Ulykkelig gift, men kristen..

[AnonymBruker]

Giftet meg som 19åring med ungdomskjæresten min, og vi har begge vokst opp med kristne familier og i et kristent miljø. Vi innok voksenlivet sammen, og jeg lite nettverk som han ikke er en del av. Vi har på mange måter bygd livene vår opp sammen og rundt hverandre.

Han har forandret seg på de årene vi har vært gift, til det verre, og jeg har mistet mye av respekten min for han.

Men jeg har alltid tenkt at jeg skal holde ut i onde og gode dager uansett, men begynner å kjenne på at det kanskje er noen andre jeg ville vært lykkeligere med der ute. Jeg er så redd for reaksjoner fra venner og familie, da jeg ikke har "gyldig" skilsmissegrunn (utroskap). Jeg har vært den som venner går til om råd osv rundt samliv og ekteskap, og utenfra ser det nok ut som at vi har det fint sammen... Hvis jeg gjør det slutt, synder jeg, og jeg må starte på fullstendig bar bakke et annet sted.

Dessuten har vi et barn sammen, og jeg har dårlig samvittighet for å frata barnet muligheten til å vokse opp med to foreldre som bor sammen, i tillegg til at jeg er redd for å være et dårlig forbilde for barnets eventuelle fremtidige samliv

Jeg føler meg så fanget.. Jeg vet ikke hvem jeg er uten han, men jeg er ulykkelig med han også...

Anonymkode: 31173...526

[Morten1]

Hva veier mest for deg, å være lykkelig eller religion?

[AnonymBruker]

"Jesus" tilgir. Han ble tross alt drept på korset og torturert for menneskers synd. Så da syns jeg at du skal "synde" og skille deg fra mannen din slik at Jesus ikke døde forgjeves.

Anonymkode: f99ed...ef6

[AnonymBruker]

Tror ikke kg er beste plassen å lufte dette. Det tror jeg du vet selv også.

Anonymkode: 74c4e...5ce

[AnonymBruker]

Livet er for kort til slike tanker. Du står ikke til ansvar for noe andre, følg hjertet og ikke «moralen». 

Anonymkode: 590d6...9db

[AnonymBruker]

Kan jeg spørre hvor gammel du er? Jeg skilte meg i ung alder men vi fikk heldigvis ikke barn. Jeg fikk bare støtte fra de rundt meg, og de er alle kristne. Jeg tror også at Gud ønsker at vi skal være lykkelige, ikke pine oss gjennom livet for å holde budene.. Men ser at det kompliserer det med barn. Og det er ikke nødvendigvis sikkert at gresset er grønnere på den andre siden. 

Anonymkode: b0343...df1

[Bernardette]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Giftet meg som 19åring med ungdomskjæresten min, og vi har begge vokst opp med kristne familier og i et kristent miljø. Vi innok voksenlivet sammen, og jeg lite nettverk som han ikke er en del av. Vi har på mange måter bygd livene vår opp sammen og rundt hverandre.

Han har forandret seg på de årene vi har vært gift, til det verre, og jeg har mistet mye av respekten min for han.

Men jeg har alltid tenkt at jeg skal holde ut i onde og gode dager uansett, men begynner å kjenne på at det kanskje er noen andre jeg ville vært lykkeligere med der ute. Jeg er så redd for reaksjoner fra venner og familie, da jeg ikke har "gyldig" skilsmissegrunn (utroskap). Jeg har vært den som venner går til om råd osv rundt samliv og ekteskap, og utenfra ser det nok ut som at vi har det fint sammen... Hvis jeg gjør det slutt, synder jeg, og jeg må starte på fullstendig bar bakke et annet sted.

Dessuten har vi et barn sammen, og jeg har dårlig samvittighet for å frata barnet muligheten til å vokse opp med to foreldre som bor sammen, i tillegg til at jeg er redd for å være et dårlig forbilde for barnets eventuelle fremtidige samliv

Jeg føler meg så fanget.. Jeg vet ikke hvem jeg er uten han, men jeg er ulykkelig med han også...

Anonymkode: 31173...526

Dårlig forbilde ved å gå, mener du? Eller ved å bli?

[AnonymBruker]

Jeg er vell ikke så veldig kristen så vet ikke hva det jeg har å si betyr, men hvis jeg hadde trodd på Gud og Jesus og alt som kommer med, ville jeg i så fall tenkt at begge vet at vi mennesker tar feil valg og må få lære av disse valgene. Tror ikke den som har skapt oss forventer at vi er perfekte. Tror ikke at på godt og vondt betyr at man skal måtte ha det vondt resten av livet bare fordi man giftet seg meg feil person. Det skal jo være godt å leve også, hva eller skulle meningen med livet være om det bare var vanskelig? 

Anonymkode: ad147...713

[AnonymBruker]

Jeg har venner i flere ulike kristne miljøer. Misjonssambandet, Pinsemenigheten, Den norske kirke. Flere av dem er svært aktive i menighetene sine, har høyskoleutdanning og jobber innen "kristne fag" (diakoni, trosopplæring, kateket +++), noen av dem i relativt konservative menigheter. Likevel er det flere av dem som er skilt eller som har skilte venner. En av dem er til og med skilt TO ganger. 

Alle har selvsagt hatt kvaler i forbindelse med ekteskapsbruddet. Det er tungt for alle, men at man er medlem i en menighet forsterker nok ofte slike tanker fordi man er redd for å bli fordømt av andre. Vel, om det kan være til hjelp: De som fordømmer kan umulig være særlig godt kjent med sin egen religion. "La den som er uten synd kaste den første stein" osv  Det er ingen mening i å gå rundt og ha det vondt, kristendom eller ei. 

Anonymkode: 9ec29...e44

[AnonymBruker]

Er virkelig religion viktigere enn å være lykkelig? Minner meg om en reality-serie jeg så en gang. Der var det en kristen familie og moren sa: «First comes God, then family.» Jeg er religiøs selv, men enkelte mennesker altså..

Anonymkode: 61dac...1f5

[-venter-]

Du kan følge Jesus, og likevel skille deg. Problemet kommer vel først når du ønsker å starte nytt samliv. I hvert fall om du tar Paulus ord for det. 

[Blondine94]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Giftet meg som 19åring med ungdomskjæresten min, og vi har begge vokst opp med kristne familier og i et kristent miljø. Vi innok voksenlivet sammen, og jeg lite nettverk som han ikke er en del av. Vi har på mange måter bygd livene vår opp sammen og rundt hverandre.

Han har forandret seg på de årene vi har vært gift, til det verre, og jeg har mistet mye av respekten min for han.

Men jeg har alltid tenkt at jeg skal holde ut i onde og gode dager uansett, men begynner å kjenne på at det kanskje er noen andre jeg ville vært lykkeligere med der ute. Jeg er så redd for reaksjoner fra venner og familie, da jeg ikke har "gyldig" skilsmissegrunn (utroskap). Jeg har vært den som venner går til om råd osv rundt samliv og ekteskap, og utenfra ser det nok ut som at vi har det fint sammen... Hvis jeg gjør det slutt, synder jeg, og jeg må starte på fullstendig bar bakke et annet sted.

Dessuten har vi et barn sammen, og jeg har dårlig samvittighet for å frata barnet muligheten til å vokse opp med to foreldre som bor sammen, i tillegg til at jeg er redd for å være et dårlig forbilde for barnets eventuelle fremtidige samliv

Jeg føler meg så fanget.. Jeg vet ikke hvem jeg er uten han, men jeg er ulykkelig med han også...

Anonymkode: 31173...526

 Vi lever bare en gang. Det er for dumt å kaste det bort på noe som ikke gjør deg lykkelig, da vil du angre senere. 

[AnonymBruker]

Prøv parterapi ❤️

Anonymkode: 9c2be...7ff

[AnonymBruker]

Du skal ikke drive hor i ditt hjerte

Anonymkode: 73c0b...0df

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

"Jesus" tilgir. Han ble tross alt drept på korset og torturert for menneskers synd. Så da syns jeg at du skal "synde" og skille deg fra mannen din slik at Jesus ikke døde forgjeves.

Anonymkode: f99ed...ef6

Jesus visste at han kom til å stå opp, og at han kom til å leve ut evigheten i himmelen. Jesus hadde en dårlig helg, det er alt. 

Ts, du derimot, må bestemme om du vil ha et dårlig liv, eller om du vil leve livet ditt på en måte som gjør det lykkelig. Om Gud er så kjip at han skal dømme deg for det, så kan du leve i helvete med forståelsen av at du har bedre moral enn guden du har brukt livet på å tilbe.

Skill deg med god samvittighet. Kos deg med livet ditt. Kanskje du finner noen du elsker og lever godt med også. Ikke la andre bestemme hva du BØR gjøre. 

Å leve sitt beste liv er ikke å synde. 

 

Anonymkode: 0ad5b...897

[AnonymBruker]

36 minutter siden, Morten1 skrev:

Hva veier mest for deg, å være lykkelig eller religion?

 

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er virkelig religion viktigere enn å være lykkelig? Minner meg om en reality-serie jeg så en gang. Der var det en kristen familie og moren sa: «First comes God, then family.» Jeg er religiøs selv, men enkelte mennesker altså..

Anonymkode: 61dac...1f5

 

14 minutter siden, Blondine94 skrev:

 Vi lever bare en gang. Det er for dumt å kaste det bort på noe som ikke gjør deg lykkelig, da vil du angre senere. 

Jeg forstår veldig godt at dere tenker dette. Jeg har alltid lært at bibelen sier at vi ikke bare lever en gang (man har liv etter døden også), og at man alltid må ha et langsiktig mål. Tanken er at lidelse i det jordiske livet, kanskje fører til velsignelse i livet etter døden... For meg som har vokst opp med kristen verdensforståelse og alltid hatt dette livssynet, er det veldig vanskelig å plutselig skulle basere valgene mine på noe annet. For meg er det ikke et enkelt valg. Velger jeg det bort, velger jeg hele "sannheten min" bort også. Jeg er redd jeg vil få en identitetskrise... Det har jeg for så vidt allerede nå

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

"Jesus" tilgir. Han ble tross alt drept på korset og torturert for menneskers synd. Så da syns jeg at du skal "synde" og skille deg fra mannen din slik at Jesus ikke døde forgjeves.

Anonymkode: f99ed...ef6

 

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jesus visste at han kom til å stå opp, og at han kom til å leve ut evigheten i himmelen. Jesus hadde en dårlig helg, det er alt. 

Ts, du derimot, må bestemme om du vil ha et dårlig liv, eller om du vil leve livet ditt på en måte som gjør det lykkelig. Om Gud er så kjip at han skal dømme deg for det, så kan du leve i helvete med forståelsen av at du har bedre moral enn guden du har brukt livet på å tilbe.

Skill deg med god samvittighet. Kos deg med livet ditt. Kanskje du finner noen du elsker og lever godt med også. Ikke la andre bestemme hva du BØR gjøre. 

Å leve sitt beste liv er ikke å synde. 

 

Anonymkode: 0ad5b...897

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er vell ikke så veldig kristen så vet ikke hva det jeg har å si betyr, men hvis jeg hadde trodd på Gud og Jesus og alt som kommer med, ville jeg i så fall tenkt at begge vet at vi mennesker tar feil valg og må få lære av disse valgene. Tror ikke den som har skapt oss forventer at vi er perfekte. Tror ikke at på godt og vondt betyr at man skal måtte ha det vondt resten av livet bare fordi man giftet seg meg feil person. Det skal jo være godt å leve også, hva eller skulle meningen med livet være om det bare var vanskelig? 

Anonymkode: ad147...713

Takk for oppmuntring. Men jeg er likevel redd for at han ikke kan tilgi siden jeg gjør det "med viten og vilje". For å få tilgivelse har jeg lært at man må angre oppriktig, og det er det jo ikke sikkert at jeg kommer til å gjøre....

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan jeg spørre hvor gammel du er? Jeg skilte meg i ung alder men vi fikk heldigvis ikke barn. Jeg fikk bare støtte fra de rundt meg, og de er alle kristne. Jeg tror også at Gud ønsker at vi skal være lykkelige, ikke pine oss gjennom livet for å holde budene.. Men ser at det kompliserer det med barn. Og det er ikke nødvendigvis sikkert at gresset er grønnere på den andre siden. 

Anonymkode: b0343...df1

Jeg er 24. Hvordan la du det fram for de? Nei, det er nettopp det.. Men jeg har fått veldig nok av hvordan han takler konflikter. Jeg kan ikke ta opp noen ting uten at han går rett inn i en offer-rolle. Han har gått fra å være rolig og sindig, til å brøle og være oppfarende. Han kan gjøre ting som å dunke hodet sitt i veggen eller slå seg selv foran meg, hvis jeg er sur på han. Og da får jeg jo bare dårlig samvittighet i stedet  Føler det er en form for manipulering, men han ser det ikke selv. Han kommer alltid krypende etterpå og ber om unnskyldning, og da føler jeg på at jeg kanskje har for høye "krav" til han... Jeg føler han "hviler på" at jeg "ikke kan" skille meg. Jeg føler heller ikke at vi er så kompatible når det gjelder behov, mål for livet, sosialt behov eller kjærlighetsspråk.. 

30 minutter siden, -venter- skrev:

Du kan følge Jesus, og likevel skille deg. Problemet kommer vel først når du ønsker å starte nytt samliv. I hvert fall om du tar Paulus ord for det. 

Betyr det at jeg kan skille meg, men må leve i sølibat etterpå?

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror ikke kg er beste plassen å lufte dette. Det tror jeg du vet selv også.

Anonymkode: 74c4e...5ce

Det er godt mulig det, men jeg har ingen andre jeg kan åpne meg til om disse tankene. Her kan jeg i hvert fall være anonym og få noen "friske øyne" på saken...

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Prøv parterapi ❤️

Anonymkode: 9c2be...7ff

Jeg kan jo gi det et forsøk...

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du skal ikke drive hor i ditt hjerte

Anonymkode: 73c0b...0df

Jeg vet... 💔

 

Anonymkode: 31173...526

[AnonymBruker]

Forbilde for barnet? Hvis barnet blir ulykkelig gift en gang i fremtiden vil det være enklere å skille seg når mamma har gjort det. Regner med du ikke hadde rådet barnet til å bli i et dårlig ekteskap? 

Anonymkode: 414ab...a04

[AnonymBruker]

1 time siden, Bernardette skrev:

Dårlig forbilde ved å gå, mener du? Eller ved å bli?

 

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Forbilde for barnet? Hvis barnet blir ulykkelig gift en gang i fremtiden vil det være enklere å skille seg når mamma har gjort det. Regner med du ikke hadde rådet barnet til å bli i et dårlig ekteskap? 

Anonymkode: 414ab...a04

Tenkte i utgangspunktet at jeg/vi blir dårlige forbilder som "gir opp"... men dere har et poeng der. Jeg prøver så godt jeg kan å skåne barnet, så tror ikke det forstår at jeg er ulykkelig. Men spørs hvor lang tid det tar før barnet skjønner mer

Anonymkode: 31173...526

[AnonymBruker]

Har vært der selv. Det er mye enklere å gå enn jeg trodde, og utrolig mye riktigere for meg enn jeg klarte å se for meg. Holdt ut til jeg bare ikke holdt ut lengre. Og vet du, ingen fordømmer meg åpenlyst, familie og venner er fortsatt glade i meg. Og barna har det bra, de også, med foreldre som ikke sliter så mye i hverdagen (mer jeg innså før jeg gikk). Som kristen tror man det er riktig å holde ut. Nå skjønner jeg ikke hvordan jeg kunne tenke sånn i så mange år...

Anonymkode: 3d71f...1f1

[AnonymBruker]

Tenker at dere burde jobbe dere gjennom det sammen! Hva med en samtale med en prest i første omgang, først alene og så med mannen din? 

Jeg støtter også i gode og onde dager, vi må jobbe mot livet etter dette! Ingen vil kunne være lykkelig i denne verden uansett, vi som tror på det bibelen forteller vet at det en dag vil komme en tid da våre tårer vil bli tørket. Vi må bare holde ut og gjøre vårt beste.

Jeg tenker at så lenge mannen din ikke slår deg så kan dette jobbes med. Alle har problemer i ekteskapet på et eller annet tidspunkt men dere kan kjempe dere gjennom dette sammen! 💪

Be hver dag og begynn arbeidet sammen med din mann. Det er mange fine tips i bibelen til hva man kan gjør, jeg heier på dere! ♥️♥️♥️

https://www.bible.com/no/bible/102/MAT.5.NB

Anonymkode: ea900...bd6