Synes det er tilfredsstillende når folk er kjipe mot barn.

[AnonymBruker]

Nå snakker jeg selvfølgelig ikke om noen form for seksuell eller fysisk mishandling - det får jeg vondt i hjerteroten av, og jeg tar sterk avstand i til det. Jeg snakker heller ikke om å f.eks nekte barn mat, husly eller kjærlighet i lengden, men jeg merker jeg har et horn i siden til barn. Jeg synes barn er irriterende.

F.eks når jeg leser om drittunger med atferdsproblemer her inne, merker jeg jeg blir kvalm og synes de er noen små drittdemoner. F.eks den tråden hvor stesønnen sparket hunden til TS og deretter slo TS i magen - det hadde vært på hue og ræva ut. For ett lite rasshøll! Jeg har null sympati for det. Jeg synes det er moro når folk kaller slike barn skjellsord her på forumet. (Altså, ikke til trynet til ungen.)

Ungeskrik er kanskje den verste lyden jeg vet om. Jeg forstår ikke hvordan mødre klarer å deale med det 24/7 uten å gå av hengslene eller å bare la ungen grine ut etter at primærbehovene er møtt, når det heller ikke funker med kos i lengden.

Jeg synes det er tilfredsstillende når barn blir irettesatt. Når jeg er på butikken og det er unger der som får brøle så mye de vil, merker jeg jeg godt kunne se de tryne liksom.

Er det noen som har hatt det på samme måte som har fått barn? Hvordan gikk det i såfall?

- Mann, 25.

Anonymkode: b7aa8...e76

[AnonymBruker]

Jeg hadde det på samme måte. Kosa meg sikkelig når barn falt å slo seg eller ikke fikk til ting. Rett og slett verdens mest irriterende skapninger. Hatet både barnelatter og barnegråt. Brukte ikke bry meg om babyer som døde feks på nyheter fordi det var ikke et ferdig menneske uansett.

Begynte seriøst å lure på on jeg var psykopat eller uten empati.

Ble mor ved et uhell og helt plutselig klarer jeg ikke å høre på barnegråt uten å få vondt i hjertet og ville trøste. Kan ikke lese nyheter lenger fordi hvis jeg leser om barn som har det vondt eller dør så knuser hjertet mitt og jeg får ikke sove. Elsker barnet mitt så høyt og hver gang barnet gråter vil jeg gjøre alt i min makt for at barnet skal ha det bra igjen. Grining, bæsj, snørr, tårer gjør meg ingenting. Vil bare at barnet mitt skal ha det bra og være glad. Det er alt som betyr noe.

Så.. ja. Det forandret seg mye når jeg fikk eget barn. 

Anonymkode: 0a8cc...5fb

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde det på samme måte. Kosa meg sikkelig når barn falt å slo seg eller ikke fikk til ting. Rett og slett verdens mest irriterende skapninger. Hatet både barnelatter og barnegråt. Brukte ikke bry meg om babyer som døde feks på nyheter fordi det var ikke et ferdig menneske uansett.

Begynte seriøst å lure på on jeg var psykopat eller uten empati.

Ble mor ved et uhell og helt plutselig klarer jeg ikke å høre på barnegråt uten å få vondt i hjertet og ville trøste. Kan ikke lese nyheter lenger fordi hvis jeg leser om barn som har det vondt eller dør så knuser hjertet mitt og jeg får ikke sove. Elsker barnet mitt så høyt og hver gang barnet gråter vil jeg gjøre alt i min makt for at barnet skal ha det bra igjen. Grining, bæsj, snørr, tårer gjør meg ingenting. Vil bare at barnet mitt skal ha det bra og være glad. Det er alt som betyr noe.

Så.. ja. Det forandret seg mye når jeg fikk eget barn. 

Anonymkode: 0a8cc...5fb

Dette var faktisk ganske digg å lese. Kjenner meg igjen i første avsnittet ditt, men vet jeg hadde elsket mitt eget barn. (Lurer mer på i meg selv om jeg hadde elsket livet MED barn, liksom.) Så bra at det gikk så fint  

Anonymkode: b7aa8...e76

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Dette var faktisk ganske digg å lese. Kjenner meg igjen i første avsnittet ditt, men vet jeg hadde elsket mitt eget barn. (Lurer mer på i meg selv om jeg hadde elsket livet MED barn, liksom.) Så bra at det gikk så fint  

Anonymkode: b7aa8...e76

Jeg var så redd for at jeg skulle mislike mitt eget barn. Kunne sikkert gitt det bort uka før termin.. Var overbevist om at det hadde fått det bedre hos fremmede enn hos meg. Heldigvis gjorde naturen jobben sin og jeg elsker å være mor. Utrolig merkelig, fordi det var egentlig mitt værste mareritt å skulle ha små barn hjemme. Synes alt ved det hørtes sikkelig dritt ut. For meg ble det så meningsfyllt at det er umulig å beskrive. Ferie, utepils, leve fritt, møte venner, fri økonomi, ingen rutiner osv kan bare gå å legge seg, fordi dette er seriøst den største gleden jeg har opplevd i livet. Trodde aldri jeg skulle skrive noe sånt som det her. Hadde aldri trodd på det hvis jeg hadde lest dette for noen år siden. Trodde oppriktig at folk med barn løy om at det var koselig for å trøste seg selv fordi livet deres nå var ødelagt.

Anonymkode: 0a8cc...5fb

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette var faktisk ganske digg å lese. Kjenner meg igjen i første avsnittet ditt, men vet jeg hadde elsket mitt eget barn. (Lurer mer på i meg selv om jeg hadde elsket livet MED barn, liksom.) Så bra at det gikk så fint  

Anonymkode: b7aa8...e76

Jada. Jeg likte barn før,men etter å ha fått egne så orker jeg ikke andres barn, skrik og gnål kun mine egne.

Anonymkode: 9b975...b65

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jada. Jeg likte barn før,men etter å ha fått egne så orker jeg ikke andres barn, skrik og gnål kun mine egne.

Anonymkode: 9b975...b65

👏🏻👏🏻☝🏻☝🏻

Anonymkode: 7c290...d91

[Gjest Lille Potet]

Oj! Jeg visste ikke at det gikk an å ha slike følelser for barn?!  Spesielt. 

Jeg har ikke onger sjøl, men føler bare omsorg. Særlig for unger med adferdsvansker - det ligger alltid noe bak. 

Her lærte jeg noe nytt om menneskeheten. 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jada. Jeg likte barn før,men etter å ha fått egne så orker jeg ikke andres barn, skrik og gnål kun mine egne.

Anonymkode: 9b975...b65

Jøss.

Anonymkode: bbf9d...b07

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Lille Potet skrev:

Oj! Jeg visste ikke at det gikk an å ha slike følelser for barn?!  Spesielt. 

Jeg har ikke onger sjøl, men føler bare omsorg. Særlig for unger med adferdsvansker - det ligger alltid noe bak. 

Her lærte jeg noe nytt om menneskeheten. 

Det er relativt vanlig - hørt mange uttrykke det samme oppigjennom.

Anonymkode: b7aa8...e76

[Silva Pluvialis]

Du blir tilfredsstilt når voksne er kjipe mot barn? Hva er det jeg leser? 🤯

 

[Gjest Lille Potet]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det er relativt vanlig - hørt mange uttrykke det samme oppigjennom.

Anonymkode: b7aa8...e76

Jeg er oppriktig overrasket over dette. Jeg trodde alle hadde omsorg for barn, alle barn. 

Denne tråden skal jeg følge. 

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker said:

Ungeskrik er kanskje den verste lyden jeg vet om.

Det kan vi være enige om. Jeg tror faktisk ikke det finnes en mer grusom lyd i naturen.

Anonymkode: 105e3...eac

[AnonymBruker]

Likte det også før jeg fikk barn, frydet meg når drittunger fikk kjeft. Har barn selv nå, og har mye mer sympati for andre barn, liker de nødvendigvis ikke så godt, men synst fort synd på de. Har mye mer sympati for barn enn voksne, selv skikkelige drittunger, ligger ofte noe bak. Tror det har mer med min modning å gjøre, enn at jeg har barn selv. 

Anonymkode: fa3b1...94e

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Lille Potet skrev:

Jeg er oppriktig overrasket over dette. Jeg trodde alle hadde omsorg for barn, alle barn. 

Denne tråden skal jeg følge. 

Jeg har omsorg i den form av at jeg sikkert ville dødd for en unge jeg ikke kjente, bare fordi det det var en unge, om jeg havnet i situasjonen. Det tror jeg de fleste voksne ville gjort.

Men om jeg sitter på kafé og det er en barnevogn med en vrælende unge oppi, ville jeg også synes det var funny om noen tuppa til vogna på veien forbi...

Anonymkode: b7aa8...e76

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det er tilfredsstillende når barn blir irettesatt.

Men denne kan jeg være enig i. Det kommer an på situasjonen så klart, men om jeg ser en unge som oppfører seg skikkelig ugreit, og så ser at foreldrene reagerer på det, så er det en god følelse. 

Det er litt for mange som lar ting skure og gå. Skjønner at man er sliten etter jobb og barnehage og alt, men når du er forelder så må du oppdra ungen din ... 

Anonymkode: 2e187...46c

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nå snakker jeg selvfølgelig ikke om noen form for seksuell eller fysisk mishandling - det får jeg vondt i hjerteroten av, og jeg tar sterk avstand i til det. Jeg snakker heller ikke om å f.eks nekte barn mat, husly eller kjærlighet i lengden, men jeg merker jeg har et horn i siden til barn. Jeg synes barn er irriterende.

F.eks når jeg leser om drittunger med atferdsproblemer her inne, merker jeg jeg blir kvalm og synes de er noen små drittdemoner. F.eks den tråden hvor stesønnen sparket hunden til TS og deretter slo TS i magen - det hadde vært på hue og ræva ut. For ett lite rasshøll! Jeg har null sympati for det. Jeg synes det er moro når folk kaller slike barn skjellsord her på forumet. (Altså, ikke til trynet til ungen.)

Ungeskrik er kanskje den verste lyden jeg vet om. Jeg forstår ikke hvordan mødre klarer å deale med det 24/7 uten å gå av hengslene eller å bare la ungen grine ut etter at primærbehovene er møtt, når det heller ikke funker med kos i lengden.

Jeg synes det er tilfredsstillende når barn blir irettesatt. Når jeg er på butikken og det er unger der som får brøle så mye de vil, merker jeg jeg godt kunne se de tryne liksom.

Er det noen som har hatt det på samme måte som har fått barn? Hvordan gikk det i såfall?

- Mann, 25.

Anonymkode: b7aa8...e76

Lett å glemme st du var en sånn en gang, du også!

Anonymkode: f87a8...787

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Lett å glemme st du var en sånn en gang, du også!

Anonymkode: f87a8...787

Herregud, alle voksne var da barn en gang, hva har det med saken å gjøre? For et tåpelig argument.

Anonymkode: b7aa8...e76

[AnonymBruker]

Noen barn er drittsekker, og dem trenger en god og trygg oppdragelse, med faste rammer og konsekvenser, slik at de lærer seg folkeskikk og normal høflighet. Mer kan man ikke forvente av et barn med dyssosial personlighetsforstyrrelse (psykopat), men da slipper man iallfall en ondskapsfull mannevond person ute i samfunnet. For jo, barn vokser opp - og dem blir voksne dem også. 

Det er viktig å unngå psykisk og fysisk misbruk av barn. Psykisk misbruk er det faktisk når man ikke tar ansvar for sitt barn. Når man ignorerer, eller forventer at skole/barnehage skal oppdra barnet, når man reagerer med "oj da, kjæreste bebe min, sukk, hva har jeg sagt om å slå andre? Men du husker vel å ikke gjøre det igjen, stakkars vennen, du kan jo ikke noe for det" tar i barnet med silkehansker, og ved en slik reaksjon fremhever personlighetstrekk som er destruktive. Har man et barn som skaper kaos og drama, så tar man det barnet ut av situasjonen, og forteller barnet at en slik oppførsel ikke er akseptabel under noen som helst omstendighet. Stopp barnet med engang. Følg med. Og følg opp konsekvenser. Ikke kom med "om du gjøre det, så ******", vær konsekvent og se barnet ditt. 

Det er aldri barnets feil for dårlig oppførsel. Det er dere foreldre. 

Anonymkode: 2a87c...e47

[kvikksand9]

er vel et ord for dette? Voyeurism?

[AnonymBruker]

Akkurat nå, kvikksand9 skrev:

er vel et ord for dette? Voyeurism?

Seksuell tilfredsstillelse og «den drittungen fortjente å bli kjeftet på» er to vidt forskjellige ting. Pass deg litt nå.

Anonymkode: b7aa8...e76