Mistet en nær. Reaksjon nå?

[AnonymBruker]

Jeg mistet en av mine nærmeste av sykdom. Har vært med og sett at det ikke kom til å gå mer, var forberedt. Kom gjennom begravelsen og dødsfallet greit. Tenkte at jeg fikk sagt det viktige. 
 

nå noen uker etterpå gråter jeg plutselig. Fordi det er sol ute og så synd det er at vedkommende ikke får oppleve den fine sola. Eller å ikke få telefoner lenger. Eller at jeg kan ringe for å fortelle. Jeg er plutselig lei meg for at jeg glemte å si takk, at jeg ikke klarte å svare da det ble sagt noe veldig fint til meg på slutten. 
Jeg er sint for at det ikke finnes noen tegn på at vedkommende kanskje er der likevel, enda jeg aldri har trodd på noe «sånn». Plutselig griner jeg liksom for alt. 
Er dette normalt da? Hva kan jeg gjøre? jeg orker ikke å plutselig begynne å gråte. Kan ikke drive å grine på jobb fordi det spilles en sang på radio som kan minne om. Eller begynne å gråte så snart jeg er alene. Når blir det bedre? Hvorfor denne grunningen nå? 
 

Anonymkode: d4852...1aa

[AnonymBruker]

Tok 2 år før jeg reagerte på min nærmeste dødsfall.

Jeg gråter av alt, tårekanalene mine er tydelig defekte siden de må gråte. Jeg har alltid grått offentlig. Blir lett rørt og ga opp å skjule dette før jeg ble 30. Så la tårene trille, finnes mange av oss debuterte som gråter av en sang, at noen klapper oss på kinnet ( før korona) at noen viser omsorg osv. Det er flott å ha følelser.

 

Anonymkode: 9ef48...06c

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Tok 2 år før jeg reagerte på min nærmeste dødsfall.

Jeg gråter av alt, tårekanalene mine er tydelig defekte siden de må gråte. Jeg har alltid grått offentlig. Blir lett rørt og ga opp å skjule dette før jeg ble 30. Så la tårene trille, finnes mange av oss debuterte som gråter av en sang, at noen klapper oss på kinnet ( før korona) at noen viser omsorg osv. Det er flott å ha følelser.

 

Anonymkode: 9ef48...06c

Takk for svar. 
men jeg blir så sliten av å være lei meg hele tida. 

Anonymkode: d4852...1aa

[AnonymBruker]

Reaksjoner kommer plutselig. Ofte da man minst aner det. Jeg mistet min mormor for 2 måneder siden og klarte ikke få ut følelser. Det tok tid før jeg fikk reaksjon. Og jeg vet egentlig ikke om jeg har hatt ordentlig reaksjon enda, det føles fortsatt fjernt. Skulle ønske jeg kunne fått litt av deg. 

Det er også grusomt å få knekken, men jeg personlig synes knekken er bedre enn å ikke føle så mye. Det eneste jeg føler er tomhet og likegyldighet. Noe stort mangler, men jeg har ikke fått den knekken jeg vil ha. Det skal man heller ikke stresse med. Husk at det er ingenting som er unormalt. Man reagerer forskjellig. Og det kan komme når man minst aner det og det kan ta tid. 

Anonymkode: 704e8...0b8

[AnonymBruker]

Jeg mistet min beste venninne i januar, ennå så begynner jeg å gråte helt spontant og klarer ikke tenke på henne eller nærme meg noe som minner meg om henne. Det går i bølger. Jeg tror det er helt normalt. 

Anonymkode: 378b4...32d

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg mistet min beste venninne i januar, ennå så begynner jeg å gråte helt spontant og klarer ikke tenke på henne eller nærme meg noe som minner meg om henne. Det går i bølger. Jeg tror det er helt normalt. 

Anonymkode: 378b4...32d

Normalt for traumatiserte mennesker som undertrykker følelsene og unngår alt mulig for å bevare illusjonen om at alt er bra.

Anonymkode: 48076...38a

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Normalt for traumatiserte mennesker som undertrykker følelsene og unngår alt mulig for å bevare illusjonen om at alt er bra.

Anonymkode: 48076...38a

Man gjør det man må for å klare seg igjennom dagene. 

Anonymkode: 378b4...32d

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Man gjør det man må for å klare seg igjennom dagene. 

Anonymkode: 378b4...32d

Jepp. Er bare så trist når personen går inn for å late som alt er kjempebra og gjøre sitt beste å ignorere det negative og desperat finne noe positivt når man egentlig ikke er lykkelig.

For desto fjernere blir man, noe man ikke merker selv, det er bare alle andre som merker en større distanse.

Anonymkode: 48076...38a

[AnonymBruker]

Gjøre sitt beste i å ignorere det negative, mente jeg.

Anonymkode: 48076...38a

[AnonymBruker]

Det er jo fremdeles superferskt og vondt, helt normalt. 
Jeg har mistet en veldig nær og ikke grått på over et år, og selv da gråt jeg bare noen få ganger. Har blitt nummen og rar i følelsene, og det nærmer seg 1.5 år siden det skjedde. Venter liksom på den store sorgen i redsel.

Noen få uker og måneder er fremdeles den helt ferske, vonde og sjokkartede sorgen.

Anonymkode: eb699...cb8

[AnonymBruker]

Mistet et søsken for 10 år siden, har fortsatt dager der jeg er trist og rasende fordi hen ikke fikk oppleve mer. Hver milepæl jeg når i livet har også et element av sorg og sinne i seg.

Anonymkode: 387c5...19c

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Normalt for traumatiserte mennesker som undertrykker følelsene og unngår alt mulig for å bevare illusjonen om at alt er bra.

Anonymkode: 48076...38a

Hva mener du egentlig med dette? 

Anonymkode: d4852...1aa

[AnonymBruker]

Det føles så uvirkelig hele greia. Rart at alle bare lever livene sine som normalt. Jeg går på jobb og utfordringene og samtalene er de samme. Hvorfor er ting så lite forandret når alt er forandret liksom? 

Anonymkode: d4852...1aa

[AnonymBruker]

Var de

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det føles så uvirkelig hele greia. Rart at alle bare lever livene sine som normalt. Jeg går på jobb og utfordringene og samtalene er de samme. Hvorfor er ting så lite forandret når alt er forandret liksom? 

Anonymkode: d4852...1aa

Tror det var et dikt jeg så et sted om sorg og død, der det stod at fuglene sang.......for de visste det ikke....

Mista en nær i familen for ikke lenge siden og hadde egentlig lyst hele verden skulle stoppe. Tillat deg selv og sørge og gråte, det gjør faktisk godt selv om det er slitsomt også. Klem

Anonymkode: 193f9...0b0