Dere som ofrer livet for en karriere, hvorfor?

[AnonymBruker]

Men hva er livet egentlig?

Jobben gjør at jeg kan utfordre meg selv, bruke hodet. Interessante kollegaer og kunder. Jeg kan (vanligvis) reise verden rundt. Jeg blir så oppslukt i det jeg holder på med at jeg glemmer tid og sted. Hadde jeg ikke hatt jobben nå i koronatider der det ellers ikke skjer noe som helst hadde jeg klikket. Har til og med sagt fra meg ferie i år (var visst ikke lov, så blir utbetalt og overført). 

Har ikke barn. Og mer enn nok tid til mann og øvrig familie. Hadde selvfølgelig prioritert annerledes om hobbyen/jobben betød at barna ikke fikk det de trengte. 

Anonymkode: 7b92f...d3b

[Rotemor]

På 6.11.2020 den 6.18, Maleficenta skrev:

Ja da må man gjerne gjøre det, problemet er de som prøver å ha begge deler. Det funker dårlig

Helt uenig. Det går fint an å finne en god balanse i livet.

[Maleficenta]

3 timer siden, Rotemor skrev:

Helt uenig. Det går fint an å finne en god balanse i livet.

Mulig det går men man må ikke bortprioritere barna for karrieren. Typ aldri deltar i skoleforestilling ellernår barnet skal spille fotballkamp. Aldri har tid til å leke med barna, osv

[Jegerikkeminskyld]

Om man ofrer noe eller ikke kommer vel helt an på interessen man har for jobben. Jeg har kjent noen som har levd og åndet for yrket sitt og som har vært eksepsjonelt dyktige. Det virket ikke som om de syntes de ofret noe. De hadde også familie som de var engasjerte i, selv om de i perioder ikke hadde like mye tid til kona/mannen og barn. Det ble tatt igjen når de kunne og akseptert av familien når de ikke kunne. Hvis man synes at man må ofre noe så har man vel ikke drømmejobben. Jeg synes de er heldige, som har et yrke de virkelig elsker i stedet for sånn som mange av oss, som i hovedsak jobber for å ha en inntekt. 

[Maleficenta]

7 minutter siden, Jegerikkeminskyld skrev:

Om man ofrer noe eller ikke kommer vel helt an på interessen man har for jobben. Jeg har kjent noen som har levd og åndet for yrket sitt og som har vært eksepsjonelt dyktige. Det virket ikke som om de syntes de ofret noe. De hadde også familie som de var engasjerte i, selv om de i perioder ikke hadde like mye tid til kona/mannen og barn. Det ble tatt igjen når de kunne og akseptert av familien når de ikke kunne. Hvis man synes at man må ofre noe så har man vel ikke drømmejobben. Jeg synes de er heldige, som har et yrke de virkelig elsker i stedet for sånn som mange av oss, som i hovedsak jobber for å ha en inntekt. 

Men man bør jo elske barna sine mer... 

[Jegerikkeminskyld]

1 minutt siden, Maleficenta skrev:

Men man bør jo elske barna sine mer... 

Det blir vel to vidt forskjellige ting? De jeg tenker på slapp iallefall alt de holdt på såfremt det var fysisk mulig hvis noe skjedde hjemme. 

[Cata]

På 6.11.2020 den 17.34, AnonymBruker skrev:

Men hva er livet egentlig?

Det er et viktig spørsmål. Jeg er en av dem som har "kastet bort" livet på å jobbe masse. Arbeidsgiver er ikke overveldende takknemlig (men det hadde jeg heller ikke ventet) og jeg har verken mann eller barn. Altså er jeg pr. enkeltes definisjon en katastrofe. 

Men, jeg har hatt moro av det mesteparten av tiden. Barn ønsket jeg meg aldri så det er ikke noe tap. At jeg ikke fant en mann (eller han fant meg) er leit, men det er sånt man ikke kan styre. Jeg angrer definitivt ikke på at jeg valgte utdannelse og jobb fremfor et ikkeeksisterende familieliv og en lavtlønnsjobb. Det jeg kanskje angrer litt på var at jeg ikke så litt mer på hvor jeg kunne ende opp jobbmessig med tanke på geografien. Jobben har bragt meg ganske langt unna familie og venner og det er et savn, men det er vanskelig å finne relevant jobb i nærheten av der jeg har "mine". 

Etter mange år med til dels svært lange dager så merket jeg det begynte å slite på helsa, men for noen måneder siden var jeg så heldig å lande en grei kontorjobb der jeg kan få brukt en god del av kunnskap jeg har ervervet meg opp gjennom årene og likevel ha en noenlunde normal arbeidstid. 

Dermed tenker jeg jeg kommer til å være "still going strong" til pensjonsalderen tar meg, jobben blir nedlagt eller til helsa kræsjer av andre årsaker enn jobb - avhengig av hva som måtte skje først. 

[AnonymBruker]

På 5.11.2020 den 20.58, AnonymBruker skrev:

Har selv jobbet livet av meg i 10år, nå i ettertid ser jeg at alt handler om pengene. Tall.

Ufattelig at noen lar seg motivere av dette lenger, gir fra seg fritid og lite tid til familien sin pga jobben krever mye tid. Livet som bare er en gang, du får ikke sett oppveksten av barna dine på nytt. Det skjer kun en gang, har du noen gang tenkt på hvor lite tid du bruker på barna dine pga jobben?

I dag kaster jeg nesten opp når jeg hører folk som skryter av jobben, som lever for jobben. 

Sukk.

Anonymkode: e14da...fba

Det kommer jo an på karriere, for meg var livet jobben fordi den var utviklende for meg som menneske og faglig. Jeg tjente ikke godt, jeg bare elsker det jeg gjorde. Ville jeg gjort det igjen eller om jeg hadde hatt barn? Aldri.

Anonymkode: 4169b...868

[youcancallmejune]

Jeg føler ikke at jeg ofrer "livet" selv om jeg har satset på karrieren. Hadde jeg gjort det hadde jeg nok prioritert annerledes. Før vi fikk barn var vi enige om bytte å være hjemme med dem. Jeg var mest hjemme de første årene mens han prioriterte jobben. Nå er det min tur til å satse på jobben mens han tar seg av det meste på hjemmebane. Hvis du spør barna våre tror jeg de vil si at de er mye sammen med både mamma og pappa. 

[AnonymBruker]

1 time siden, Maleficenta skrev:

Men man bør jo elske barna sine mer... 

Fleksitid. 

Karriere betyr at man alltid kan være der kl 10 en mandag, kl 14 en torsdag, hele fredagen. Og heller ta igjen litt etter leggetid. 

Ville aldri byttet det mot en jobb der jeg ble tvunget til å være på samme plass 9-15 hver eneste dag, og med det være borte akkurat i det de trengte meg. 

Anonymkode: 7b92f...d3b

[Rotemor]

1 time siden, Maleficenta skrev:

Mulig det går men man må ikke bortprioritere barna for karrieren. Typ aldri deltar i skoleforestilling ellernår barnet skal spille fotballkamp. Aldri har tid til å leke med barna, osv

Nei, nettopp. Man kan fint ha en strålende karriere og være tilstede. Noe annet er ganske tåpelig å tro. Kvinners arbeid tilsvarer Oljefondet her til lands; ergo går det fint. Jeg har fire barn og karriere og fritid. Ingen har lidd av min innsats .....

[AnonymBruker]

Tja, for min del begynte den biologiske klokka aldri å tikke. Så jeg fikk ingen barn, og fokuserer på en spennende karriere der jeg kan hjelpe mange mennesker i stedet. 

Anonymkode: 13146...b92

[Maleficenta]

2 timer siden, Rotemor skrev:

Nei, nettopp. Man kan fint ha en strålende karriere og være tilstede. Noe annet er ganske tåpelig å tro. Kvinners arbeid tilsvarer Oljefondet her til lands; ergo går det fint. Jeg har fire barn og karriere og fritid. Ingen har lidd av min innsats .....

Er det som er bra med å bo i Norge. Det hadde gjerne ikke funka i andre land

[AnonymBruker]

On 11/5/2020 at 9:16 PM, AnonymBruker said:

Veldig mange som lever og ånder for jobben sin har ikke barn. Særlig kvinner. 

Anonymkode: 3961c...bb0

Skulle gjerne jobbet mindre. ,en har forsøkt å gå ned i stilling og dette endte jeg ender med er at jeg går ned i lønn. Ikke arbeidstid. Det er ALLTID for mye som lander på mitt bord. 
ellers må jeg si at jeg nå i dag med covid-19 syns det er godt å ha en trygg jobb.....

Anonymkode: b049f...a7b

[AnonymBruker]

På 5.11.2020 den 20.58, AnonymBruker skrev:

Har selv jobbet livet av meg i 10år, nå i ettertid ser jeg at alt handler om pengene. Tall.

Ufattelig at noen lar seg motivere av dette lenger, gir fra seg fritid og lite tid til familien sin pga jobben krever mye tid. Livet som bare er en gang, du får ikke sett oppveksten av barna dine på nytt. Det skjer kun en gang, har du noen gang tenkt på hvor lite tid du bruker på barna dine pga jobben?

I dag kaster jeg nesten opp når jeg hører folk som skryter av jobben, som lever for jobben. 

Sukk.

Anonymkode: e14da...fba

Måtte du jobbe livet av deg i 10 år før du innså at verden handlet om penger? Jøss.

Dette visste jeg mens jeg fortsatt gikk på videregående, og har aldri hatt noen intensjon om å jobbe meg i hjel eller tjene millionær. Jeg tok en utdannelse innen noe jeg interesserer meg noenlunde for og som gir muligheten til å tjene en OK pluss lønn for 37,5 t arbeidsuke. Jeg har innfunnet meg med at jeg ikke får noen villa på Frogner og splitter ny Range Rover hvert år, fordi innsatsen noe slikt krever finnes ikke interessant. Også den samme grunnen til at jeg aldri fullførte toppidrettsutøverløpet.

Anonymkode: 53aeb...090

[Druid]

På 6.11.2020 den 17.26, Maleficenta skrev:

Uansett valg. Om de velger bort å prioritere barna kan de ikke bli lei seg dersom barna driter i dem når de selv blir voksne... 

Jeg er fucking overrasket hver jævla gang mine barn gir oppmerksomhet til meg.

I følge dem, er jeg verdens beste far, og jeg vet faen ikke når det skjedde. Muligens jeg var dritings i øyeblikket ...

[Maleficenta]

2 minutter siden, Druid skrev:

Jeg er fucking overrasket hver jævla gang mine barn gir oppmerksomhet til meg.

I følge dem, er jeg verdens beste far, og jeg vet faen ikke når det skjedde. Muligens jeg var dritings i øyeblikket ...

Sier du at du aldri har tid til barna dine da eller? 

[Druid]

1 time siden, Maleficenta skrev:

Sier du at du aldri har tid til barna dine da eller? 

Muligens, men aldri på ideen om hvodan man tenker voksne mennesker i sammenheng 

Jeg er litt som mine foreldre: rimelig fucked opp med relativt mye idee om hva vi fantaserer om gevinster ...

Endret 7. november 2020 av Druid

[Rotemor]

4 timer siden, Maleficenta skrev:

Er det som er bra med å bo i Norge. Det hadde gjerne ikke funka i andre land

Denne diskusjonen er vel basert på å bo i Norge.

Jeg skjønner ikke at du faller for flokes. «Ofre livet for karriere» og at man da «ikke elsker barna nok»

Hva er alternativet til å jobbe? At far jobber og elsker barna mindre, eller? Eller tror man at folk med utdannelse ikke er ressurssterke nok til å finne balansen? Av forskere, professorer og ministere dere ser på Tv er dårlige foreldre kanskje? Ganske absurd.

Alternativet er nemlig en elendig betalt jobb og noe annet enn lønnsinntekt å lene seg på.
 

De foreldre som ikke har selvrealisert seg har at langt større potensialet til å svikte  i lengden oga depresjoner og lignende utfall. Man har ikke små barn hele livet og de aller færreste klarer å leve lykkelig med en deltidsjobb i butikk i lengden.

[AnonymBruker]

Man kan jo ha en "vanlig" god jobb 8-16 også. Men ville for alt i livet unngått leder eller "team"-leder stillinger. Å sitte i møter 80% av uken kan vel ta gnisten ut av de fleste. Mulig lønnen er bedre, men i de fleste kunnskapsbedrifter skyr de fleste lederstillinger som pesten.

Anonymkode: 30438...61a