Bekymret for overvektig familiemedlem

[AnonymBruker]

Min far var overvektig i alle år, noe som endte med et hjerteinfarkt i 2019. Han fikk god hjelp fra sykehus og LHL, og gikk ned rundt 30-40 kg på litt over et år bare ved hjelp av mosjon og interesse for sunt kosthold. Da var han relativt normalvektig, og veldig sprek. 

Det siste året har han begynt å legge på seg igjen, og selv om jeg vet at det er egoistisk av meg, så blir jeg sint fordi jeg er redd det skal skje igjen. 

Jeg så først at han gikk opp en 5-7 kg og skjønte at det hadde sklidd litt ut, men sa ingenting. Prøvde bare å være flinkere til å trene selv for å oppmuntre, og snike inn tips til "nye", sunne og gode middager jeg hadde oppdaget. Og slik har året fortsatt.

For noen uker siden - han har nå gått opp i hvert fall 20 kg - prøvde jeg å snakke med han om det. Jeg kjøpte han noen rådyre joggesko fra Nike som han hadde vært så fascinert over, og nevnte innimellom der at jeg håper at vi kan komme tilbake dit vi var (med tanke på trening og den felles interessen for det). Ja, det skulle vi absolutt. 

I dagene etter prøvde jeg å spørre om han hadde vært å testa de. Det hadde han ikke, men han ville teste de dagen etter. Det ble avlyst, og dagene etter ble også avlyst. På grunn av for lite tid, noe som er tøys.

Jeg ga til slutt opp, og tok en alvorsprat hvor jeg la frem at jeg er bekymret for at det skal skje igjen, og at han må love meg å passe på seg selv. Ja, absolutt. Han hadde nå satt i gang med sunt kosthold igjen, og alt skulle bli bra. Jeg skulle ikke tenke på det.

Siden dette har han lagt på seg enda mer, og jeg finner godteripapir over alt, og det er dessert etter maten hver dag. Han lyver og gir meg falske forhåpninger om trening og hvor sunt han lever. Hva kan jeg gjøre for at han skal ta tak i dette?

Til dere som mener at jeg maser for mye, så har jeg ikke nevnt dette mye i det hele tatt. Jeg har prøvd å holde kjeft, prøvd å indirekte oppmuntre og prøvd å si fra om at jeg er redd - fordi jeg er glad i han. Jeg er ofte med på trening, og jeg lever sunt selv. Kuttet røyk og startet å jogge i 2019, og har ikke sluttet med det. Hva mer kan jeg gjøre? 

Hilsen livredd datter

Anonymkode: 4918a...533

[AnonymBruker]

Du kan ikke gjøre noe mer. Det er faktisk hans kropp og hans liv. Jeg skjønner det er vondt å se på at han ikke vil leve sunt, men det er hans valg.

Anonymkode: 351d2...d09

[VOX]

Dessverre er det slik at den eneste vi kan forandre er oss selv, når han lover deg endring er det nok mest av alt en måte å vri seg unna en kjip situasjon. Har stor forståelse for din frustrasjon, men det er bortkastet energi. Ta vare på deg selv, han må finne det ut selv. 

[AnonymBruker]

Mange ser ut til å drives av trusler, tvang og frykt, og behøver det for å få selv den minste ting gjort. Selv gjør det meg bare apatisk og opposisjonell. Jeg fungerer mye bedre med balansert, nyansert og nøktern informasjon, da føler jeg at jeg har frihet og autonomi, og da tar jeg automatisk, jevnt over, fornuftige avgjørelser. Jeg vet ikke hvilken type faren din er. 

Anonymkode: 00a63...d93

[Gjest DEN NAKNE GARTNER]

På 2.11.2020 den 18.42, AnonymBruker skrev:

Min far var overvektig i alle år, noe som endte med et hjerteinfarkt i 2019. Han fikk god hjelp fra sykehus og LHL, og gikk ned rundt 30-40 kg på litt over et år bare ved hjelp av mosjon og interesse for sunt kosthold. Da var han relativt normalvektig, og veldig sprek. 

Det siste året har han begynt å legge på seg igjen, og selv om jeg vet at det er egoistisk av meg, så blir jeg sint fordi jeg er redd det skal skje igjen. 

Jeg så først at han gikk opp en 5-7 kg og skjønte at det hadde sklidd litt ut, men sa ingenting. Prøvde bare å være flinkere til å trene selv for å oppmuntre, og snike inn tips til "nye", sunne og gode middager jeg hadde oppdaget. Og slik har året fortsatt.

For noen uker siden - han har nå gått opp i hvert fall 20 kg - prøvde jeg å snakke med han om det. Jeg kjøpte han noen rådyre joggesko fra Nike som han hadde vært så fascinert over, og nevnte innimellom der at jeg håper at vi kan komme tilbake dit vi var (med tanke på trening og den felles interessen for det). Ja, det skulle vi absolutt. 

I dagene etter prøvde jeg å spørre om han hadde vært å testa de. Det hadde han ikke, men han ville teste de dagen etter. Det ble avlyst, og dagene etter ble også avlyst. På grunn av for lite tid, noe som er tøys.

Jeg ga til slutt opp, og tok en alvorsprat hvor jeg la frem at jeg er bekymret for at det skal skje igjen, og at han må love meg å passe på seg selv. Ja, absolutt. Han hadde nå satt i gang med sunt kosthold igjen, og alt skulle bli bra. Jeg skulle ikke tenke på det.

Siden dette har han lagt på seg enda mer, og jeg finner godteripapir over alt, og det er dessert etter maten hver dag. Han lyver og gir meg falske forhåpninger om trening og hvor sunt han lever. Hva kan jeg gjøre for at han skal ta tak i dette?

Til dere som mener at jeg maser for mye, så har jeg ikke nevnt dette mye i det hele tatt. Jeg har prøvd å holde kjeft, prøvd å indirekte oppmuntre og prøvd å si fra om at jeg er redd - fordi jeg er glad i han. Jeg er ofte med på trening, og jeg lever sunt selv. Kuttet røyk og startet å jogge i 2019, og har ikke sluttet med det. Hva mer kan jeg gjøre? 

Hilsen livredd datter

Anonymkode: 4918a...533

Du kan skrive et brev. Der forteller du hva du føler og om bekymringene dine. Skriv brevet med kjærlighet og omsorg. Send brevet i posten. Da må han hente det selv og fysisk forholde seg til det. Det er noe med det man holder i hånden... 

Etter dette gir du ham tid og rom til å finne ut hvordan han vil håndtere helsen sin. Du stiller opp dersom han spør, ellers lar du ham være i fred med sine ting.

[Carrot]

Livstilsendring krever mer enn en person, det krever at familien også er med. Selv med voksne barn som har flyttet ut osv. Er din mor eller har din fars partner evt interesse for mosjon og kost? Hvis ikke blir det tungt alene. Spør han om han ikke er redd for å dø rett og slett, si du er redd han skal dø og du ønsker å være til hjelp så han må fortelle deg hva han trenger fra deg for å komme i gang igjen.

[AnonymBruker]

Tenk å ha nådd målet for så å la seg drive helt tilbake. Alt det strevet forgjeves. Det forstår jeg er frustrerende å se på

Anonymkode: d3b04...2eb