Noe mangler

[AnonymBruker]

Har i utgangspunktet verdens beste samboer som jeg har vært sammen med i 3 år. Han er utrolig snill, god, morsom, vi er veldig like som personer og deler alt, støtter hverandre uansett O S V. Altså, det er ikke noe å klage over - forutenom litt sjalusiproblemer fra hans side som alltid har vært der. 
 

Men jeg har ett stort problem; jeg klarer liksom ikke anse han som en kjæreste HELT skikkelig lenger - altså, jeg har ikke «lyst» på han/sex føles liksom litt påtvunget og det samme med kos og kyssing. Merker jeg blir fort irritert om han prøver å kose for mye osv. Dette har vart i over et halvt år, og jeg verken aner hvorfor eller klarer å snu det. 
 

Hva skal jeg gjøre??😰

Anonymkode: d0aa9...ea4

[Gjest Lille Potet]

Avslutte forholdet? 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Lille Potet skrev:

Avslutte forholdet? 

Ja, det er jo noe jeg bør vurdere. Men er ikke så lett å skulle gi opp en så fin person man trives så godt med. 

Anonymkode: d0aa9...ea4

[Gjest Lille Potet]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ja, det er jo noe jeg bør vurdere. Men er ikke så lett å skulle gi opp en så fin person man trives så godt med. 

Anonymkode: d0aa9...ea4

Nei, men er følelsene borte etter så kort tid, og det har vært slik ei stund, må du begynne å tenke tanken. 

For alt du vet kan akkurat det bringe de tilbake. At du ser hva du har. 

[Emma89]

Ta det opp med han? Få hjelp til å finne tilbake? 😊 Finn på noe som kan gi litt liv i forholdet😊

[AnonymBruker]

Kan noen gang være sånn, prøv å finn igjen gnisten. Bli kjent litt på nytt liksom, utforsk og gjør nye ting sammen.

Anonymkode: c018b...7ca

[Jeg er mann]

Husk at følelser er flyktige, prøv å fokusere mer på de gode følelsene i stedet for de som plager deg. Sett pris på den positive oppmerksomheten han gir deg. Kjærlighet er noe du gjør og gir, ikke noe du finner. Når dere snakker sammen, så sett mer fokus på det positive, og tenk på hvordan dere oppfører dere mot hverandre. 

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har i utgangspunktet verdens beste samboer som jeg har vært sammen med i 3 år... jeg klarer liksom ikke anse han som en kjæreste HELT skikkelig lenger - altså, jeg har ikke «lyst» på han/sex føles liksom litt påtvunget og det samme med kos og kyssing. Merker jeg blir fort irritert om han prøver å kose for mye osv. Dette har vart i over et halvt år...

Anonymkode: d0aa9...ea4

Du er vel ikke forelska mer, da. 

Anonymkode: e047b...819

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har i utgangspunktet verdens beste samboer som jeg har vært sammen med i 3 år. Han er utrolig snill, god, morsom, vi er veldig like som personer og deler alt, støtter hverandre uansett O S V. Altså, det er ikke noe å klage over - forutenom litt sjalusiproblemer fra hans side som alltid har vært der. 
 

Men jeg har ett stort problem; jeg klarer liksom ikke anse han som en kjæreste HELT skikkelig lenger - altså, jeg har ikke «lyst» på han/sex føles liksom litt påtvunget og det samme med kos og kyssing. Merker jeg blir fort irritert om han prøver å kose for mye osv. Dette har vart i over et halvt år, og jeg verken aner hvorfor eller klarer å snu det. 
 

Hva skal jeg gjøre??😰

Anonymkode: d0aa9...ea4

Jeg trodde jeg kunne leve med dette. Jeg tvang meg til sex med ham, for det var min plikt. Jeg måtte gi klem, selv om det var ekkelt for meg. Det gikk okei de første 5-6 årene.  Jeg avviste mannen min konstant de siste to årene. Vi har vært svært ulykkelige i 8 år. Heldigvis er vi ikke sammen lenger. 

Anonymkode: 95775...942

[AnonymBruker]

Avslutt forholdet. Du sier at du blir irritert hvis han prøver å kose/kysse deg. Du har åpenbart mistet følelser. Det er egoistisk av deg å bli i forholdet på grunn av at du bare trives godt sammen med han. La han finne seg en annen og ikke kast bort mer av tiden hans. Et halvt år er nok tapt tid. DU og HAN fortjener begge ekte kjærlighet Dere kan sikkert fortsatt være venner. 

Anonymkode: b8e08...c39

[AnonymBruker]

17 minutter siden, Jeg er mann skrev:

Husk at følelser er flyktige, prøv å fokusere mer på de gode følelsene i stedet for de som plager deg. Sett pris på den positive oppmerksomheten han gir deg. Kjærlighet er noe du gjør og gir, ikke noe du finner. Når dere snakker sammen, så sett mer fokus på det positive, og tenk på hvordan dere oppfører dere mot hverandre. 

Med mindre man er traumatisert. De eneste genuine følelsene da er sinne. Alt annet er tull som kommer fra egoet, som ikke har noe med virkeligheten å gjøre.

Fordi ingen følelser har blitt bearbeidet siden en ble traumatisert, alle har bare blitt undertrykket siden. Og de såre følelsene har gått over til sinne, men en vil aldri føle på noen andre følelser med mindre man bearbeider de.

Fortsetter man å undertrykke følelser derimot, og prøver å fokusere på det positive og gjøre det beste ut av det, så mister en bare mer og mer av selvinnsikten og kontakten med virkeligheten.

Er det bedre å miste kontakt med virkeligheten og seg selv, enn alt annet? For å gjøre noen andre fornøyd, noen som aldri forstår eller tror at de trenger å forstå noen andre?

Anonymkode: 39f22...168

[Jeg er mann]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Med mindre man er traumatisert. De eneste genuine følelsene da er sinne. Alt annet er tull som kommer fra egoet, som ikke har noe med virkeligheten å gjøre.

Fordi ingen følelser har blitt bearbeidet siden en ble traumatisert, alle har bare blitt undertrykket siden. Og de såre følelsene har gått over til sinne, men en vil aldri føle på noen andre følelser med mindre man bearbeider de.

Fortsetter man å undertrykke følelser derimot, og prøver å fokusere på det positive og gjøre det beste ut av det, så mister en bare mer og mer av selvinnsikten og kontakten med virkeligheten.

Er det bedre å miste kontakt med virkeligheten og seg selv, enn alt annet? For å gjøre noen andre fornøyd, noen som aldri forstår eller tror at de trenger å forstå noen andre?

Anonymkode: 39f22...168

Ja, det er helt riktig, sitter tingene så dypt at har man blitt traumatisert, så er den beste løsningen å oppsøke profesjonell hjelp. Det er liten vits i å prøve å nøste opp i sånt selv, det gjør som oftest ting verre. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Jeg er mann skrev:

Ja, det er helt riktig, sitter tingene så dypt at har man blitt traumatisert, så er den beste løsningen å oppsøke profesjonell hjelp. Det er liten vits i å prøve å nøste opp i sånt selv, det gjør som oftest ting verre. 

Nei. Hvor har du det fra?

Å snakke om det og bearbeide det er ikke dumt. Det er ikke mulig å gjøre det verre hvis man har gode intensjoner. Man kan jo undertrykker det sånn som du foreslår, men det er jo det som gjør det verre. Eller å distrahere seg og fokusere på mye annet for eksempel. Eller prøve å hjelpe noen andre først. Det er jo en klassiker.

Anonymkode: 39f22...168

[AnonymBruker]

Uff, kjenner at slike debatter gjør så vondt for der var slik kjæresten hadde det med meg. Følelsene bare forsvant og han gjorde det slutt. Han følte ikke det var rettferdig ovenfor meg å bli i forholdet når bare jeg hadde følelser lenger. Det gjør enda helt forferdelig vondt og er en stor sorg. Men det er jo best. Men jeg skulle virkelig ønske han prøvde å finne tilbake til følelsene før han gjorde det slutt, selvom han sier at når følelsene er borte så er de borte. I mitt hode så kjemper man for et såpass langt forhold. 

Så, ja, nei. Jeg har vel ikke så mange råd. Parterapi kanskje? Må kanskje prøve å tenke om dette er en mann du kan se for deg å dele livet med, og tenke om du kan få følelser tilbake for. Hvis ikke må du gå. 

Anonymkode: 692a1...07a

[AnonymBruker]

15 minutter siden, Jeg er mann skrev:

Ja, det er helt riktig, sitter tingene så dypt at har man blitt traumatisert, så er den beste løsningen å oppsøke profesjonell hjelp. Det er liten vits i å prøve å nøste opp i sånt selv, det gjør som oftest ting verre. 

Trenger egentlig ikke å nøste opp i så mye, man trenger bare å vite hva man bør gjøre selv, så går toget av seg selv derfra. Og det er bare å åpne seg, for omsorg og trøst, betingesesløs kjærlighet altså, av dimensjoner du ikke kan forestille deg nå, av den typen man ville gitt til sitt barn også, for kjærlighet er bare kjærlighet, alle er bare budbringere av masse kjærlighet som ligger å venter, på at en skal åpne seg igjen. Og man får akkurat så mye man ønsker og trenger.

Alt man trenger er å åpne seg for det, og noen andre som gir betingelsesløs kjærlighet, som da blir en budbringer av den ene kjærligheten som er i dette universet, og det er mer kjærlighet tilgjengelig enn noen av oss klarer å åpne oss for enda.

Men man må jo begynne et sted dersom det er ønskelig å begynne på veien opp igjen.

Anonymkode: 39f22...168

[Jeg er mann]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Trenger egentlig ikke å nøste opp i så mye, man trenger bare å vite hva man bør gjøre selv, så går toget av seg selv derfra. Og det er bare å åpne seg, for omsorg og trøst, betingesesløs kjærlighet altså, av dimensjoner du ikke kan forestille deg nå, av den typen man ville gitt til sitt barn også, for kjærlighet er bare kjærlighet, alle er bare budbringere av masse kjærlighet som ligger å venter, på at en skal åpne seg igjen. Og man får akkurat så mye man ønsker og trenger.

Alt man trenger er å åpne seg for det, og noen andre som gir betingelsesløs kjærlighet, som da blir en budbringer av den ene kjærligheten som er i dette universet, og det er mer kjærlighet tilgjengelig enn noen av oss klarer å åpne oss for enda.

Men man må jo begynne et sted dersom det er ønskelig å begynne på veien opp igjen.

Anonymkode: 39f22...168

Det var fint skrevet, og det er kanskje riktig, men jeg tenker at hvis det har blitt en traume så er jo den kommet pga. forholdet til partneren, hvordan man klarer å kommunisere sammen, hvordan man reagerer på hverandre osv. Da er det ikke bestandig lett å bare åpne seg for hverandre. 

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Jeg er mann skrev:

Det var fint skrevet, og det er kanskje riktig, men jeg tenker at hvis det har blitt en traume så er jo den kommet pga. forholdet til partneren, hvordan man klarer å kommunisere sammen, hvordan man reagerer på hverandre osv. Da er det ikke bestandig lett å bare åpne seg for hverandre. 

Det er riktig det. Er noe av det Jesus kom med.

Og det er veldig sant det du sier, at det ikke er så lett å åpne seg for hverandre. Det er vondt å kjenne på det generelt, så hvis man ikke har en liten varm stund hvor man på en måte går rundt grøten litt og toucher borti disse vanskelige følelsene en helst vil unngå å føle på vanligvis, så blir det vanskeligere.

Det er også umulig å helbrede et traume i samme miljø en ble traumatisert i. Noen andre må være den budbringeren. Kan være hvem som helst, som har empati, ikke er traumatisert selv og betingelsesløs kjærlighet for deg.

Anonymkode: 39f22...168

[AnonymBruker]

Eller personen det gjelder da.

Anonymkode: 39f22...168

[AnonymBruker]

Jeg husker den gangen jeg helbredet meg, tårene sprutet da, og jeg gråt og hikset først, og så ville jeg smått le av en varm følelse som strømmet gjennom meg, så gråt jeg enda mer, så lo jeg litt igjen, slik fortsatte det frem og tilbake en liten stund. Og det å gråte helt ferdig og så lande på den mykeste madrassen og finne en for meg helt ukjent trygghet, var ubeskrivelig. Jeg var 8 år gammel ca. da jeg ble traumatisert.

Jeg har aldri gått så mye før i mitt liv, men jeg har aldri helbredet et traume før det heller.

Anonymkode: 39f22...168

[AnonymBruker]

Grått*

Anonymkode: 39f22...168