Hvordan distrahere toåringen som hyler av tullegrunn?

[AnonymBruker]

Vi har to biler og i dag ville han ha «den svarte bilen», dvs at vi skulle kjøre i barnehagen med den. Men mannen hadde allerede dratt av gårde med den, så da måtte det bli den andre. Og det var ikke populært, enda jeg vil si den andre er bedre på alle mulige måter. Nei, han hadde bestemt seg, ville ha den svarte bilen, og hylte og gråt på vei ut til garasjen, helt krakilsk. For en slik tullegrunn, noe som er helt vanlig om dagen. Men så, da jeg skulle sette ham inn i setet, som jeg ikke klarte grunnet den rabiate oppførselen, hørte vi plutselig lyden av et helikopter. Da var gråten over og full fokus på helikokoptetet, og enkelt og greit å feste ham i setet. «Helikopter, mamma! Helikopter!» Alt det «vonde» var glemt.

Hvordan distraherer dere barnet når det hyler for slike tullegrunner? Er jo tydeligvis at en god nok avledning vil fungere, men er ikke alltid man får «hjelp fra oven» som i dag.

Anonymkode: ac175...705

[AnonymBruker]

Vanligvis synes jeg det hjelper å anerkjenne barnets følelser. Si noe i retning av: Æsj, var det dumt at vi ikke kunne kjøre den svarte bilen i dag? Jeg skjønner at det er kjedelig. Vi kan prøve å ta den andre bilen neste gang. Skal vi sette på noe morsom musikk i bilen? Vi kan synge Kaptein Sabeltann.

Min erfaring er at hvis jeg tar meg to minutter med slik prat, så går det over og barnet roer seg 9 av 10 ganger. 

Anonymkode: 6289c...942

[AnonymBruker]

Enig med hun over. Anbefaler å lese litt om Trygghetssirkelen, tilknytningspsykologi, gjerne lese "how to talk so little kids will listen". 

Å anerkjenne at følelsen er der, er veldig viktig (og effektivt). Husk, for barnet ditt er det ikke en tullegrunn. For små barn er sånne ting blodig alvor. Hvordan ville du likt det selv om du var inderlig opprørt over noe, og ble avfeid av din nærmeste med at "dette er jo bare tullete"? 

Så vi gjør som hun over: anerkjenner. "Jeg hører du hadde så lyst til å dra med den svarte bilen i dag, uff, så sint og skuffet du ble nå.. Det var dumt, mamma skjønner det. Det er ikke kjekt når man hadde sett for seg noe, og så blir det ikke sånn, da blir mamma også fort skuffet når sånt skjer. Problemet er at bilen er borte, så vi får ikke tatt den i dag. Jeg skjønner du synes det var kjempedumt. Vi kan kanskje ta den svarte bilen en annen dag, så kan pappa ta denne bilen? Hadde det vært kjekt? Tror du vi ser noen andre svarte biler på vei til barnehagen, kanskje? Husker du vi så en svær gravemaskin på veien i går? Tror du den er der i dag også? Kanskje vi kan se etter den?". 

Altså, først anerkjenne, bare det hjelper ofte veldig til å roe barnet. Det føler seg hørt og forstått, og det er noe som roer de fleste, både små og store. Så deretter avlede oppmerksomheten på noe annet, når barnet har fått anerkjent følelsene sine. 

Anonymkode: ba959...741

[AnonymBruker]

Tullegrunn for deg som er voksen og har ferdig utviklet hjerne.. 

Støtter det at du bør lese deg litt opp på barns utvikling osv. Evt ta et cos kurs 

Anonymkode: 918d1...eee

[AnonymBruker]

Støtter det de over sier. For all del ikke si til barnet at dette er tull (sier forresten ikke at du har gjort dette) . Hjernen deres er ikke fullstendig utviklet det blir i alle fall helt feil for dem dersom den de stoler mest på i verden ikke anerkjenner følelsene deres og får dem til å føle seg enda mindre enn de er. 

Anonymkode: 60871...5d8

[AnonymBruker]

Jeg prøver å gjøre som de andre skriver her, og min erfaring er at det virker 50/50. Nå har jeg en veldig sår og sutrete toåring for tiden, som bryter sammen for "alt". I dag ville han sitte riktig vei i bilen, som oss voksne. Jeg måtte stroppe han fast med makt og samtidig anerkjenne og forklare🤷🏻‍♀️. Sluttet ikke å hyle før han plutselig så en måke på et gjerde vi kjørte forbi, på tross av iherdige forsøk med fokusendring fra min side. Noen ganger må vi bare gjøre ting, selv om det ikke blir hundre prosent korrekt.

Anonymkode: cacc1...eae