Hans interesse for meg gikk opp og ned som en karusell.

[AnonymBruker]

Jeg hadde en periode der jeg hadde ganske dårlig selvbilde etter et brudd og mye dårlig samvittighet, da jeg var den som avsluttet det hele. Heldigvis hadde jeg gode venner rundt meg som hjalp meg så godt de kunne. En av disse vennene brydde seg kanskje hakket mer enn de andre og snakket mye fra egne opplevelser. Jeg relaterte til det han sa og vi ble enda bedre kjent og over tid begynte det å blomstre opp følelser oss i mellom. I vært fall var det det jeg trodde. 

Vi tilbragte mye tid sammen og hadde det veldig fint. Jeg ble kanskje litt raskt glad i han, men følte ikke at jeg presset han for noe. Det var vanligvis han selv som inviterte meg til å møtes og gjøre ting sammen. Han var vell egentlig åpen om at han ikke var klar for noe offesielt men var også klar på det at han var glad i meg. Han sa det ofte og trutt i starten og gjorde mye for at jeg skulle føle meg bra. 

Men.. Han slet med en del selv. Depresjon, ADHD og noe problemer med magen som kunne slå inn når som helst og var så ille at han måtte ligge i flere timer. Disse tingene i seg selv så ikke jeg på som et problem i det hele tatt selv om jeg selv ikke har opplevd to av tre. 

Han fortalte meg en gang at han ikke var klar for noe forhold fordi han var redd han skulle etterlate noen pga depresjon. Noe jeg hadde forståelse for men samtidig kan jeg ikke nekte for at følelsene mine for han bare ble sterkere over tiden. For han dabbet de nok mer av etterhvert. 

Jeg har en mistanke om at han bare fikk veldig stor interesse for meg i starten (kanskje typ hyper fixation) og så dabbet det av og han innså kanskje at han ikke var så interessert likevell. Hadde han bare vært ærlig om dette har jeg ikke hatt et så. Stort problem med det. Men... Han sa aldri noe. Når ting ble vanskelig ble han bare helt stille. Ignorerte nesten at jeg eksisterte. Til og med når jeg var på besøk. Han kunne gå fra å ville kose og være kjempe trivelig til å plutselig være så lei at han satt på PCen sin i flere timer nesten uten å si et ord. Jeg har aldri følt meg så sykt plagsom i hele mitt liv. Det var så vanskelig. De gode stundene var bra mens de dårlige var så ille at jeg ble deprimert selv. Jeg klarte ikke slutte å tenke på det, og på hva jeg kanskje hadde gjort feil som fikk han til å oppføre seg slik. Jeg prøvde å ta det opp flere ganger og sa at han bare må si ifra hvis han trenger en pause eller hvis jeg er for intens. Men hver gang prøvde han å si at det ikke var jeg som var et problem, men han blir bare så redd når det begynner å bli særriøst... 

Hvorfor fortelle meg igjen og igjen at du er glad i meg. Late som jeg kanskje har en sjangse i fremtiden (jeg vet jeg var dun) til og med introdusere meg til beste kompisen og deler av familien for så å ignorere meg i flere dager etter samme besøk. Dette skjedde igjen og igjen. Interessen for meg gikk opp og ned som en karusell. Selvbilde mitt gikk bare nedover, og jobber fortsatt med å redde det som er igjen av det. 

Jeg prøvde så hardt å forstå... Du skyldte på ADHD og depresjon, noe jeg igjen hadde forståelse for meg selvfølgelig ikke fult da jeg ikke har ADHD selv. Men er det virkelig så vanskelig å bare si at du trenger en pause? Istede for å la meg sitte alene å tenke at jeg har gjort noe så feil at du ikke ville prate lengre? Du sier du ikke vil fortelle meg fordi du var redd det ville såre meg, men din stillhet fører til så mye værre ting. Har du bare sagt ifra har jeg i vært fall kunnet komme meg videre i livet. Uten et svar følte jeg at jeg satt fast. 

Jeg ble psykisk utmattet og gjorde slutt på hva det enn var vi hadde... Du sa du ikke ville være friends with benefits, men i slutten var det nok det vi var. Det var bare når du trengte noe på den måten at jeg fikk din oppmerksomhet. 

Du orket ikke engang å svare meg når jeg avsluttet det hele. Flere dager senere måtte jeg spørre om det gikk greit og fikk kun til svar at du var opptatt med spilling. 

Jeg trodde i det minste vi var venner... At jeg var verdt et svar, men nå vet jeg ikke. Var fortsatt villig til å fortsette som venner, men du oppfører det så rart rundt meg. På en måte er jeg fortsatt redd alt er min feil... Pushet jeg deg? Følte du at du måtte møte meg? Jeg vet ikke... Alt du gjorde liker jeg fortsatt å tro bare var din måte å håndtere alt det vonde du går igjennom for det var det du sa, og som din venn velger jeg å tro på deg. Dessverre gjorde det fortsatt like vondt. 

Jeg er lei meg og kanskje litt sinna til tider, men fortsatt prøver jeg å forstå. Prøver å beskytte deg fra mine egne negative tanker, selv om vi ikke egentlig har noe kontakt. 

Håper jeg klarer å slutte å tenke på alt dette snart. Kanskje det hjelper å poste det her. Kanskje noen med ADHD kan fortelle litt hva de tenker? Jeg har prøvd å lest meg opp en del for å lære men føler ikke jeg blir så mye klokere. Fortsatt like bitter... 

 

Anonymkode: f5656...17a

[Khloe P.T]

Jeg har ikke adhd, men svarer likevel. Vi mennesker er sammensatte og forskjellige i tillegg til alt vi bærer med oss fra tidligere år. Jeg forstår at du ønsker å forstå hvordan han opplevde det og hva han tenkte underveis, men det tror jeg aldri du vil få svaret på. Selv om du får svar fra andre med adhd.

Utfra det du skriver så er det lett å skjønne din fortvilelse.  Jeg kjente selv at jeg fikk vondt i hjertet da jeg leste. Du har helt sikkert ikke gjort noe feil. I dette tilfellet er det nok han som rett og slett slet med for mye tanker og følelser - rundt sin egen person. Det er surt at han ikke engang svarer på meldingene dine. Kanskje på et senere tidspunkt er han mer klar for å prate med deg