En positiv men komplisert historie om et nett/avstandsforhold

[AnonymBruker]

Lang tekst 

Jeg spiller en del spill på fritiden og har på den måten blitt kjent med mennesker fra alle mulige plasser her i verden. Har fått mange venner for livet på den måten selv om vi ikke har møttes i virkeligheten. 

For mange høres det sikkert helt snålt ut å bli så glad i noen på andre siden av jorda men slikt skjer bare når man snakker sammen absolutt hver dag. 

Jeg tilbringe mye av tiden min med en liten gruppe som jeg spilte meg så og si hver dag. Disse folka ble gode venner som jeg fortsatt har kontakt med i dag. Jeg har alltid trivdes is eget selskap og er kanskje ikke den mest utadvendte i virkeligheten så muligheten til å bli kjent med folk og få venner over nett var midt i blinken for meg. 

Jeg falt litt for en av guttene i gruppa som jeg da også hadde kjent lenge før de andre (det va han som introduserte meg til gjengen). Så og si alle viste dette utenom han. Det ente med at en av vennene mine var en type wingman (noe som høres litt teit nå men var jo litt yngre når dette skjedde) og vi brukte mange timer sammen hver dag alene for å finne ut en plan på hvordan jeg skulle gå frem... uff ja... Etter en god stund fant jeg etterhvert ut at han jeg hadde følelser for var ikke fult så bra som jeg hadde tenkt og følelsene dabbet av. 

Men jeg hang fortsatt med denne wingman'en hver dag. Spilte mye sammen og snakket om alt og ingenting. Det var første gangen jeg har opplevd å kunne prate så naturlig om absolutt alt uten noe som helst skam. Innså ganske raskt at denne fyren var noen jeg nå hadde blitt interessert it. Føltes helt naturlig for meg å bare fortelle han at hvis vi fortsatte med dette kom jeg til å bli forelsket. Noe han da sa var helt greit for han. 

Vi ble sammen og sammen var vi for godt over et år. Hadde aldri vært så lykkelig. Han ble min beste venn og partner. Vi møttes flere ganger i løpet av den perioden (han er polsk). Jeg tok til og med fly dit selv om jeg er LIVREDD for å fly, noe jeg ønsker å tro betydde noe. 

Dessverre kom korona og ting gikk nedover. Forholdet var egentlig bra, men personlig slet jeg mye psykisk. Jeg trakk meg unna og ville helst være for meg selv eller gjøre ting jeg liker for å komme meg igjennom dagene. Dette førte til ensomhet hos typen da han var godt vandt til at vi gjorde det meste sammen, og hans venner var i et helt annet stadie i livet enn han (gift med barn osv). Ikke at han ikke tålte å være alene. Han var svært forståelsesfull og tålmodig med meg når jeg ønsket å være alene, men til og med jeg kunne legge se at han egentlig ikke hadde det så greit lengre. 

Jeg falt lengre ned i et hull og tenkte at det beste for oss begge var å ende alt. Han kunne finne noen som kunne gi han det han trengte. Følte han fortjente bedre og jeg var såpass nedfor at kommunikasjonen også hadde blitt en god del værre. 

Det ble slutt. Ting ble vanskelig. Jeg endte opp med å møte en nordmann som ikke var helt god psykisk selv. Det var ikke planlagt da jeg selv heller ikke var helt klar for noe som helst da, men var ensom og dum. Jeg har aldri vært så nedfor, deprimert og usikker på meg selv som i den korte perioden. Han ga meg kun oppmerksomhet hvis det passet han eller om han ønsket noe seksuelt, noe som var sjeldent nok. Kan vell si at jeg lærte MYE om meg selv og hva jeg ønsker i en partner. 

Jeg sluttet aldri å snakke med eksen. Vi snakker ikke på langt nær så mye som før men vi ønsket hverandre det beste og ville vite hvordan ting sto til. Han viste om alt jeg gikk igjennom og han var fortsatt det jeg gikk til for å lufte tanker om alt mulig. En dag sa jeg plutselig at jeg savnet han. Jeg hadde dårlig samvittighet for alt som har skjedd og følte nesten jeg hadde misbrukt han igjennom det hele. Aldri oppførte han seg dårlig ovenfor meg, og aldri sa han noe vondt selv om det jeg kanskje fortalte han var sårende i forhold til at vi fortsatt var glade i hverandre. Hadde jeg vært han har jeg aaaldri kommet til å ville ha noe med meg å gjøre fordi jeg vet ting ble veldig vanskelig for han etter det ble slutt (Han snakket ikke mye om det da han var redd for å gi meg dårlig samvittighet) 

Men her er vi... Midt i andre bølge av korona. Han gikk i hotell karantene i 10 dager for å se meg igjen. Vi prøver på nytt. Akkurat nå er alt som det skal. Jeg er sammen med den personen som betyr og har betydd aller mest for meg. Vet ikke om jeg fortjener den sjansen, men jeg er så glad jeg fikk den. Tror fortsatt at jeg trengte den pausen for å se hva det var jeg egentlig ønsket, og nå vet jeg det. Ting vil bli vanskelig igjen, men jeg er klar for å kjempe igjennom det. 

Han er verdt det. 

Jeg er skilsmissebarn (skilsmissen var veldig veldig vanskelig over mange år) og ser ofte veldig negativt på forhold. Har sjeldent troen på at ting kan vare og har vært sånn så lenge jeg kan huske. Men nå har jeg troen. Det føles godt. 

Avstandsforhold er vanskelig og jeg anbefaler det ikke i det hele tatt men noen ganger kan man faktisk møte ekte faktastiske mennesker over nett. Det har jeg. 

 

Anonymkode: 890c6...9d6