Dere som ofrer livet for en karriere, hvorfor?

[AnonymBruker]

Har selv jobbet livet av meg i 10år, nå i ettertid ser jeg at alt handler om pengene. Tall.

Ufattelig at noen lar seg motivere av dette lenger, gir fra seg fritid og lite tid til familien sin pga jobben krever mye tid. Livet som bare er en gang, du får ikke sett oppveksten av barna dine på nytt. Det skjer kun en gang, har du noen gang tenkt på hvor lite tid du bruker på barna dine pga jobben?

I dag kaster jeg nesten opp når jeg hører folk som skryter av jobben, som lever for jobben. 

Sukk.

Anonymkode: e14da...fba

[AnonymBruker]

Jeg har valgt å si opp en stilling som mellomleder og jobber redusert mens barna er små, og angrer virkelig ikke på det. Men jeg vil tro at for en del handler det om mye mer enn penger. Flere av de som ofrer mye for karriere, trives sikkert veldig god med jobben og sitt fagfelt.

Jeg vet f.eks. at det gjelder svigerinnen min. Hun har en krevende jobb hun brenner for, og jobber mye. Til en viss grad tenker jeg at hun kan være et forbilde for barna sine, vise dem ekte engasjement og arbeidsglede. Men det er jo også en fare for at det går på bekostning av barna, selvsagt. Jeg ble sliten og stresset av min jobb, selv om den også kunne være givende. Så hvis jeg hadde fortsatt, hadde jeg vist barna hvordan man jobber så mye at man blir utslitt og ikke har overskudd til dem man er glad i. Det er kanskje det du også beskriver. Men jeg ser altså at det ikke er sånn for svigerinnen og hennes kjernefamilie. 

Anonymkode: 949b5...7e6

[AnonymBruker]

Veldig mange som lever og ånder for jobben sin har ikke barn. Særlig kvinner. 

Anonymkode: 3961c...bb0

[Maleficenta]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Veldig mange som lever og ånder for jobben sin har ikke barn. Særlig kvinner. 

Anonymkode: 3961c...bb0

Det er jo bra da. At de ikke har barn tenker jeg. Er verre med mange menn som flatt ofrer barna for karrieren, men barn skal de ha slik at de kan framstå som den perfekte far og karrieremann

[AnonymBruker]

Folk prioriterer ulikt, og må få leve livet sitt slik de selv ønsker. Mange finner glede i å prestere på jobb, nye spennende prosjekter osv. Andre vil alltid lære mer, studere mer osv. Det er ikke alle som er laget for å gå mye hjemme. Jeg holdt på å gå fra forstanden da jeg var hjemme i mammaperm. Jeg jobber litt redusert nå, mens mannen får satse mer på karrieren. Jeg gjør det fordi jeg føler ansvar for barna og må ha energi til å være sammen med dem. Men jeg forstår godt at folk satser på karriere, og syns ikke det er å kaste bort livet sitt.

Anonymkode: 420d3...99c

[AnonymBruker]

Selvutvikling. Det blir jo som toppidrettsutøvere. De ofrer "livet" de også. 

Anonymkode: 3ea60...282

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Maleficenta skrev:

Det er jo bra da. At de ikke har barn tenker jeg. Er verre med mange menn som flatt ofrer barna for karrieren, men barn skal de ha slik at de kan framstå som den perfekte far og karrieremann

Helt enig. Alt for mange menn gjør dette. 

Anonymkode: 3961c...bb0

[AnonymBruker]

Mann selv, og det er ikke verdt det. Familie og spes. barn er viktigere. Du får aldri igjen de første 2-4 årene. Hva betyr det at du fikk litt ros av sjefen engang når du sitter der alene på dine eldre dager?

Anonymkode: 30438...61a

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mann selv, og det er ikke verdt det. Familie og spes. barn er viktigere. Du får aldri igjen de første 2-4 årene. Hva betyr det at du fikk litt ros av sjefen engang når du sitter der alene på dine eldre dager?

Anonymkode: 30438...61a

Enig, og man trenger ikke engang vente til sine eldre dager før man ser hvor lite verdt det man gjorde var. Jeg stilte opp ekstra for arbeidsgiver i mange år på bekostning av privatlivet. Men hvem er der for deg etter noen år når man trenger noe? Ikke den arbeidsgiveren man jobbet rævva av seg for, i hvert fall.

Når det er sagt, har jeg også kjent på arbeidsglede og tilfredsstillelse ved å få og løse utfordringer på jobb. Nøkkelen er vel en viss balanse. Si stopp når man merker det går får mye eller lenge utover privatlivet.

Anonymkode: 38124...8b6

[AnonymBruker]

Alle har ikke familie eller ønsker familie. Noen ønsker heller å gjøre suksess på jobben, tjene penger og reise f.eks. 

Anonymkode: a83f8...e36

[Rotemor]

Karriere handler ikke om penger men om selvrealisering. Dobbelvakter på sykehjem feks gir ingen karriere, men det gir penger

Karriere lar seg fint kombinere med familie og fritid...

Endret 6. november 2020 av Rotemor

[Maleficenta]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Alle har ikke familie eller ønsker familie. Noen ønsker heller å gjøre suksess på jobben, tjene penger og reise f.eks. 

Anonymkode: a83f8...e36

Ja da må man gjerne gjøre det, problemet er de som prøver å ha begge deler. Det funker dårlig

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Maleficenta skrev:

Ja da må man gjerne gjøre det, problemet er de som prøver å ha begge deler. Det funker dårlig

Jeg har et liv jeg også, selv om jeg ikke har familie. Jeg har venner, søsken, foreldre, nevøer og nieser. Er med i noen lag og foreninger, og sitter i styret av den ene. Jeg jobber ca 130% stilling med all overtiden, og TS mener at jeg "ofrer livet". 

I motsetning til TS så forstår jeg at folk kan være forskjellig og ha forskjellige verdier. Jeg kaster ikke nesten opp når jeg hører noen skryte av at de har gått ned i stilling for å ha mer fritid, selv om jeg aldri hadde valgt det selv. Jeg blir glade på deres vegne for at de får et bedre liv etter deres verdier.

Anonymkode: a83f8...e36

[AnonymBruker]

For min del så er det fordi tilknytningen til arbeidslivet betyr så mye for meg. Jeg er barnløs, har lite nettverk og senskader etter kreft som gjør at jeg egentlig ikke fungerer i jobb. Vil ikke si at jeg ofrer livet, men jeg ofrer helsa og fritiden. Jeg klarer kun jobb. Er helt ødelagt etter en dag på jobb, og legger meg ofte med klærne på, med en gang jeg kommer inn døren, fordi jeg er helt knust (jeg dusjer og skifter klær om morgenen). Sliten er ikke dekkende. Av og til er jeg for «sliten» til å klare å kjøre hjem fra jobb, så jeg lar bilen stå og tar taxi.

Helgene går med til å hente seg inn igjen, trene og evt jobbe noen timer. Har ikke reist på ferie eller helgetur på åresvis fordi jeg ikke klarer, jeg er for utslitt av hverdagen. Jeg er sosial et par ganger i året.

Jeg har vært sykemeldt i to perioder og da har livet fungert ypperlig. Jeg kan tilpasse aktivitetsnivået til dagsform/graden av helseplager og har overskudd til å trene mange ganger i uken, besøke familien og være sosial. Ikke alt det på samme uke eller samme mnd, men dog.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer dette kjøret, men tilknytningen til arbeidslivet og det å ha en utfordrende stilling, har alltid vært en viktig del av identiteten min og noe jeg har definert meg fra. Det er noe med å få brukt hjernen og ikke minst ha et faglig og sosialt samspill.

Men, ja, jeg «ofrer» helsen og muligheten til å ha barn. Hvis jeg Gud forby skulle bli ufør etter hvert så vil jeg fremdeles ha grei nok økonomi til å betjene både huslån og ha bil, men jeg vil holde meg i jobb så sant jeg klarer - selv om jeg innerst inne ser at det er galskap. For min del er det altså ikke inntekt som er hovedmotivasjonen. Det har nok også en del med sosial status å gjøre og hvordan man blir oppfattet ut fra yrke og deltakelse i arbeidslivet. 

Anonymkode: eb60c...369

[AnonymBruker]

Livet er lenger enn småbarnsperioden, for de fleste. Det svir noe så inni helvete når du senere sitter der uten penger.

Anonymkode: 1590e...02a

[AnonymBruker]

Mange er genuint interessert i det de jobber med. Det er det som er lidenskapen deres. Det handler ikke om penger, men om at dette er noe de synes er utrolig kjekt og interessant å drive med. Det gir dem glede. 

Jeg er ikke der i det hele tatt, men jeg har venner som skikkelig brenner for fagfeltet sitt, og elsker jobben sin. 

Anonymkode: 371ea...b3b

[AnonymBruker]

Jeg gjorde det i flere år fordi jeg var så innprentet at selvrealisering gjennom jobb var viktig. Har et profesjonsstudie, jobbet masse, men tjente gjennomsnittlig. Hoppet av etter fem år da jeg etterhvert innså at livet kun består av jobb. Nå har jeg en kontorjobb og masse tid til hobbier og reising. 

Anonymkode: cc442...a85

[Druid]

9 timer siden, Maleficenta skrev:

Det er jo bra da. At de ikke har barn tenker jeg. Er verre med mange menn som flatt ofrer barna for karrieren, men barn skal de ha slik at de kan framstå som den perfekte far og karrieremann

Også er det de som får barn for å tilfredstille ambisjonene til dem de elsker. Dette er ikke nødvendigvis så enkelt. 

(Jeg ville ikke ha barn, jeg har absolutt ingen mestringsopplevelse med barn. Det SER ut til at jeg ikke har fucket opp for mye, men det er ren tilfeldighet. Det er ikke min fortjeneste at de er fungerende mennesker.  

JEg har barn fordi jeg elsker deres mor, og HUN ville ha barn til det punktet at jeg ikke betydde noe. Det sier joe egentlig litt om hvor uviktig JEG er, men det er en annen diskusjon)

JEG kan begge fagområdene mine. Over hele Norge og sentrale områder i Nord-Europa er det 1000 vis av mennesker som har ett litt bedre liv fordi jeg kom inn i den vanskligste tiden deres og ga de en støttende hånd og mine ressurser til at de skulle få det bedre. Jeg har sikret ett par milliarder i samlet verdiskapning i løpet av min karriere.  DET føler jeg meg komfortabel med.

Barna? Vel, nå er de faktisk veldig interessante mennesker som jeg lærer av. Når de var små? De var en omfattende og helhetlig arbeidsoppgave. Sorry.

Jeg kommer neppe til å bli noen veldig gammel mann, og jeg kommer antagelig ikke til å bli noen spesielt hyggelig fyr. Der er 50-60 år av servilitet og sivilitet som bør falle av og frigjøre det egoistiske rasshølet jeg EGENTLIG er. Så jeg har ikke egentlig lagt en plan for at barna skal bruke unødvendig tid på meg på mine gamle dager. Jeg føler en tid der jeg ikke konstant skal projisere noe akseptabelt. Målet er å gå full Trump på gamlehjemmet.   

[Knirke]

Jeg skjønner ikke hvorfor folk ofrer livet sitt for å få barn, vil mye heller ha en givende jobb. 

 

[T-Rex]

2 minutter siden, Druid said:

Også er det de som får barn for å tilfredstille ambisjonene til dem de elsker. Dette er ikke nødvendigvis så enkelt. 

(Jeg ville ikke ha barn, jeg har absolutt ingen mestringsopplevelse med barn. Det SER ut til at jeg ikke har fucket opp for mye, men det er ren tilfeldighet. Det er ikke min fortjeneste at de er fungerende mennesker.  

JEg har barn fordi jeg elsker deres mor, og HUN ville ha barn til det punktet at jeg ikke betydde noe. Det sier joe egentlig litt om hvor uviktig JEG er, men det er en annen diskusjon)

JEG kan begge fagområdene mine. Over hele Norge og sentrale områder i Nord-Europa er det 1000 vis av mennesker som har ett litt bedre liv fordi jeg kom inn i den vanskligste tiden deres og ga de en støttende hånd og mine ressurser til at de skulle få det bedre. Jeg har sikret ett par milliarder i samlet verdiskapning i løpet av min karriere.  DET føler jeg meg komfortabel med.

Barna? Vel, nå er de faktisk veldig interessante mennesker som jeg lærer av. Når de var små? De var en omfattende og helhetlig arbeidsoppgave. Sorry.

Jeg kommer neppe til å bli noen veldig gammel mann, og jeg kommer antagelig ikke til å bli noen spesielt hyggelig fyr. Der er 50-60 år av servilitet og sivilitet som bør falle av og frigjøre det egoistiske rasshølet jeg EGENTLIG er. Så jeg har ikke egentlig lagt en plan for at barna skal bruke unødvendig tid på meg på mine gamle dager. Jeg føler en tid der jeg ikke konstant skal projisere noe akseptabelt. Målet er å gå full Trump på gamlehjemmet.   

Du glemmer at du kommer til å bli snill. 😀