Føler jeg har mistet kontakt med min far etter skilsmisse.

[AnonymBruker]

Mine foreldre ble skilt i starten av barneskolen som begynner å bli veldig mange år siden nå. Jeg er 23.

I starten forsto jeg ikke helt greia og det første jeg sa når jeg ble fortalt at de skulle skilles var "Jippi! Da får jeg to soverom!" mens mine to eldre søstre gråt. Innså det egentlig ikke før flere år senere når jeg plutselig lå på stua i min mors leilighet og gråt. De hadde en veldig vanskelig skilsmisse som gikk hardt utover meg. De snakket ikke sammen og jeg måtte ofte levere brev i konvolutt i mellom dem når jeg flyttet i mellom dem annenhver uke. Mine to eldre søstre er en god del eldre enn meg så de opplevde ikke skilsmissen på samme måte. Det var mange ganger jeg leste ekle og nesten truende meldinger i mellom dem på mobilen deres uten at de viste det. 

Jeg hadde et ganske vanskelig forhold te min mor i starten. Hun hadde litt dårligere økonomi og var strengere med meg noe som førte til mer krangling. På et vis kranglet vi kanskje også mer fordi jeg var trygg på henne og ikke redd for å si ifra. Mens min far virket som et ja menneske og hadde det som oftest bra når jeg bodde hos han. 

Jo eldre jeg ble jo mer trøbbel hadde jeg også med mamma. Typisk tenåring med mye krangling og flyttet derfor permanent til min far en stund. I starten var det greit. Vi hadde det fint men over tid ble det kaldt i mellom oss. Jeg var veldig ulik han, noe han kommenterte hele tiden. Jeg ville ikke ut på fester, hadde det bra for meg selv så ble kalt kjedelig flere ganger. Det såret. Følte jeg ikke var bra nok. Skjønner jo at han ble lei av å ha meg hjemme hele tiden og at han kanskje ville ha besøk selv men da kan han jo heller si det på en finere måte. 

Jeg slet på videregående og klarte bare så vidt å komme meg på skolen. Jeg var deprimert og hadde veldig til angst, men klarte å fullføre. Klarte ikke å finne jobb med det samme som førte til mye mas igjen om at jeg må prøve hardere og være flinkere. (lett å si når man har hatt samme jobben siden tidenes morgen og ikke har måtte søkt). I mellom tiden kom damen hans på besøk mye oftere. Noe som i seg selv var greit men de satt mye oppi hverandres fang og koste litt vell mye slik at jeg ikke følte meg komfortabel rundt dem. Det førte igjen til at jeg stengte meg inn på soverommet som da ble sett på som dårlig av meg også. 

Tiden gikk og damen ble mer prioritert enn meg. Han glemte ofte å kjøpe middager, spesielt da hvis han hadde planer med dama. Så jeg valgte da selvfølgelig å kjøpe mat selv. Det lille jeg hadde av sparepenger ble fort oppbrukt (hadde ikke mye). Ville ikke spørre han om hjelp da han konstant var i krangel med min mor om penger. 

Et eksempel:

Jeg hjalp han å leie ut kjellerleiligheten og han lovte meg 500 kr i lommepenger. Jeg valgte i stede et treningssenter medlemskap til 250 kr mnd og etter et halvt år bestemte han seg for at dette var for mye og min mor burde ta over betalingen?! Jeg sa selvfølgelig opp medlemskapet, da hun har langt mindre å rutte med enn han. 

Syns damen hans var helt ok, men la merke til at hun snakket mye for han. Hennes meninger var hans og jeg fikk likksom aldri snakket med han uten å måtte igjennom henne hvis det gir noe mening. Hvis jeg var lei meg, så var det hun som kom for å trøste, noe som føltes helt feil da jeg ikke kjente henne spesielt godt og fordi hun ikke viste noe om situasjonen min. 

De dro på dyre ferier og jeg følte meg fortsatt som en utgift og ikke stort mer enn det. Jeg prøvde flere ganger å prate med han om ting men det ble ikke bedre. Fant meg endelig en jobb og flyttet et godt stykke unna. Siden det har ting vært rart i mellom oss.

Han lovte å ta vare på familiekatten vår, men fikk plutselig beskjed om at jeg måtte ta han fordi dama ikke ville. Katta fikk kreft en uke etter jeg overtok han, og betalte selv alt av sjekk og operasjoner hos dyrlege (kostet godt over 20 000) og måtte helt alene ta valget om avlivning. Ingen trøst. Det eneste han sa til meg var at jeg burde avlive. Lite hjelp å få fram til jeg la ut om det til min farmor som sikkert ga han tilsnakk. Ellers fikk jeg vite at katta hadde bodd alene store deler av vinteren i huset jeg oppvokst (han skulle selge og bodde derfor med dama istedet.) Hva faen? Hadd jeg vist det hadde jeg tatt katta for lenge siden. Stakkar. 

Han er den typen alle liker. Kjempe sosial og har mange gode fortellinger. Ofte midtpunktet av sammenkomster... Så forteller jeg dette til noen tror de helt sikkert ikke på meg. Snille gode pappa kan jo aldri ha sviktet meg på noe som helst måte. 

Selvfølgelig har ikke alt alltid vært negativt. Barndommen min var fin. Husker han som en kjempe bra far og prøver å tenkte tilbake til den tiden.. Han har også stilt opp litt mer til nyere tid. 

Men jeg er fortsatt skuffet... Vil ikke besøke han.. Kanskje vil jeg også, men bare ikke med dama. Men de har blitt en 2 for 1 pakke deal. Skal du ha far må du ta bonus mor på kjøpet.... Jeg orker ikke. 

De besøker heller ikke meg men forlanger ofte at jeg kommer til dem. 

Morsomte er at gutta hennes bor hjemme hos henne... Uten problem. De er eldre enn meg men at jeg skulle bo hjemme et år etter videregående var tydelivis krise. 

Det er nesten komisk hele greia... 

Vet ikke hvor jeg skal starte for å ordne ting i mellom oss. 

 

 

Anonymkode: 6615e...602

[AnonymBruker]

TS

Forholdet til min mor derrimot er bare bedre. Vi er veldig nære og møtes ofte. 

Bare til info. 

Anonymkode: 6615e...602