Bli eller gå? Klarer ikke finne ut hva jeg vil.

[AnonymBruker]

Synes dette er så utrolig vanskelig. Tenker, vurderer og er usikker hele tiden. Samme dag kan jeg veksle mellom å føle at alt stemmer og selvfølgelig må det bli oss, til å tenke at dette gidder jeg ikke mer. Lurer på om jeg tenker mer siden jeg begynner å nærme meg 30, fortsatt ikke er gift eller har barn. Er usikker på dette også, vet ikke om det er pga forholdet eller om jeg selv sliter med å vite hva jeg vil. 
 

Vi er ungdomskjærester, og har derfor vært sammen i mange år allerede. Føler det er en type kjærlighet jeg aldri har opplevd eller vil oppleve igjen. Vi er bestevenner og kan prate om alt på et dypere nivå. Vi har relativt like holdninger og verdier. Vi har godt og aktivt sexliv. Det som plager meg veldig er hans til tider negative energi, at han føler seg fort kritisert, måten han går i forsvar, og måten han kan bli sint på. Det er så uforutsigbart. Dette er sider ved han som har vært der hele tiden, men de har blitt mer fremtredende de siste årene da han har fått depresjon (og får hjelp). 

For meg oppleves mye at dette irrasjonelt. Han kan si ting som «nå prøver du å starte en krangel» «nå provoserer du med vilje» «jævlig dårlig start på dagen, du måtte bare ødelegge dagen min» «du klarer vel det, er bare å xxx» «du skjønner vel selv at xxx» «du har helt fjern virkelighetsoppfatning»

Disse episodene varer veldig kort, men tar meg ofte i å bli småstressa av å bli snakket sånn til, og det er vanskelig å starte dagen sånn. Det kan feks være hvis jeg er stressa før jobb så føler han at jeg er sur og går i forsvar, at han har angst og ikke orker å prate om det jeg propper ut med. Han sier alltid unnskyld og jeg får pratet ordentlig ut med han i ettertid. Han er veldig lei for det, og sier at han mister litt kontroll når han blir sint. Dette skjer innimellom og er egentlig det eneste kjipe i forholdet, men er samtidig nok til at jeg blir usikker på alt. Noen ganger tenker jeg at jeg bare må gå, men så kommer den tanken om at jeg aldri kommer til å gå, så ikke plag deg selv med disse tankene. Jeg elsker han virkelig, og han er en fantastisk snill og genuin mann. Jeg er så ekstremt knyttet til han. Veldig redd for å angre hvis jeg hadde gått, vi har det jo så mye fint sammen. Kan ikke se for meg han med annen dame og familie. Får helt vondt bare av å tenke på det. Mange ganger har jeg tenkt at jeg håper han er utro så jeg har en «god grunn» selv om det ville vært vondt. 

 

Noen som har noen kloke tanker rundt dette kaoset i hodet mitt?

 

Anonymkode: 75755...a2f

[AnonymBruker]

Du snakker om å være irrasjonell.

Det hadde vært veldig fint hvis folk snart innså sitt eget ansvar i å vedlikeholde en åpen portal fra helvete og sånn være den personen som selv tiltrekker mange mørke skyer inn i livet sitt og andres rundt, som bare innebærer mye negativitet, egoisme og ondskap, som vil påvirke andres usikkerhet og sinne.

Hvis du tror folk ikke blir påvirket av negativitet så lurer jeg på hvilken stein du har levd under.

Hvis du husker tilbake så har kanskje folk vært mer positiv, før de begynte å veksle energier med ekstremt negative og egoistiske mennesker.

Og det er derfor det tas pauser. Fordi positive mennesker liker ikke å være negativ og egoistisk, og da må de ta avstand fra påvirkningen slik at de automatisk blir mer positiv igjen når ingen rundt dem drar dem ned lenger.

Anonymkode: a922c...b49

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Synes dette er så utrolig vanskelig. Tenker, vurderer og er usikker hele tiden. Samme dag kan jeg veksle mellom å føle at alt stemmer og selvfølgelig må det bli oss, til å tenke at dette gidder jeg ikke mer. Lurer på om jeg tenker mer siden jeg begynner å nærme meg 30, fortsatt ikke er gift eller har barn. Er usikker på dette også, vet ikke om det er pga forholdet eller om jeg selv sliter med å vite hva jeg vil. 
 

Vi er ungdomskjærester, og har derfor vært sammen i mange år allerede. Føler det er en type kjærlighet jeg aldri har opplevd eller vil oppleve igjen. Vi er bestevenner og kan prate om alt på et dypere nivå. Vi har relativt like holdninger og verdier. Vi har godt og aktivt sexliv. Det som plager meg veldig er hans til tider negative energi, at han føler seg fort kritisert, måten han går i forsvar, og måten han kan bli sint på. Det er så uforutsigbart. Dette er sider ved han som har vært der hele tiden, men de har blitt mer fremtredende de siste årene da han har fått depresjon (og får hjelp). 

For meg oppleves mye at dette irrasjonelt. Han kan si ting som «nå prøver du å starte en krangel» «nå provoserer du med vilje» «jævlig dårlig start på dagen, du måtte bare ødelegge dagen min» «du klarer vel det, er bare å xxx» «du skjønner vel selv at xxx» «du har helt fjern virkelighetsoppfatning»

Disse episodene varer veldig kort, men tar meg ofte i å bli småstressa av å bli snakket sånn til, og det er vanskelig å starte dagen sånn. Det kan feks være hvis jeg er stressa før jobb så føler han at jeg er sur og går i forsvar, at han har angst og ikke orker å prate om det jeg propper ut med. Han sier alltid unnskyld og jeg får pratet ordentlig ut med han i ettertid. Han er veldig lei for det, og sier at han mister litt kontroll når han blir sint. Dette skjer innimellom og er egentlig det eneste kjipe i forholdet, men er samtidig nok til at jeg blir usikker på alt. Noen ganger tenker jeg at jeg bare må gå, men så kommer den tanken om at jeg aldri kommer til å gå, så ikke plag deg selv med disse tankene. Jeg elsker han virkelig, og han er en fantastisk snill og genuin mann. Jeg er så ekstremt knyttet til han. Veldig redd for å angre hvis jeg hadde gått, vi har det jo så mye fint sammen. Kan ikke se for meg han med annen dame og familie. Får helt vondt bare av å tenke på det. Mange ganger har jeg tenkt at jeg håper han er utro så jeg har en «god grunn» selv om det ville vært vondt. 

 

Noen som har noen kloke tanker rundt dette kaoset i hodet mitt?

 

Anonymkode: 75755...a2f

Har uthevet det jeg kommer til å kommentere på nå, og som er det du selv bør lese 10 ganger.

Jeg har selv vært i et forhold hvor han var sint og manipulerende. Vi var også ungdomskjærester, og vi giftet oss tidlig. Jeg trodde også at det var slik et forhold skulle være, og at vi hadde det bra. Men vet du hva? Vi hadde det ikke bra i det hele tatt. Jeg bare visste ikke bedre, ikke før jeg åpnet meg for et par venner som ble sjokkert av hvordan jeg ble behandlet. Det var nok verre enn det du skriver, men likevel så kjenner jeg igjen usikkerheten din, og det gjør vondt å lese.

Hva ville du ha rådet en venninne til?

Jeg har lovet meg selv at jeg aldri igjen skal være i et forhold hvor jeg føler meg usikker. Den usikkerheten kommer til å spise deg opp hvis ikke du gjør noe med det. Å leve i limbo er grusomt, jeg gjorde det i et år før det ble separasjon og skilsmisse. Dere er verken gift eller har barn, så det er nå du bør dra. Han kommer ikke til å endre seg over natta. Er det verd det å være med han i 5 år til før han kanskje endrer seg? Kan han endre seg nok? 

Velg deg selv først. DU fortjener bedre. Ikke se for deg han med noen andre, men se for deg deg selv først alene og sterk slik, og så på sikt med en som forstår deg, prioriterer deg, og ikke minst aldri gir deg grunn til å være usikker. 

Den siste setningen jeg har uthevet sier alt om hva du egentlig vil. Hør på deg selv. Er du usikker, så er du egentlig sikker faktisk ❤️ I forholdet mitt nå er det ingen usikkerhet, ikke et fnugg. Det er bare dyp kjærlighet hvor vi er sikre på hverandre hele tiden. Han gjør meg ikke lei meg, han gjør meg ikke sur. Han vil at jeg skal ha det bra. Han har aldri hevet stemmen til meg. Høres det ikke bedre ut? Og tro meg, det er bedre å være alene enn i et dårlig forhold. Ikke vær redd for det, du kommer til å komme sterkere ut av det.

Anonymkode: 008a2...792

[AnonymBruker]

Ok, du nærmer deg 30, og han er ungdomskjæresten din. Men med måten han oppfører seg på, tror du egentlig han kommer til å bli noen bra far? Alltid, også når barnet trasser, etter å ha holdt dere våkne på natten? For det tror ikke jeg.

Og jeg tror ikke det er bra for deg å være i et forhold med en som er uforutsigbar og irrasjonell. For da bli du hele tiden nødt til å passe på at du ikke gjør noe feil. Og det er fryktelig slitsomt i lengden.

Anonymkode: 1146a...e5c

[AnonymBruker]

Enig med personene over her. Du kan jo aldri få barn med denne mannen. Han tåler ikke stress, da angriper han deg og er ufin - og det å ha små barn handler hovedsaklig om stress og altfor lite søvn over en veldig lang periode, mange år. Det vil jo aldri gå. Han klarer ikke å skjerme deg fra negativitet sin - tror du det hadde bitt annerledes med et barn? Nei. Det blir mye, mye verre, for da får han virkelig føle på press og utmattelse, og jeg ser for meg at han vil takle det ekstremt dårlig. Han setter seg selv først, han der. Og han virker såpass umoden at han ikke burde ha ansvaret for noe barn. Så å fortsette et forhold med ham, er det samme som å si fra seg muligheten til å ha barn. Vil du det? 

Anonymkode: ad7a4...2b3

[Gjest Lille Potet]

Du sier han er deprimert - da er det vel depresjonen som snakker.

Jeg hadde blitt - etter å ha sagt til ham at hvis ham ikke forsøker å skjerpe seg så kan det være at du ikke klarer mer. 

Jeg trur du ville ha angra bitter om du hadde forlatt han uten å slå skikkelig i bordet først. 

[AnonymBruker]

Gå videre.

Har vært i samme situasjon og det ble 10 år med gaslighting før mine nærmeste nådde inn og klarte få meg til å gå.. endte opp med å miste meg selv. Volden kom siste årene, jeg gikk min vei og det var tøft. Familien hans innså galskapen når jeg dro. Han sitter fortsatt med hat og nag mot meg, evig bitter. At han mislykkes i hverdagen nå er fortsatt min feil i hans verden...🙄🤦

Er lykkelig alene på 10'året nå med to barn som er såpass store de forstår både det ene og andre..

Anonymkode: b16c7...bdd

[AnonymBruker]

Kjenner meg desverre godt igjen i det du skriver her. Min eks var ekstrem på å slenge slike kommenter til meg.. Litt etter litt ødelagte det følelsene mine for han. Men jeg tenkte jeg var så jævlig å være sammen med så jeg ville jo aldri finne noen andre. Til slutt dro jeg i fra han. Det er nå 10 år siden å den dagen er fortsatt den beste dagen i mitt liv. Selvom de neste årene var tøff for han hadde dratt meg så langt ned i driten at jeg trodde alle menn var slik & det var slik ting var.. Den dag i dag er jeg samboer med en som aldri har sagt noe stygt til meg som har satt seg i meg.. Men de kommentarene jeg fikk for over 10 år siden, de husker jeg som om det var i går ❤️ 

Man behandler ikke de man elsker slik. Et forhold skal ikke være så komplisert. Plutselige en dag vokser du opp med et sånt enormt sinne for at du har mistet deg selv i han ❤️ 

Anonymkode: a3085...1a9

[AnonymBruker]

Siden du i det hele tatt lurer på om du skal bli eller gå, så går du. Ingen tvil.

Anonymkode: 0b884...c72

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg desverre godt igjen i det du skriver her. Min eks var ekstrem på å slenge slike kommenter til meg.. Litt etter litt ødelagte det følelsene mine for han. Men jeg tenkte jeg var så jævlig å være sammen med så jeg ville jo aldri finne noen andre. Til slutt dro jeg i fra han. Det er nå 10 år siden å den dagen er fortsatt den beste dagen i mitt liv. Selvom de neste årene var tøff for han hadde dratt meg så langt ned i driten at jeg trodde alle menn var slik & det var slik ting var.. Den dag i dag er jeg samboer med en som aldri har sagt noe stygt til meg som har satt seg i meg.. Men de kommentarene jeg fikk for over 10 år siden, de husker jeg som om det var i går ❤️ 

Man behandler ikke de man elsker slik. Et forhold skal ikke være så komplisert. Plutselige en dag vokser du opp med et sånt enormt sinne for at du har mistet deg selv i han ❤️ 

Anonymkode: a3085...1a9

Det var vel han som fikk deg til å tenke sånn?

Det var vel så god hans kjærlighet var som ønsket at du skulle ha en så god selvfølelse?

Han forstår vel heller ikke hvorfor folk ikke prøver å holde sammen hele livet?

Anonymkode: a922c...b49