Hva er deres beste tips for få barnet til å høre?

[AnonymBruker]

Vi har en meget viljesterk og sta 4-åring. Det meste protesteres mot, og han hører sjeldent etter. Det føles som at han ikke har respekt for oss. Vi prøver å tilpasse konsekvensen til handlingen der og da, feks om han hiver en leke i gulvet med vilje så fjernes den. Men han finner jo bare nye nytt å tulle med. Og sånn fortsetter det. Hva gjør man?

Anonymkode: 7163e...54f

[AnonymBruker]

Ta et cos kurs, de fleste barnehager organiserer dette. 

Les I foreldremestring gruppa/forstå ditt unike barn på FB. 

Det viktigste er at du må endre på deg selv først, for å se en endring i barnet

Anonymkode: 1a563...93e

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ta et cos kurs, de fleste barnehager organiserer dette. 

Les I foreldremestring gruppa/forstå ditt unike barn på FB. 

Det viktigste er at du må endre på deg selv først, for å se en endring i barnet

Anonymkode: 1a563...93e

Takk for tips. Vi har gjort dette. Det har blitt bedre, men er fortsatt ikke bra nok. 

Anonymkode: 7163e...54f

[AnonymBruker]

Alltid vær i forkant. Alltid forberede. Gi tydelige og klare beskjeder. Husk at du som voksen har ansvaret for kommunikasjon. Aldri mist fatningen/rope/kjefte, men vær bestemt. Gjenta, gjenta, gjenta. 

Anonymkode: a9373...538

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Alltid vær i forkant. Alltid forberede. Gi tydelige og klare beskjeder. Husk at du som voksen har ansvaret for kommunikasjon. Aldri mist fatningen/rope/kjefte, men vær bestemt. Gjenta, gjenta, gjenta. 

Anonymkode: a9373...538

Hvordan kan vi forberede det vi ikke vet kommer til å skje? Som å kaste leker i gulvet, tømme ut såpa, dra ut hele dorullen?

Anonymkode: 7163e...54f

[AnonymBruker]

Det går over. Vær tydelige og konsekvente. Merker stor forskjell på min fra 4 til 5 år, og nå som han snart et seks enda større forskjell. De vokser og forstår mer. Bare hold en lik linje. 

Anonymkode: a61d5...26b

[AnonymBruker]

Vi har også gått på cos-kurs, og altså, ingenting av hva vi lærte der hjelper oss når ungen ikke hører.. Der er jo hele poenget å anerkjenne følelser, og prate til barnet, men når barnet ikke hører, hjelper det nada. 

Vi har en på 2,5, og til tider er han helt døv. Vi prøver sette oss ned ved siden av, få øyekontakt, osv, men når han med vilje unngår oss, unngår øyekontakt, og bare vrir seg vekk og fortsetter, hjelper ingenting. 

Så i sånne situasjoner må vi rett og slett bare fjerne barnet fra situasjonen/endre omgivelsene. Som i å ta vekk leken som blir kastet, bære ham ut av sofaen om han ikke slutter å herje sånn i den, osv. 

Anonymkode: 298cb...f7a

[AnonymBruker]

https://bufdir.no/Foreldrehverdag/Smabarn/barn_gjor_som_vi_gjor_ikke_som_vi_sier/

Anonymkode: 1a563...93e

[AnonymBruker]

Enkelt, men vanskelig. Du sier at du vil at barnet ikke hører på dere. Vi voksne forventer ofte så mye av barna våre. Barn trenger også at vi voksne hører på dem, for at de vil høre på oss.. også er det mange måter å høre dem på. Det blir bedre 👍

Anonymkode: 03b1a...620

[AnonymBruker]

Du sier at du vil barnet hører etter * 

Anonymkode: 03b1a...620

[AnonymBruker]

Beste tips til å få baret til å gjøre det du vil? 
baret hører deg. Hørselen er Ok.. men det er din adferd mot barnet og gnålet som gjør at barnet stenger deg ute. 
ta et cos kurs!! 
 

Anonymkode: cf06f...673

[AnonymBruker]

Det jeg syns er ganske interessant er at barn med den type atferd ofte sliter med forskjellene fra barnehagen til hjemmet. I barnehagehverdagen møter barnet grensesettende, og varme voksne som er opptatt av at barna skal ha klare og tydelige rutiner, samtidig som de skal møte trygge og gode voksne som er tilstede og lar barna ta del i hverdagsprosessene. Hjemme kan de noen ganger møte foreldre som rett og slett ikke orker å "ta kampen" med barnet, og lar barnet overkjøre seg fullstendig. Har sett det mange nok ganger som pedagog til å vite at mange barn syns det kan være veldig vanskelig og møte de grensene i barnehagen, men får fritt spillerom sammen med foreldrene.

Jeg syns man skal se i seg selv før man ser på barnet. Ofte viser barn refleksjon/speiling av foreldre når de viser den type atferd. Det er også en del av danningsprosessen til barnet at de ønsker frihet, samtidig som barn trenger tydelige grenser. Jeg syns for øvrig artikkelen som noen linket til over her var god lesning  

For øvrig vil jeg nevne at disse tingene ofte ikke er gjeldende om det er andre momenter i barnets liv som trigger denne type atferd. Blir barnet mobbet? Er det noe som skjer i barnehagen? Noe barnet har opplevd som vanskelig? Får barnet klare, tydelige grenser hjemme? Nok søvn? Det er mange faktorer som spiller inn! Flere ganger har jeg opplevd barn som dytter, slår eller biter. Veldig ofte er det noe som ligger bak, muligens frustrasjon, mobbing/erting eller manglende verbalspråk.

Konkrete tips:

• Sett tydelige grenser for barnet. IKKE kom med trusler, men oppmuntre (eks: istedet for "hvis du ikke gjør *** og *** så får du ikke ***", så kan man si: "Når du har gjort *** og ***, så skal du få ***", altså er det belønning for en gitt atferd dere ønsker og ikke trusler)
• Ta deg tid til å prate med barnet når det er rolig. Still åpne spørsmål: "Hvordan, hva, hvilke, hvem osv"
• Les bøker om følelser, enkelte opplevelser eller situasjoner som trigger empati hos barnet 
• Snakk med ansatte, vær åpen om at det kan være vanskelig hjemme - hvordan er barnet i barnehagen?
• Hva gjør du/dere som foreldre for å sette eksempler? Hvordan snakker dere om andre?

Det skal sies at jeg ikke er ekspert, men det er generelle tips som ofte hjelper meg i hverdagen sammen med 15 småbarn  

Anonymkode: 41ab4...2a5

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det jeg syns er ganske interessant er at barn med den type atferd ofte sliter med forskjellene fra barnehagen til hjemmet. I barnehagehverdagen møter barnet grensesettende, og varme voksne som er opptatt av at barna skal ha klare og tydelige rutiner, samtidig som de skal møte trygge og gode voksne som er tilstede og lar barna ta del i hverdagsprosessene. Hjemme kan de noen ganger møte foreldre som rett og slett ikke orker å "ta kampen" med barnet, og lar barnet overkjøre seg fullstendig. Har sett det mange nok ganger som pedagog til å vite at mange barn syns det kan være veldig vanskelig og møte de grensene i barnehagen, men får fritt spillerom sammen med foreldrene.

Jeg syns man skal se i seg selv før man ser på barnet. Ofte viser barn refleksjon/speiling av foreldre når de viser den type atferd. Det er også en del av danningsprosessen til barnet at de ønsker frihet, samtidig som barn trenger tydelige grenser. Jeg syns for øvrig artikkelen som noen linket til over her var god lesning  

For øvrig vil jeg nevne at disse tingene ofte ikke er gjeldende om det er andre momenter i barnets liv som trigger denne type atferd. Blir barnet mobbet? Er det noe som skjer i barnehagen? Noe barnet har opplevd som vanskelig? Får barnet klare, tydelige grenser hjemme? Nok søvn? Det er mange faktorer som spiller inn! Flere ganger har jeg opplevd barn som dytter, slår eller biter. Veldig ofte er det noe som ligger bak, muligens frustrasjon, mobbing/erting eller manglende verbalspråk.

Konkrete tips:

• Sett tydelige grenser for barnet. IKKE kom med trusler, men oppmuntre (eks: istedet for "hvis du ikke gjør *** og *** så får du ikke ***", så kan man si: "Når du har gjort *** og ***, så skal du få ***", altså er det belønning for en gitt atferd dere ønsker og ikke trusler)
• Ta deg tid til å prate med barnet når det er rolig. Still åpne spørsmål: "Hvordan, hva, hvilke, hvem osv"
• Les bøker om følelser, enkelte opplevelser eller situasjoner som trigger empati hos barnet 
• Snakk med ansatte, vær åpen om at det kan være vanskelig hjemme - hvordan er barnet i barnehagen?
• Hva gjør du/dere som foreldre for å sette eksempler? Hvordan snakker dere om andre?

Det skal sies at jeg ikke er ekspert, men det er generelle tips som ofte hjelper meg i hverdagen sammen med 15 småbarn  

Anonymkode: 41ab4...2a5

Mye bra, men en ting du glemmer. Barn i bhg og barn hjemme er to helt forskjellige ting. Barn er somregel mye tryggere på sine foreldre, derav tøyer de ofte grenser på en helt annen måte, og i en helt annen liga. De viser også følelsene sine ofte mye mer fritt. Dvs, de blir kanskje mer sinna hjemme enn i bhg, osv.

 

Anonymkode: 8b388...2de

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Alltid vær i forkant. Alltid forberede. Gi tydelige og klare beskjeder. Husk at du som voksen har ansvaret for kommunikasjon. Aldri mist fatningen/rope/kjefte, men vær bestemt. Gjenta, gjenta, gjenta. 

Anonymkode: a9373...538

Dette!!

Anonymkode: afe6a...0c5

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi har en meget viljesterk og sta 4-åring. Det meste protesteres mot, og han hører sjeldent etter. Det føles som at han ikke har respekt for oss. Vi prøver å tilpasse konsekvensen til handlingen der og da, feks om han hiver en leke i gulvet med vilje så fjernes den. Men han finner jo bare nye nytt å tulle med. Og sånn fortsetter det. Hva gjør man?

Anonymkode: 7163e...54f

Boka how to talk so little kids will listen. 
GENIAL!

Anonymkode: 237c0...566

[AnonymBruker]

Når ungen kaster en leke, løfter man ungen opp og tar den med på sitt rom. Forteller det er farlig å kaste leker og hen kan skade noen. Sitt på rommet med ungen noen minutter, før man igjen fortsetter der man slapp. Slike ting gjør man på alt. Men forteller så klart sannheten om hver ting. Man må avbryte barn i en handling for at de skal forstå at den ikke er grei, et nei eller fjerne en ting som ikke betyr noe vil jo ikke gjøre noe heller.

Anonymkode: 77c78...2ec