Introvert og eller adhd

[Gjest lillemy36]

Dere som er begge deler eller en av dem... Kan dere forklare hvordan det er? 

Kjæresten min er det og det er vannskelig og forstå seg på han. 

[AnonymBruker]

Hva er problemet da? Sønnen min har ADHD og er introvert. Men jeg aner jo ikke hva du trenger å forstå? 🤔

Anonymkode: 98ad6...9f4

[AnonymBruker]

På 5.11.2020 den 2.17, lillemy36 skrev:

Dere som er begge deler eller en av dem... Kan dere forklare hvordan det er? 

Kjæresten min er det og det er vannskelig og forstå seg på han. 

Jeg er introvert, og samboeren min gjennom ti år har ADHD. Jeg har også en venninne som nylig har fått ADD-diagnose. Jeg og venninnen min er like på mange måter, men hun kjenner seg også mye igjen i min samboer, og har flere ganger kunnet forklare meg hvordan han sannsynligvis ser på ting. Jeg har først de siste to årene virkelig begynt å lese litt her og litt der om ADHD, og først nå føler jeg at jeg skjønner hva som er "greia". 

 

Jeg ser at du har fått et spørsmål om hva er problemet som du trenger å forstå. Siden du ikke har svart enda, får jeg en følelse av at du ikke klarer å sette fingeren på det selv? (Eller kanskje det bare skjer mye for tiden? Jeg har tenkt å svare på dette i flere dager, men ikke kommet så langt.) Noen eksempler på forskjellene mellom dere hadde likevel vært fint for å kunne gi bedre svar. Alle introverte er forskjellige, og alle med ADHD er forskjellige. Jeg kan skrive mye om hvordan mine introverte sider er, og jeg kan skrive kanskje enda mer om hvordan min samboers ADHD påvirker samspillet vårt. Nå må jeg avslutte fordi matpausen min er over, men kunne du prøvd å finne noen eksempler som jeg kan komme tilbake til? Er han for eksempel "alltid rastløs"? Tusen prosjekt på gang som han aldri blir ferdig med? Misliker sterkt å måtte vente på noe? Reagerer på forandringer samtidig som at han raskt går lei av noe og vil over til noe annet? (Denne siste her gjør meg fortsatt forvirret, selv etter 10 år!) 

Anonymkode: cfd79...716

[Gjest lillemy36]

Han Tiller med telefonen eller ser på tv hele tiden.. Han må hamasse lyder rundt seg (jeg blir sprø). Hna jobber ikke fordi ha sliter også med angst (som meg) 

Han er sykelig opptatt av trening og henger seg helt opp i dette. Trener hver dag. 

Men hoved problemet er at han blir aldri med meg på noe for da skylder han på angsten adhden eller at han er introvert. Blir ikke med til familien min, venner, båt turer, stranda, kino.... Altså ingen ting..... Han setter trening før alt for der sier han at han lukker alt av tanker og stress ute... 

Vo har hvert sammen i 1 år og 3 mnd. Jeg har slått opp 3 ganger på denne tiden. For jeg ønsker jo en kjæreste som i det minste blir med til min familie. 

Jeg vet ikke hva jeg vil med innlegget men lurer på hvordan det er og være sammen med sånne eller for hvordan det er for de som sliter med dette. 

Jeg prøver bare og forstå han. 

Nei adhden hans sitter mer i hodet eller at han må fokusere på noe. Han har ikke 100 baller i lufta hele tiden og er stressa på den måten... 

[AnonymBruker]

Det høres nesten ut som at treningen er hans hyperfokus. At det er der han klarer å fokusere på rutinen og det som skal gjøres, uten å bli distrahert av alle andre inntrykk som kommer inn. Og trening sies å være bra for den psykiske helsen også. Det å måtte ha bakgrunnsstøy virker som en måte å distrahere seg selv fra alle tanker og inntrykk på. (Jeg har tydd til det selv hvis jeg har vært veldig overveldet over alt som må og bør gjøres. Hvis husarbeidet har blitt kraftig nedprioritert ei uke, og jeg må få gjort flere ting den kommende uka, for eksempel.) Men der kan og bør han ta hensyn til deg/dem rundt seg ved å bruke headsett/handsfree(type ipods) i stedet for å ha tv'en på full guffe. Da får du stillheten du trenger, og han får bakgrunnsstøyen han trenger. Min bruker mye Storytel og Spotify på telefonen, og handsfree/høretelefoner/hva det nå heter. 

 

Men jeg kan skrive litt om meg som introvert. Jeg blir raskt sliten i hodet av mye inntrykk/folk rundt meg i sosiale sammenhenger, og trenger litt tid alene i løpet av dagen/kvelden for å sortere inntrykk og ting som har skjedd i løpet av dagen. Jeg har sjeldent mye på hjertet selv, og foretrekker å høre på de andre når vi er flere sammen. Hvis vi derimot er to eller tre, føler jeg at det er lettere å kunne fokusere på hver enkelt, og ha dialog med en eller to fremfor å skulle henvende seg til en gjeng. Jeg har heller ikke noe særlig behov for å være sosial hver dag, ofte er det nok med jobben og familien. Om det har noe med å være introvert å gjøre er jeg litt usikker på, men jeg trenger ofte lang tid på å bli kjent med/trygg på nye folk. Jeg blir likevel med når samboer vil ha meg med til familien og vennene sine da. Noen ganger blir jeg heller hjemme, slik at han kan ha kvalitetstid med kompiser uten dama på slep.

 

Jeg får skrive litt om samboerens ADHD senere. Jeg tror jeg anbefalte en bok i den forrige tråden, om hvordan adhd påvirker ekteskapet/kjærlighetsrelasjonen. Den gav meg en del aha-opplevelser. 

Anonymkode: cfd79...716

[AnonymBruker]

Meg over her igjen, på tide å ta for seg ADHD i vårt forhold.

 

Jeg hørte noe på en podkast for en stund siden, der to kvinner snakker om sin ADHD i hverdagen. Der sa hun ene noe om at når hun er på besøk til svigers, så føler hun seg liksom litt klossete, og tankekverna går konstant om hvem som snakker nå, når skal jeg si hva til hvem når de sitter/går der og mingler, og så videre. Hun liker alle godt altså, men det er like fullt slitsomt. Det tærer på energien. Hos samboeren min gir det også utslag i at han blir raskt rastløs når han ikke får være produktiv med fysisk aktivitet. Familiene våre bor noen timers kjøring unna hverandre, så vi er der minst en helg i gangen når vi besøker min familie. Løsningen for oss ender ofte opp med at han tar seg av ting som å slå gresset, måke snø, eller sånne ting mens vi er der. Han får være ute og bruke opp energi, familien min får litt hjelp med "slitsomme" sysler, og alle vinner på det.

 

En annen ting er at min trenger rutiner og planlegging, men hater å planlegge kjedelige ting. Så han kan si "vi må sette oss ned og planlegge x og y", og så er det liksom opp til meg å følge opp resten, for at nevnte "sette oss ned og planlegge" skal bli noe av. Foreslå et tidspunkt for når vi skal "sette oss ned", som passer hans dagsrytme(altså helst på kvelden når han tenker klarest). Helst ha klart på forhånd noen tanker og innspill om det som skal planlegges, og så minne ham på når planlagte aktivitet skal gjøres. 

 

Han er heller ikke alltid så flink til å rydde etter seg. Det er ikke jeg heller, så jeg kan jo ikke akkurat klage. Men når vi begge har latt ting skli ut, så er det stort sett mine ting eller fireåringens leker som får begeret til å renne over for ham. Sine egne ting som dominerer hjemmet fullstendig later han til å være blind for. I følge min venninne er han nok fullstendig klar over det, men det er mine ting som minner ham på det, og da bruker han det for å dekke over skammen over alt han har overalt. Han har også sagt selv at hvis jeg ikke gidder rydde, så gidder ikke han heller. Men hvis han er umotivert, må jeg være den som setter i gang/holder det gående, for da får han dårlig nok samvittighet til å komme i gang igjen.

 

Han er egentlig en mann full av motsetninger. Impulsiv og ivrig på noe nytt, men reagerer med irritasjon hvis jeg ikke ringer på vei hjem fra jobb slik jeg bruker å gjøre. Kjærlig som bare det, men blir raskt sånn "Da får du bare ha det så godt" hvis han føler seg avvist. Han går all in i et prosjekt, og klarer ikke alltid å bremse igjen. Det har ofte ført til at han jobber til han er utslitt, og kjefter og smeller på oss andre rundt oss fordi han er så lei av å stå alene med alt. Samtidig er det ikke lett å komme til heller, fordi han er vant til å pusle/finne ut av ting alene og vil ha kontroll.

 

Så, ja, det blir jo aldri kjedelig her i huset, kan man si. 🙈

Anonymkode: cfd79...716