Dere som ofrer livet for en karriere, hvorfor?

[AnonymBruker]

På 6.11.2020 den 6.30, AnonymBruker skrev:

For min del så er det fordi tilknytningen til arbeidslivet betyr så mye for meg. Jeg er barnløs, har lite nettverk og senskader etter kreft som gjør at jeg egentlig ikke fungerer i jobb. Vil ikke si at jeg ofrer livet, men jeg ofrer helsa og fritiden. Jeg klarer kun jobb. Er helt ødelagt etter en dag på jobb, og legger meg ofte med klærne på, med en gang jeg kommer inn døren, fordi jeg er helt knust (jeg dusjer og skifter klær om morgenen). Sliten er ikke dekkende. Av og til er jeg for «sliten» til å klare å kjøre hjem fra jobb, så jeg lar bilen stå og tar taxi.

Helgene går med til å hente seg inn igjen, trene og evt jobbe noen timer. Har ikke reist på ferie eller helgetur på åresvis fordi jeg ikke klarer, jeg er for utslitt av hverdagen. Jeg er sosial et par ganger i året.

Jeg har vært sykemeldt i to perioder og da har livet fungert ypperlig. Jeg kan tilpasse aktivitetsnivået til dagsform/graden av helseplager og har overskudd til å trene mange ganger i uken, besøke familien og være sosial. Ikke alt det på samme uke eller samme mnd, men dog.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer dette kjøret, men tilknytningen til arbeidslivet og det å ha en utfordrende stilling, har alltid vært en viktig del av identiteten min og noe jeg har definert meg fra. Det er noe med å få brukt hjernen og ikke minst ha et faglig og sosialt samspill.

Men, ja, jeg «ofrer» helsen og muligheten til å ha barn. Hvis jeg Gud forby skulle bli ufør etter hvert så vil jeg fremdeles ha grei nok økonomi til å betjene både huslån og ha bil, men jeg vil holde meg i jobb så sant jeg klarer - selv om jeg innerst inne ser at det er galskap. For min del er det altså ikke inntekt som er hovedmotivasjonen. Det har nok også en del med sosial status å gjøre og hvordan man blir oppfattet ut fra yrke og deltakelse i arbeidslivet. 

Anonymkode: eb60c...369

Dette her høres jo ut som oppskriften på en personlig katastrofe. 🤔 Du er jo på god vei til å presse kroppen så hardt at du ikke lenger fungerer i arbeidslivet heller, og da sitter du der uten mennesker å pleie sosial omgang med (du skriver at du er sosial 2 ganger i året), ingen jobb og ingen familie ? 🤔 

På 6.11.2020 den 6.30, AnonymBruker skrev:

Livet er lenger enn småbarnsperioden, for de fleste. Det svir noe så inni helvete når du senere sitter der uten penger.

Anonymkode: 1590e...02a

Ja, men det svir nok enda mer å senere sitte der alene, gammel og syk uten noen som kommer på besøk. Det er allerede vanskelig å få plass på sykehjem de fleste steder (stort sett får man vel ikke plass før man er så syk at det er kort tid før man parkerer tøflene) og med den forventede eldrebølgen blir det nok ikke noe bedre i fremtiden. Så eldre vil måtte pleies av familie/hjemmesykepleien (som knapt har tid til å si «hei» før de løper ut av døra igjen, så det er ingen erstatning for sosial kontakt) i større grad. 

Nå er jo heller ikke egen familie en garanti for besøk og hjelp på sine eldre dager, men så lenge man har vært en ok forelder så øker jo sjansene betraktelig sammenlignet med å ikke ha noen familie. 
 

Jeg er for øvrig en som har «ofret» karrieren for familien, dvs. at jeg jobber 100% i en jobb uten videre karrieremuligheter som jeg ikke «kan» bytte pga. nærhet til jobb, da mer spennende karrieremuligheter betyr at jeg må bruke mer tid på reisevei og barna får lenger dager i barnehagen. Og det er slik det må bli, når jeg har valgt å få barn. Føler at jeg får mer enn jeg «ofrer», da barna er små i kun noen få år. 

Anonymkode: c299c...d1a

[Gjest Anonymus Notarius]

1 time siden, herzeleid skrev:

Interessant statistikk. Det kan jo igjen tyde på at mange familier har en veldig mye mer stressende hverdag fordi de må heller enn fordi de ønsker å være begge i full jobb. Det er for så vidt også interessant at de som i størst grad kunne trengt, og kanskje burde, ha mer tid utenfor jobb ofte ikke får det mens de som ikke har tilsvarende familieforpliktelser i tillegg har mer tid utenfor jobb. 

Det tyder vel på at en del ønsker seg mer fritid, men at det først og fremst er barnløse som har muligheten til det. Folk uten barn har bedre netto økonomi enn folk med barn.

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nettopp, å få barn er jo sinnsykt egoistisk.

Trenger ikke ha barn for å jobbe deltid, det handler heller om hvordan man ønsker å disponere sin tid. All tid du bruker på jobb får du aldri tilbake, tiden bare forsvinner. Man blir en robot på autopilot man-fredag.

Anonymkode: e14da...fba

Det er jo ikke alle som synes jobben kun er noe fælt man må gjennom for å tjene penger. Mange trives i jobben sin og synes de får mer enn penger igjen for tida de bruker der. 

[AnonymBruker]

Jeg ofter ikke livet, jeg får derimot et mye rikere liv av å jobbe! Jeg har sitte hjemme på AAP i årevis, tro meg. Det var DA jeg ofra livet mitt, og ingenting har vert mer deprimerende enn det. 

Anonymkode: 39fc3...a98

[AnonymBruker]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette her høres jo ut som oppskriften på en personlig katastrofe. 🤔 Du er jo på god vei til å presse kroppen så hardt at du ikke lenger fungerer i arbeidslivet heller, og da sitter du der uten mennesker å pleie sosial omgang med (du skriver at du er sosial 2 ganger i året), ingen jobb og ingen familie ? 🤔 

Ja, men det svir nok enda mer å senere sitte der alene, gammel og syk uten noen som kommer på besøk. Det er allerede vanskelig å få plass på sykehjem de fleste steder (stort sett får man vel ikke plass før man er så syk at det er kort tid før man parkerer tøflene) og med den forventede eldrebølgen blir det nok ikke noe bedre i fremtiden. Så eldre vil måtte pleies av familie/hjemmesykepleien (som knapt har tid til å si «hei» før de løper ut av døra igjen, så det er ingen erstatning for sosial kontakt) i større grad. 

Nå er jo heller ikke egen familie en garanti for besøk og hjelp på sine eldre dager, men så lenge man har vært en ok forelder så øker jo sjansene betraktelig sammenlignet med å ikke ha noen familie. 
 

Jeg er for øvrig en som har «ofret» karrieren for familien, dvs. at jeg jobber 100% i en jobb uten videre karrieremuligheter som jeg ikke «kan» bytte pga. nærhet til jobb, da mer spennende karrieremuligheter betyr at jeg må bruke mer tid på reisevei og barna får lenger dager i barnehagen. Og det er slik det må bli, når jeg har valgt å få barn. Føler at jeg får mer enn jeg «ofrer», da barna er små i kun noen få år. 

Anonymkode: c299c...d1a

Man skal nok være glad for at det er noen som velger å stå i jobb selv om det koster. Jeg vil faktisk applaudere den du siterer. Ikke det at man skal ha ufør med god samvittighet når man må, når sykdomsbildet er som beskrevet, men hadde alle lagt inn årene med en gang, så hadde det ikke blitt mye velferd her i landet. 

Man vet aldri hvordan alderdommen blir på generelt grunnlag, man kan bli syk eller man blir ikke det og kan ha et greit sosialt liv selv om man ikke har barn. Uansett, som du skriver, så er egen familie ingen garanti. Jeg tror det også blir tøffere fremover, at man må jobber mer for å få samme nivå av velferd, eller sågar lavere. Det gjør at barna til de eldre om 20-50 år ikke vil ha særlig mye tid til å besøke sine eldre dessverre. Alternativt må man gå samfunnsstrukturene opp i sømmene på nytt og godta at det ikke lenger er 2 stk. som skal jobbe 100%, men at den ene eller begge i mye større grad er hjemme. Men det har andre kostnader igjen, som langt mindre verdiskapning, skatteinngang og dermed velferd. 

Anonymkode: 849d4...c0d

[AnonymBruker]

Vi er jo alle forskjellige og alle har sine grunner for valg de tar. Du sier jo selv at du har jobbet mye i 10 år, så du var selv en av de. Noen trives med den livsstilen, for andre handler det om penger, og noen gjør det fordi de brenner for jobben. Som min venninne, som elsker jobben sin og kan ikke tenke seg å gjøre noe annet, og selv om hun jobber mye så klarer hun samtidig å være både mamma, kone og venninne.

Jeg for min del har valgt barna fremfor karrieren i 20 og 30 årene og nå som barna mine er «store» så velger jeg å jage karrieren nå. Og jeg utelukker ikke at jeg kommer til å jobbe mye de nærmeste 10 år. Og nei, det handler ikke om tall og penger, det handler om selvrealisering og følelsen av at jeg mestrer jobben og det jeg liker å jobbe med.

Anonymkode: 1d141...5ab

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ofter ikke livet, jeg får derimot et mye rikere liv av å jobbe! Jeg har sitte hjemme på AAP i årevis, tro meg. Det var DA jeg ofra livet mitt, og ingenting har vert mer deprimerende enn det. 

Anonymkode: 39fc3...a98

Enig med deg. Selv har jeg ikke høy lønn, men har en jobb jeg setter pris på.  Jeg jobber med psykisk syke og selv om det er en slitsom jobb så gir tilfellene hvor man klarer å hjelpe mye glede.  Føler jeg gjør en forskjell i verden.

Anonymkode: a98fa...2cc

[AnonymBruker]

Jeg ofrer noen år ja. Men når jeg er 50 pensjonerer jeg meg. Da skal jeg ta det helt med ro og leve livet. 

Anonymkode: acc35...f19