps har jeg en venninne ti år etter. Et annet eksempel enn din situasjon, men kanskje det også kan gå med samboer eller en i familien. Å ta det opp, litt forsiktig og kortfattet først også forklare mer etter hvert. Anbefaler selvfølgelig også å se om dette er noe du vil få råd om fra psykolog, coach, fastlege eller noe annet.

[AnonymBruker]

37 minutter siden, Suffragette skrev:

Hei, TS! Jeg syns ikke du er latterlig, men det er selvfølgelig trist å lese at du har det sånn og at dette er pga barndom.

Jeg har funnet trøst i å dele sånne tanker med de som er i situasjonen. For eksempel var jeg nervøs de første ukene på nytt studie for en god stund siden, jeg sa til den første jeg så, «du, for å være helt ærlig syns jeg det er litt vanskelig å manøvrere denne klassen her, jeg» og Vipps har jeg en venninne ti år etter. Et annet eksempel enn din situasjon, men kanskje det også kan gå med samboer eller en i familien. Å ta det opp, litt forsiktig og kortfattet først også forklare mer etter hvert. Anbefaler selvfølgelig også å se om dette er noe du vil få råd om fra psykolog, coach, fastlege eller noe annet.

Takk for et godt tips, og takk for støtten.

Det er liksom bare litt det unaturlige i å si noe ala det til en du har bodd med i x antall år.... Samtidig, tipset er godt, for det handler om å være litt «up front» med hvordan det er, og bare si det som det er. Og jeg skjønner at du ikke mener at jeg nødvendigvis skal si ordrett det du sa! Men, merker at det er såå mye lettere å skrive om dette, enn faktisk å handle etter det. Jeg tror jeg syns det er så vanskelig å skulle gjøre/si noe slikt fordi jeg er redd for hva som skjer etter det. Hva sier han? Bryr han seg? Hva sier jeg hvis det blir stille? Jeg er ikke vant til å si sånne type ting i nære relasjoner, så jeg vet liksom ikke hva som kommer. Annet enn erfaringen fra pappa, som gjerne sa at jeg måtte slutte å prøve å høres så akademisk ut (hvis jeg prøvde å si noe litt «reflektert») og ikke responderte bra hvis jeg snakket om følelsene mine. 
 

TS

Anonymkode: 09a53...30a

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg klarer ikke å gjøre meg «synlig» for nære relasjoner, da tenker jeg samboer, familie og nære venninner. Jeg klarer ikke si i fra om oppførsel jeg syns er dårlig, jeg er usikker/redd for å foreslå ting fordi jeg lurer på hvordan den andre tenker om det jeg forslår, jeg klarer ikke å sette i gang med noe nytt fordi jeg tenker at andre tenker at jeg er dum som i det hele tatt prøver, jeg føler at hvis jeg inviterer noen på besøk så «bruker» jeg av tiden deres og at jeg er en byrde som ikke har noe å tilby.

Det er til og med sånn at jeg får meg ikke en gang til å begynne med pilates i mitt eget hjem fordi jeg tenker på hva samboer vil si hvis jeg plutselig bare «utav det blå» setter i gang med pilates. Ser for meg at han tenker det er en merksnodig idé og en «typisk damegreie». Må sies at jeg har vokst opp med en far som var/er kritisk til alt og ble sint for mye. Jeg har lært meg mange strategier for å tilpasse meg han/andre, og å opprettholde god stemning. Jeg tror mye av forklaringen på hvor ille det har blitt ligger der, i tillegg til personligheten min naturligvis.

Samtidig kan jeg bli litt «mye», særlig ovenfor samboer. Kanskje litt sånn typisk dame som vil snakke om alt. Uten at jeg egentlig noen gang klarer å være helt meg selv, eller vise hvem jeg egentlig er og hva jeg vil og har behov for på en måte. 

OG, jeg VET at dette er helt latterlig og at jeg bare må slutte å tenke/være sånn. Men det er ikke så lett. Hva gjør jeg for å komme ut av dette? Noen som har det likt? Vær så snill og få høre fra både dere og fra dere som har råd. 

Jeg er i slutten av 30-årene og har utdannelse og jobb jeg er godt fornøyd med, og det er ikke sånn på jobb, der klarer jeg å være en ganske annen person enn på det private plan. 
 

🙏🏼

 

Anonymkode: 09a53...30a

Du må bli sint. Det er den eneste veien ut fra dette, fordi kun da følger du din egen frie vilje. Derfor klarer du ikke noe 

Og alle tanker om å trykke ned følelser eller ditt sinne, har bare vært manipulering og vondt ment, sinnet ditt ér rasjonelt pga manglende respekt.

Og du trenger ikke å bry deg om hva andre mener, det viktigste for deg er hva du mener for ditt liv. Andre som ikke forstår vil dømme, men det er pga deres issues, ikke på grunn av deg. De vet bare ikke bedre og tror selv det er på grunn av deg. Men du kan vite bedre, og ignorere slike mennesker som er i krig med seg selv sine meninger. Når de ikke forstår, spiller det ingen rolle hva de tror. Du bør kun bry deg om meningene til folk som du opplever forstår deg. Dette gjør alle.

Og støtteapparat er til for å brukes, dersom man på en side undertrykker mye, er sta og kjempestolt av seg selv, og på den andre siden er kjempeusikker og vet ikke hva man skal gjøre så er det noe alvorlig gale. Og det blir aldri bedre når en er så dårlig orientert og lite interessert i å forbedre forutsetningene.

Og dersom du ønsker å bli mindre usikker, tenk mindre på deg selv og mer på andre positive mennesker, og hva du kan gjøre for dem, for når du gjør noe positivt for positive mennesker så vil du selv bli mer selvsikker på grunn av bidraget ditt for andre og du blir en del av en større helhet. Mange opplever at eksistensen får en meningen igjen da.

Lykke til.

Anonymkode: dd0b3...801