Veien videre.. (langt)

[AnonymBruker]

Når jeg tenker tilbake på opplevelser jeg har hatt, tar jeg meg selv i å se ned på hendene mine. Løfter dem opp, snur og vender på dem og tenker, var det virkelig disse samme hendene som var der, den gangen? Hendene er liksom et slags verktøy, noe du har med deg, ikke en del av deg. For om jeg ser i speilet, og ser meg selv, spør jeg ikke det samme spørsmålet. For jeg ville ikke trodd det, at det var jeg som var der, den gangen.

En helt vanlig lørdags formiddag på veikroen jeg jobbet på, står jeg på pauserommet og blar lett igjennom avisen. Kommer til dødsannonsene, som jeg pussig nok alltid leser. Gulvet under føttene mine åpner seg, magen snur seg, og jeg kjenner tusen følelser på en gang. Han er død. Endelig, skal jeg slippe å være redd for å se han igjen, slippe den stygge, dumme redselen hver gang jeg så han i martnasbodene, når han kom for å kjøpe hamburger, vissheten om at jeg kunne møte han hvor som helst, når som helst.
Jeg ringer mamma og forteller nyheten. Hun reagerer med stormende jubel og proklamerer at hun skal ut og kjøpe kake sporenstreks.
Jeg legger på røret, kjenner pulsen dunker i hele kroppen. Hva faen er det som feiler oss? En mann er død, og vi feirer?
Jeg svetter på ryggen, og kuldegysningene rister idet det går opp for meg hvilken følelse jeg fikk aller først da jeg leste annonsen.
Glede.

Elleve år tidligere hev denne mannen meg opp på skuldrene og sa at jeg skulle få hva jeg ville til jul. Storesøsteren min hadde sagt at han var rik, så jeg trodde på han. Hvorfor skulle jeg ikke det? Tenk å skulle få bo i et hus fullt av rikdom? Så behagelig tilstedeværende i øyeblikket man er når man er fem år. Ingen tanker om hva som kommer, hva som har vært, hva man skal miste, og hva man skal få. Man bare er. Og lykken er en stor julegave under treet. Bare det.

Jeg, storesøster og lillesøster på ett år, får bli med i den fine bilen inn til byen og leiligheten. Vi forlater det lille tunet, uthuset med kaninen, sandkassa, stabburet, barnehagen rett bak uthuset, barndomsvenninnen like opp i veien, og bestemor og bestefars hus like over der igjen. Og huset. Kjøkkenet med blomstrete tapet. Hvor jeg hadde spist et uvisst antall skåler med grøt, hvor jeg hadde klipt mitt eget hår i vasken. Sengen min, med 48 bamser som måtte sies godnatt til hver kveld. Kommoden min med klær. Jeg likte så godt å kle på meg så mange plagg som mulig på en gang.
Soverommet til mamma og pappa, hvor jeg og storesøster alltid fant julegavene som var gjemt, og lurte oss inn dit og klemte på dem, uten å lage for mye lyd. Alltid besøk tanter, onkler, venner av mamma og pappa. Liv.
Bestemor og bestefars hus, alltid litt for varmt. Sånn rent fysisk, det ble fyrt i overkant med ved. Alltid folk på besøk, ut og inn. Høye, travle, snille stemmer.
Pappa.


Vi sitter bak sofaen i leiligheten, jeg og storesøsteren min. Det er en hjørnesofa, og det er natt. Jeg er ikke helt sikker på hva som skjer, om vi leker en lek eller om vi skal være redde. Men jeg husker dette, og da må det ha vekket følelser.
Mannen roper og har så rar stemme, og det lukter vondt av munnen hans. Mamma ligger i sofaen.

I dag er jeg mor selv. Med et unaturlig sterkt behov for å vite at barna mine har det bra, at de ikke skal oppleve noe vondt i livet.
Naivt.
Jeg er skadet.

Når man lærer seg at redsel og frykt er en utstrakt del av livet, hverdagen i ditt eget hjem fra man er fem år, er det visse deler av hjernen som ikke utvikler seg som de skal. Det kan få konsekvenser for nevrologisk, kognitiv og emosjonell utvikling og psykisk helse.
No shit.
En foredragsholder fra Stine Sofie-stiftelsen lærte meg dette her på et foreldremøte for et par år siden. Jeg satt i rommet og sugde til meg informasjon. Barn som har levd med traumatiske belastninger over tid kan få et hypersensitivt alarmsystem. Samtidig kan de få et underutviklet reguleringssystem fordi de har blitt overlatt til seg selv med å håndtere sin frykt.

En psykiater sa til meg en gang, at visse deler av meg er nok nærmere 90år. Heldigvis er ikke håret hvitt enda, men mitt indre sjelsliv er så mangefarget i løpet av mine 35 år, at det er snart svart. Det er det som bekymrer meg. At vi har en grense for hvor mye frykt, redsel og stress vi kan tåle. At man dør når grensen er nådd. Jeg vet ikke om jeg er på overtid, men det blir tøffere og tøffere hver gang livet tar kvelertak på meg. Jeg blir liksom svakere. Som en 90åring. Og gledene som skal veie opp alt det vonde, kommer sjeldnere, og føles ikke like ekstatisk lenger. Det er som om jeg går på antidepressiva, men det er bare gledesfølelsene som blir dempet, ikke sorgfølelsene. De blir forsterket.

Den første julen i det store, fine huset på landet. Det vi flyttet til etter leiligheten i byen. Alle vi jentene ble badet og pyntet, med forventning i kroppen. Jeg husker jeg hadde en sort fløyelskjole, og rødt bånd i det glatte, brune håret mitt.
Jeg husker ikke mer etter det. Jeg må antakeligvis ha fortrengt det. Jeg var seks år.
Mamma ble voldtatt foran juletreet, og vi ungene ble tvunget til å se på. Gavene ble ligget på, trampet på og kastet rundt. Både han og mamma var fulle. Det har storesøster fortalt meg. Hun har ikke fortrengt det. Hun har bildene med seg i hodet.

Helg. Alkohol. Natt. Jeg og stesøster står i trappen og smuglytter til det som skjer på kjøkkenet. Mamma gråter, han snakker med rolig stemme, men med veldig veldig stygge ord.
Hore, ludder, fitte.
Døra står på gløtt og vi ser mamma sitter ved kjøkkenbordet, naken. Øret er delt i to, og det renner blod fra det, nedover halsen, smurt utover ansiktet. Mamma er så full at hun nesten ikke greier å sitte oppreist.
Det står et knust ølglass på bordet.

Natt. Høye stemmer og lyder av knust glass. Jeg ligger våken. Lillesøster er to år og har ikke fått egen seng, ligger på madrass på gulvet i samme rom som meg. Hun har diare og omgangssyke, og kaster opp på madrassen, gulvet og seg selv.
Det går ikke an å snakke med de voksne når de er bråkete. Jeg vasker oppkast og avføring, bytter på og trøster toåringen og tar henne opp i senga mi.
Jeg er seks år.

Dette er bare begynnelsen.

En eller flere av disse hendelsene, kunne nok satt dype spor i et menneske. Jeg levde med mer eller mindre konstant frykt i ni år. Det setter ikke bare spor, det ødelegger forutsetninger for å kunne leve et normalt voksenliv. Det skjer uopprettelig skade, som du må jobbe iherdig med, hver dag resten av livet, for å kunne delta i samfunnet som et "normalt" menneske.

Jeg har egentlig aldri tenkt over dette her, før jeg nå står ovenfor en livskrise. Samlivsbrudd. Jeg har levd et trygt og godt liv med en snill mann i 15 år. Han valgte å forlate meg. Livet mitt falt i grus den dagen han gikk ut døra. Jeg har utviklet en dyp depresjon, ulikt noe jeg har opplevd før.

Jeg betrakter meg selv fra utsiden, og finner caset uhyre interessant.

Jeg har vært så sterk, hele livet, for både meg selv, alle andre som har trengt meg, barna mine. Ingenting har tatt knekken på meg.
Nå er jeg helt tom. Helt knust. Ingen krefter.

Jeg eier et digert hus, har egen bil, er høyt utdannet og penger på bok. Jeg er fysisk frisk, og har mange venner.
Likevel føler jeg meg som ingenting. Som at jeg er verdt ingenting. Jeg mislyktes. Jeg fikk det ikke til. Fremtiden er bare en endeløs rekke dager, som aldri tar slutt.

Hvorfor føler jeg det sånn? Kjærlighetssorgen over mannen som gikk, har gått over. Hva sørger jeg da over?
Kanskje kommer sorgen og sinnet først nå, over at jeg aldri fikk muligheten til å være "normal".
Jeg er redd. For at jeg skal bli bitter og sint lenge. At jeg aldri skal kjenne glede. Jeg vil ikke begynne på nytt med en ny mann. Orker ikke. Ny svigerfamilie, nye følelser og forventninger. Bli kjent med et nytt menneske som du skal bli glad i. Orker ikke. Aldri mer.

Jeg var så trygg, så trygg i livet mitt. Huset vårt, barna våre, kjæresten min, jobbene våre, familiene våre. Jeg elsket det mer enn meg selv. Og det er vel kanskje problemet. Jeg er ikke verdt noe for meg selv. Når ingen kunne elske meg da jeg trengte det mest da jeg var liten, hvordan kan jeg da elske meg selv nå? Bli trygg i meg selv? Hvordan fikser jeg det?

Må faen meg dypt inn i faget for å finne svar på dette her. Finne veien ut av mørket. Barna lyser opp, og får dagene til å gå. Men det er bare 50% av dagene. Resten er mørke.

Anonymkode: e86b6...def

[AnonymBruker]

Du har en medfødt gave,å fortelle og å skrive. Bruk den gaven ❤️ dps kan være ett sted å få hjelp. Ønsker deg alt godt ❤️

Anonymkode: b7a6c...c70

[AnonymBruker]

Imponert over formidlingsevnen din, fortsett å skrive om så bare for deg selv. Det hjelper å få ut følelser og tanker, hjelper å få råd og trøst. Ærlighet varer lengst. 

Et samlivsbrudd er en livskrise. Og i en livskrise gjør vi mennesker ulike ting. Noen blir deprimert, noen hopper fra mann til mann, noen skal "finne seg selv", noen reiser, noen finner nye hobbyer og treffer nye bekjentskap. Du må finne ut hva du vil, du må finne noe som kan gi deg glede igjen. Du har vært så sterk. Du er ikke svak fordi du bryter sammen nå, du har kjempet så alt for lenge på egen hånd og nå kjenner kroppen at den trenger ro. Den trenger å stabilisere seg, finne et feste. Lag nye vaner og hold på dem. Dps er også et sted du kan søke hjelp. 

Jeg ønsker deg all mulig lykke til i fremtiden og god, god klem ❤️ vært gjennom en grusom livskrise selv for et halvt år siden, og det begynner å kjennes ok ut nå. Du må finne stabilitet og ro. 

Anonymkode: e49af...cf3

[AnonymBruker]

så vondt å lese. Takk for at du delte historien din ❤️ Håper den kan inspirere noen som lever i et voldelig forhold så ikkje barna deres må oppleve en slik vond barndom dere hadde 😢 Hvordan går det med moren din og søsknene dine nå?

Anonymkode: 7fe31...39c

[AnonymBruker]

TS her.

Tusen hjertelig takk for gode ord, det hjelper.

Kloen i brystet lettet faktisk litt etter jeg fikk skrevet ned dette. Lurer på om jeg skal fortsette med det. For meg selv.

Masse lykke til videre til deg som skriver at du selv har vært igjennom en krise. Håper det fortsetter oppover.

Og tusen takk til deg som skriver at dette kanskje kan hjelpe noen som er der mamma var for 30 år siden. Barna dine, de ødelegges. For livet. 

Mamma har vært syk hele livet, vold, alkohol og medisiner har satt sine spor. Hun sitter i rullestol i dag, og snakker aldri om de årene. Håper hun har fortrengt dem. Søsknene mine har klart seg fint, sånn som meg. Utad. Men de kjemper nok også sine indre kamper.

Anonymkode: e86b6...def

[AnonymBruker]

Har en oppvekst som din. Bare bytt ut alkohol med fysisk og psykisk mishandling. Men jeg greide ikke finne den trygge snille mannen, jeg fant bare nye jævler. Nå er det to år siden samlivsbruddet. Jeg har hatt det blytungt, men reiser meg litt etter litt. 

Det er som du sier, når man opplever en livskrise, så kommer det gamle tilbake. For meg ble det mye bedre den dagen min mishandler døde. Kanskje blir det samme for deg? Jeg vil si jeg har et godt liv nå og kan føle glimt av lykke for alt jeg har klart. 

Det blir bedre 💕

Anonymkode: 478f5...98d