Dere som ofrer livet for en karriere, hvorfor?

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Knirke skrev:

Jeg skjønner ikke hvorfor folk ofrer livet sitt for å få barn, vil mye heller ha en givende jobb. 

 

Jeg tenker at folk må få bruke livet sitt på det som gir dem glede. Om det nå er barn, karriere, eller en god kombo av begge. 

Jeg ville aldri vært hjemmeværende husmor, eller jobbet en liten deltidsjobb for å være mest mulig med ungene. Men jeg ville heller ikke jobbet mer enn de standard 37,5 timene i uken. 

Men jeg skjønner og respekterer at andre føler det annerledes. For noen er det jobben og mestring og følelsen av å være ekspert der som gir dem glede og mening i hverdagen. For andre er det det å oppdra små mennesker som er Meningen med livet. Og begge deler må jo være greit.

Så lenge folk gjør det de vil, og ikke prøver å shame andre for deres ønsker, er alt greit. Når folk begynner med shaming og drittslenging fordi andre velger å leve livet sitt på en annen måte enn dem, derimot... 

Anonymkode: 371ea...b3b

[Druid]

22 minutter siden, T-Rex skrev:

Du glemmer at du kommer til å bli snill. 😀

Faren er nok større for at jeg blir senil, og ulempen med demens, er at din EGENTLIGE personlighet kommer fram...

[AnonymBruker]

Jeg for min del lurer på hvorfor folk "ofrer livet for" barn. 

Anonymkode: 2c66b...6a3

[Fysikeren]

Jeg har alltid vært et konkurransemenneske, og det har nok smittet mye over på karrierejaget. Enten så skal jeg være best, ellers så gir jeg totalt blanke. Klarer ikke helt å slå meg til ro med mellomtingen.

Selvrealisering og status er nok også medvirkende faktorer. 

[AnonymBruker]

Kjenner noen som delvis gjør det, og det er jo fordi de virkelig brenner for jobben sin. De jobber med hobbyen sin. Handler overhode ikke om penger

Anonymkode: e4cac...674

[Potetjinta]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har selv jobbet livet av meg i 10år, nå i ettertid ser jeg at alt handler om pengene. Tall.

Ufattelig at noen lar seg motivere av dette lenger, gir fra seg fritid og lite tid til familien sin pga jobben krever mye tid. Livet som bare er en gang, du får ikke sett oppveksten av barna dine på nytt. Det skjer kun en gang, har du noen gang tenkt på hvor lite tid du bruker på barna dine pga jobben?

I dag kaster jeg nesten opp når jeg hører folk som skryter av jobben, som lever for jobben. 

Sukk.

Anonymkode: e14da...fba

Selv om du er blitt nyfrelst betyr det jo ikke at alle andre har det. Du sier jo selv du har holdt på sånn i 10 år, så fordi du plutselig en dag skjønte det skal alle andre det óg? Folk vil forskjellige ting, noen er sikkert mer glad i jobben sin enn deg

[AnonymBruker]

2 timer siden, Knirke skrev:

Jeg skjønner ikke hvorfor folk ofrer livet sitt for å få barn, vil mye heller ha en givende jobb. 

Enig. Man definerer nok «livet» forskjellig.

Anonymkode: 3a9c2...3b8

[AnonymBruker]

Ja takk begge deler:) Jeg tok lang hard utdannelse og jobbet meg opp før jeg fikk barn. Men er fortsatt opptatt av karrieren. Jeg er ikke laget for å være hjemmeværende mor, mer enn nok med helger og ettermiddager for å være ærlig. 

Anonymkode: 420d3...99c

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

For min del så er det fordi tilknytningen til arbeidslivet betyr så mye for meg. Jeg er barnløs, har lite nettverk og senskader etter kreft som gjør at jeg egentlig ikke fungerer i jobb. Vil ikke si at jeg ofrer livet, men jeg ofrer helsa og fritiden. Jeg klarer kun jobb. Er helt ødelagt etter en dag på jobb, og legger meg ofte med klærne på, med en gang jeg kommer inn døren, fordi jeg er helt knust (jeg dusjer og skifter klær om morgenen). Sliten er ikke dekkende. Av og til er jeg for «sliten» til å klare å kjøre hjem fra jobb, så jeg lar bilen stå og tar taxi.

Helgene går med til å hente seg inn igjen, trene og evt jobbe noen timer. Har ikke reist på ferie eller helgetur på åresvis fordi jeg ikke klarer, jeg er for utslitt av hverdagen. Jeg er sosial et par ganger i året.

Jeg har vært sykemeldt i to perioder og da har livet fungert ypperlig. Jeg kan tilpasse aktivitetsnivået til dagsform/graden av helseplager og har overskudd til å trene mange ganger i uken, besøke familien og være sosial. Ikke alt det på samme uke eller samme mnd, men dog.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer dette kjøret, men tilknytningen til arbeidslivet og det å ha en utfordrende stilling, har alltid vært en viktig del av identiteten min og noe jeg har definert meg fra. Det er noe med å få brukt hjernen og ikke minst ha et faglig og sosialt samspill.

Men, ja, jeg «ofrer» helsen og muligheten til å ha barn. Hvis jeg Gud forby skulle bli ufør etter hvert så vil jeg fremdeles ha grei nok økonomi til å betjene både huslån og ha bil, men jeg vil holde meg i jobb så sant jeg klarer - selv om jeg innerst inne ser at det er galskap. For min del er det altså ikke inntekt som er hovedmotivasjonen. Det har nok også en del med sosial status å gjøre og hvordan man blir oppfattet ut fra yrke og deltakelse i arbeidslivet. 

Anonymkode: eb60c...369

jeg er selv syk og jobber, men dette her høres ikke bra ut. hvis du er sykmeldt en viss prosent en tid, kan du kanskje få et bedre liv? jeg skal søke 50% uføre fordi jeg har så dårlig helse. men ønsker ikke å ligge i sengen og vente på neste arbeidsdag. har venner jeg ønsker å treffe, lese bøker, trene for å holde smerter i sjakk. med et snitt på to oppmøte ukentlig til lege/tannlege/fysio, blir livet også begrenset. vanskelig å finne arbeidsgiver som aksepterer alt.

i dette innlegget synes jeg ts ødelegger veldig mye av livet sitt for å være i jobn. er det verdt det🧐

Anonymkode: 4ea3e...15e

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at folk må få bruke livet sitt på det som gir dem glede. Om det nå er barn, karriere, eller en god kombo av begge. 

Jeg ville aldri vært hjemmeværende husmor, eller jobbet en liten deltidsjobb for å være mest mulig med ungene. Men jeg ville heller ikke jobbet mer enn de standard 37,5 timene i uken. 

Men jeg skjønner og respekterer at andre føler det annerledes. For noen er det jobben og mestring og følelsen av å være ekspert der som gir dem glede og mening i hverdagen. For andre er det det å oppdra små mennesker som er Meningen med livet. Og begge deler må jo være greit.

Så lenge folk gjør det de vil, og ikke prøver å shame andre for deres ønsker, er alt greit. Når folk begynner med shaming og drittslenging fordi andre velger å leve livet sitt på en annen måte enn dem, derimot... 

Anonymkode: 371ea...b3b

For et flott svar, så enig med deg! Jeg valgte lenge jobb og karriere (og penger), nettopp på grunn av mestringsfølelsen. Nå har jeg valgt å få barn, men vil likevel tilbake i en krevende jobb som betyr mye for meg (og mye mer enn 37,5 time i uka). Men jeg velger kun ett barn, for å kunne ha fokus på både henne og jobb. Og hobbyer bortprioriterer jeg noen år, så blir jobben litt hobby;) og så er planen å gå på pensjon når jeg er senest 50.

Anonymkode: de8b9...546

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

For et flott svar, så enig med deg! Jeg valgte lenge jobb og karriere (og penger), nettopp på grunn av mestringsfølelsen. Nå har jeg valgt å få barn, men vil likevel tilbake i en krevende jobb som betyr mye for meg (og mye mer enn 37,5 time i uka). Men jeg velger kun ett barn, for å kunne ha fokus på både henne og jobb. Og hobbyer bortprioriterer jeg noen år, så blir jobben litt hobby;) og så er planen å gå på pensjon når jeg er senest 50.

Anonymkode: de8b9...546

Pensjonist når du er 50?? Aldri hørt om. Tror ikke det er mange som gidder det. 
Selv angrer jeg på at jeg fikk to barn. Skulle stoppet på et, for jeg er karrieremenneske. Nå jobber jeg 150% og har barna mine 40%. Eksen har de 60%. 

Anonymkode: c37d5...087

[AnonymBruker]

Jeg tok med andre ord helt feil livsvalg. Jeg var ikke et mammaemne i det hele tatt. 

Anonymkode: c37d5...087

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Pensjonist når du er 50?? Aldri hørt om. Tror ikke det er mange som gidder det. 
Selv angrer jeg på at jeg fikk to barn. Skulle stoppet på et, for jeg er karrieremenneske. Nå jobber jeg 150% og har barna mine 40%. Eksen har de 60%. 

Anonymkode: c37d5...087

Hvis jeg ikke gidder det, lar jeg jo bare være;) men pr nå er det planen. 

Anonymkode: de8b9...546

[AnonymBruker]

De fleste jobber ikke døgnet rundt hele livet, mange gjør det fordi de finner mestringsfølelse av det, og da i en periode i livet for å bygge seg opp i livet. I de 10-20 første årene etter utdannelse er det ikke uvanlig å jobbe svært mye i flere bransjer. 

Anonymkode: 849d4...c0d

[AnonymBruker]

Takk og lov for at vi er mange som "lever og ånder" for jobben vår. Tror TS kanskje ikke tenker på at mange av jobbene vi har innebærer at vi også hjelper utrolig mange mennsker. Og det er veldig lite egoistisk.

Anonymkode: db914...a98

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Takk og lov for at vi er mange som "lever og ånder" for jobben vår. Tror TS kanskje ikke tenker på at mange av jobbene vi har innebærer at vi også hjelper utrolig mange mennsker. Og det er veldig lite egoistisk.

Anonymkode: db914...a98

Enig. Lett å glemme alle spesialister som advokater, leger, ingeniører osv. som dedikerer seg til å jobbe hardt og lenge, og som bidrar stort i samfunnet med sine tjenester. I tillegg til at man bidrar sterkt over skatteseddelen til å finansiere tjenester som kommer alle til gode, også utover dem selv. 

Anonymkode: 849d4...c0d

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg gjorde det i flere år fordi jeg var så innprentet at selvrealisering gjennom jobb var viktig. Har et profesjonsstudie, jobbet masse, men tjente gjennomsnittlig. Hoppet av etter fem år da jeg etterhvert innså at livet kun består av jobb. Nå har jeg en kontorjobb og masse tid til hobbier og reising. 

Anonymkode: cc442...a85

La meg gjette, du er arkitekt?

Anonymkode: 3b97c...58f

[AnonymBruker]

Min erfaring er at dess høyere på rangstigen jeg kom, dess mer fleksibilitet har jeg fått. I lavtlønnsyrkene jeg har hatt har jeg blitt styrt voldsomt og å gå tidligere en dag, måtte godkjennes av nærmeste leder som oppførte seg som om han var kongen av velvilje hvis han tillot det.

Med mer ansvar har det kommet mer frihet og faktisk også mer respekt for meg som person.

Anonymkode: 0ab53...4b9

[Maleficenta]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg for min del lurer på hvorfor folk "ofrer livet for" barn. 

Anonymkode: 2c66b...6a3

Om man ikke vil ofre seg for barn så får man ikke barn. Klart man skal da ha en jobb men barna skal komme foran alt

[Maleficenta]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at folk må få bruke livet sitt på det som gir dem glede. Om det nå er barn, karriere, eller en god kombo av begge. 

Jeg ville aldri vært hjemmeværende husmor, eller jobbet en liten deltidsjobb for å være mest mulig med ungene. Men jeg ville heller ikke jobbet mer enn de standard 37,5 timene i uken. 

Men jeg skjønner og respekterer at andre føler det annerledes. For noen er det jobben og mestring og følelsen av å være ekspert der som gir dem glede og mening i hverdagen. For andre er det det å oppdra små mennesker som er Meningen med livet. Og begge deler må jo være greit.

Så lenge folk gjør det de vil, og ikke prøver å shame andre for deres ønsker, er alt greit. Når folk begynner med shaming og drittslenging fordi andre velger å leve livet sitt på en annen måte enn dem, derimot... 

Anonymkode: 371ea...b3b

Uansett valg. Om de velger bort å prioritere barna kan de ikke bli lei seg dersom barna driter i dem når de selv blir voksne...