Har du fått noen rare/morsomme/uforståelige kommentarer fra psykolog eller terapeut?

[Humle Brumle]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

No worries, både jeg og han lo godt over det da det ble sagt

Anonymkode: 5cf96...642

Det var bra, Hahaha. Jeg var litt usikker på hvordan du tok det. Rart hvordan man fortsatt kan ha humor i så mørke tider. Husker en lege på ungdomsklinikken som sa jeg skulle sende en bæsje emoji til pappa hvis selvmordstankene skulle bli veldig sterke. Hadde hatt sterke planer, men jeg fikk være hjemme hvis foreldrene passet på da. Jeg var så fortvilet men likevel smilte jeg litt av det. Det var så alvorlig situasjon føltes det som, også kommer hun med det liksom😂

[AnonymBruker]

Min psykolog ba meg ta en test, et av spørsmålene var om jeg var glad i alle mennesker. Jeg sa at ingen er vel glad i hitler og onde mennesker. Han sa jeg skulle ikke tenke på de når jeg svarte, men familie, venner, kolleger osv

Skulle krysse av for enten «jeg er glad i alle» eller «jeg misliker fort andre», så var ikke noe midt i mellom. Som mennesker blir jeg fort glad i mennesker og ser det positive i folk, men er ikke naiv og vet at noen er onde.. (har også opplevd manipulerende mennesker som vil meg vondt).. men i utg.punktet skal det mye til før jeg misliker folk, jeg er veldig empatisk og forstår at folk kan slite med angst og usynlige sykdommer. Så jeg valgte «jeg er glad i alle». 

Psykologen «ha! Dette er et lurespørsmål for å se om du har selvinnsikt! INGEN liker alle! Liker du Hitler?» Jeg: «men du sa jo jeg ikke skulle bry meg om Hitler og sånne mennesker». Han: «du eier ikke selvinnsikt!» Jeg «men..». Han: «du feilet!». 

Altså.. ble provosert jeg. Er jo stor forskjell på å mislike alle eller like alle. Det er MANGE nyanser i mellom. Etter dette klarte jeg ikke ta han seriøst lenger og sluttet rett etterpå. 

Anonymkode: bb49a...45f

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Min psykolog ba meg ta en test, et av spørsmålene var om jeg var glad i alle mennesker. Jeg sa at ingen er vel glad i hitler og onde mennesker. Han sa jeg skulle ikke tenke på de når jeg svarte, men familie, venner, kolleger osv

Skulle krysse av for enten «jeg er glad i alle» eller «jeg misliker fort andre», så var ikke noe midt i mellom. Som mennesker blir jeg fort glad i mennesker og ser det positive i folk, men er ikke naiv og vet at noen er onde.. (har også opplevd manipulerende mennesker som vil meg vondt).. men i utg.punktet skal det mye til før jeg misliker folk, jeg er veldig empatisk og forstår at folk kan slite med angst og usynlige sykdommer. Så jeg valgte «jeg er glad i alle». 

Psykologen «ha! Dette er et lurespørsmål for å se om du har selvinnsikt! INGEN liker alle! Liker du Hitler?» Jeg: «men du sa jo jeg ikke skulle bry meg om Hitler og sånne mennesker». Han: «du eier ikke selvinnsikt!» Jeg «men..». Han: «du feilet!». 

Altså.. ble provosert jeg. Er jo stor forskjell på å mislike alle eller like alle. Det er MANGE nyanser i mellom. Etter dette klarte jeg ikke ta han seriøst lenger og sluttet rett etterpå. 

Anonymkode: bb49a...45f

 

Skjønner deg godt. Har opplevd mange slike spørsmål i psykiatrien og synes det er vanskelig å ta type "spørreskjema" og deres resultat seriøst.

Anonymkode: 23ef8...2a0

[AnonymBruker]

Jeg har over mange mange år ønsket meg barn og vært dypt fortvilet og ulykkelig for at jeg ikke møtte en mann å få barn med. Jeg begynte etter hvert å vurdere å reise til Danmark for å bli gravid med donor. Samtidig var jeg under arbeidsavklaringspenger. Da jeg kastet ut at "jeg får vel bare reise til Danmark og bruke donor", kontret hun: "HVA! Skal du bruke MINE skattepenger på å reise til Danmark og bli gravid"??!!

Hører med at jeg gjorde det, fikk et barn, og kunne ikke vært lykkeligere. På hennes skattepenger.

Anonymkode: 9a500...aef

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har over mange mange år ønsket meg barn og vært dypt fortvilet og ulykkelig for at jeg ikke møtte en mann å få barn med. Jeg begynte etter hvert å vurdere å reise til Danmark for å bli gravid med donor. Samtidig var jeg under arbeidsavklaringspenger. Da jeg kastet ut at "jeg får vel bare reise til Danmark og bruke donor", kontret hun: "HVA! Skal du bruke MINE skattepenger på å reise til Danmark og bli gravid"??!!

Hører med at jeg gjorde det, fikk et barn, og kunne ikke vært lykkeligere. På hennes skattepenger.

Anonymkode: 9a500...aef

Sa hun virkelig det? 😳

Anonymkode: 472ef...dce

[AnonymBruker]

 

AnonymBruker skrev (På 6.11.2020 den 14.42):

Sa hun virkelig det? 😳

Anonymkode: 472ef...dce

Min første psykolog sa noe lignende da jeg gikk til henne et par timer i uka. At jeg var en belastning på velferdssystemet og at hennes lønn går til "sånne som" meg. Da jeg fikk avslag på AAP-søknaden, som hun hadde skrevet så lite utfyllende som du kan få det, ville hun ikke hjelpe meg og jeg måtte spørre fastlegen om hjelp til å skrive klage.

Det var mye som ikke stemte med denne psykologen, så jeg sluttet (etter altfor lang tid) og begynte hos en annen psykolog.

Hun nye sa at hun ikke skjønner at jeg er i arbeid med det symptomtrykket jeg har og hun sa at de fleste er 100% uføre i min situasjon.

Jeg ble aldri bedre av terapi dessverre, nå er jeg 60% ufør, noe den siste terapeuten min så på som den største selvfølge. Hun sa at jeg selv kunne velge om jeg ville søke 100% eller delvis ufør. Jeg valgte delvis.

Hun første terapeuten kunne skrike til meg "DU MÅ JO FINNE EN MÅTE Å IKKE VÆRE SÅ REDD PÅ DA, DU MÅ ENDRE DEG. DU SIER DET SAMME HVER GANG!!!". Jeg fikk aldri noen verktøy, jeg skulle alltid hver time bare sitte og forklare hvordan jeg hadde håndtert en situasjon der jeg f.eks. var sosial og hadde angst.

Vet ikke om hun trodde jeg skulle få selvinnsikt av å fortelle ting til henne og skjønne at jeg ikke kan oppføre meg som jeg gjør blant mennesker eller hva, og så plutselig bli frisk av det. Men jeg snakket nå bare om hvordan jeg opplevde en situasjon og hun sa "ja. Ok. Sånn ja. Ok. Ja. Mhm. Så rart. Javel. Hm. Ok.". Stilte hun spørsmål så var det bare "hvem tror du at du er egentlig?", "hvorfor tror du at du er så spesiell at folk liksom skal bry seg om du er i rommet", "jeg skjønner at du er singel", "kanskje du ikke skal få deg ny kjæreste, tenk på den personen?", "du klarer vel fint å jobbe?". osv osv. Veldig blandede signaler. Jeg var visst frisk nok til å jobbe 100% men for syk til å omgås mennesker for der hadde jeg tydeligvis ikke peiling på hva jeg dreiv med.

Og så vet jeg ikke helt hva hennes behandlerstil var. Jeg som har sosial angst jeg har jo uansett gjennomgått alle disse situasjonene tusen ganger i hodet mitt før timen for å bearbeide dem. Og jeg vet jo hva som er normal oppførsel og hva jeg burde gjort annerledes. Så hvorfor bare fortelle om historiene til henne og så høre henne si "ok" og stille kritiske spørsmål til min person? Hva slags hjelp er det i noe sånt?? Skal man ikke få verktøy? 

Eksen min hjalp meg når jeg ringte han gråtkvalt etter timene den tiden og en del av tingene denne dama sa var så hårreisende at han flere ganger ønsket å ringe hennes arbeidsgiver å få henne sparket. Jeg har glemt det meste.

Jeg har sosial angst, PTSD, personlighetsforstyrrelse, blandet angstlidelse, tvangstanker og depresjon.

Anonymkode: dd3d5...25d

[AnonymBruker]

«Hvis du bare vil det nok så blir du frisk» fikk jeg beskjed om i samtale 2, det ble den siste.

Hadde det vært så enkelt så hadde de ikke hatt jobb.. 

Anonymkode: 249ec...05e

[AnonymBruker]

Jeg gikk til 2 forskjellige mannlige psykiatere pga bl.a voldtekt, og en av voldtektene ble gjort av en afrikaner. Og begge disse to psykiaterne var veldig opptatt av størrelsen kun til afrikaneren...noe jeg ikke svarte på da jeg ikke visste. De sa "var han stor?" "var den diger?" eller noe sånt.

Anonymkode: 886a6...076

[AnonymBruker]

Jeg har gått i samtaler 2 ulike byer for oppvekst med rusavhengige foreldre samt ei runde på DPS ifbm angst/fødselsdepresjon og svangerskap.

Absolutt ingen rare eller merkelige kommentarer  

MEN jeg stusset litt når jeg satt på venterommet på Bergensklinikkene (maaaaange år siden) og en mannlig psykolog tok sine frustrasjoner ut i ganga. Oste liksom konflikt på arbeidsplassen 🙈

Anonymkode: 44c19...5be

[AnonymBruker]

Jeg gikk til en bitte liten mann som ikke pratet, han satt bare å stirret på meg. Det skulle visst være en form for karakteranalyse. Dette var ikke noe jeg hadde bedt om, men han holdt på med en videreutdanning i dette, så han ville bruke det. Det var ingen struktur, ingen mål, jeg fikk ingen verktøy. Jeg skulle bare sitte der å prate, ingen oppfølgingsspørsmål, ingen tilbakemeldinger. Var fryktelig ubehagelig, særlig fordi mannen stirret så på brystene mine hele tiden. Han skulle visstnok se hvordan jeg pustet. 
 

Jeg pratet om overgrep, angst og voldtekt, spiseforstyrrelser og mer. Ene timen i det jeg skulle gå ut døra snudde jeg meg for å si noe, tok da psykologen på fersken i å nistirre på rompa mi. Det var så ekkelt og ubehagelig. Han ble så flau at han bare stirret ned i gulvet. Han sa så vidt hadet. Etter den timen ga jeg opp. Da hadde jeg kastet bort ett år og tusenvis av kroner. 
 

I ettertid klaget norsk karakteranalytisk institutt inn denne psykologen til Fylkesmannen pga. hans terapi for meg. Han ble da felt på alle punkter. Det var jo ingen terapi. Han var jo en vegg. Kunne likeså godt tatt med meg noen tusenlapper ut i skogen, satt meg i 45 min foran et tre og pratet og så kastet rundt meg med penger😅Det tror jeg nesten hadde fungert bedre for meg. Da hadde jeg jo ikke forventet respons og forståelse.

Så støtter det jeg ser flere skriver. Det er lov å bytte. Har man ingen erfaring med terapi fra før og kanskje har et dårlig selvbilde så er det lett å påta seg all skyld for at relasjonen og terapien ikke fungerer. Men du har og verdi, det er lov å bytte om man føler seg mindre for hver time, om man ikke opplever seg sett og tatt på alvor, og om man tviler på psykologens ekspertise og faglige kompetanse.

Det er heldigvis og lov å klage. Jeg orket/klarte ikke selv, men er takknemlig for at noen gjorde det for meg. 

Anonymkode: e70a4...c9f

[Humle Brumle]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Jeg gikk til 2 forskjellige mannlige psykiatere pga bl.a voldtekt, og en av voldtektene ble gjort av en afrikaner. Og begge disse to psykiaterne var veldig opptatt av størrelsen kun til afrikaneren...noe jeg ikke svarte på da jeg ikke visste. De sa "var han stor?" "var den diger?" eller noe sånt.

Anonymkode: 886a6...076

Wtf?

[Hannah80]

Da jeg var helt i begynnelsen av tyveårene, så gikk jeg en liten periode til psykolog. Han var omtrent klar for pensjonisttilværelsen. En bitteliten mann med fem hårstrå på hodet, og tykke brilleglass. Da det kom frem at jeg var lesbisk, så sa han at det var bra. For da trengte han ikke å bekymre seg for at jeg skulle få et pasient-crush på han. Jeg elsket humoren hans😂😂

 

[AnonymBruker]

Jeg dro til psykolog etter ett selvmordsforsøk. Hadde noen venninner med meg på venterommet.
 Jeg fortalte og forklarte masse og så sa hun : hva om vi henter inn venninnene dine?
Litt skeptisk, men gjorde nå som hun sa. Så sa hun : Kan du gå gjennom å si alt du sa til meg så alle kan høre det?

Jeg vart helt satt ut og husket ingenting av det jeg hadde sagt. Er dette normalt?
Jeg dro i alle fall aldri tilbake til henne.

Anonymkode: 46cf5...684

[AnonymBruker]

Humle Brumle skrev (1 time siden):

Wtf?

Det værste var at han siste psykiateren jeg gikk til ofte smilte og lo når jeg skulle fortelle om overgrep og voldtekt... Det var veldig ubehagelig, men jeg var for svak til å reagere på det..., 

Anonymkode: 886a6...076

[AnonymBruker]

Jeg gikk en periode til en psykiater og snakket mest om samlivsproblemer. Jeg sa at mannen min blir frustrert og aggressiv i krangler men det er fordi han føler seg utilstrekkelig fordi jeg er så verbalt sterk og utholdende i argumentasjonen. Han svarte at han selv anså seg for å være lik, men at han jammen ikke hadde likt å møte meg som motstander i retten.  jeg tok det som et kompilment. 

ved en annen anledning sa han medfølende at jeg var gift med Oslos eldste tenåring (mannen min hadde tidenes førtiårskrise). jeg var enig. Han hadde ganske bra humor, vi lo mye.

Anonymkode: ccb42...ac2

[AnonymBruker]

Jeg søkte meg inn på Dps nå for 1 år siden grunnet at jeg mistenker sterkt Autisme diagnose, jeg er kvinne.

1. Fikk avslag av Dps, grunnen? (Jeg hadde hatt behandling av dps for 10 år siden, og det hadde ikke funket ifølge dem, derfor trengte jeg ikke hjelp i dag) 🙃 Jeg klaget, og fikk da 1 time på dps, forteller mer om hvordan det gikk i  punkt 4. 

2. Jeg er kristen og er glad i troen min. Hun ene behandleren så på meg og sa: "Kanskje du skal prøve å lukke den bibelen? Ikke noe godt har noen gang kommet ut av den boka uansett" 

3. Jeg var veldig, veldig lei meg fordi jeg var ikke fornøyd med meg selv og min egen kropp. Da sier behandleren min: "I dag så kan du bli hva du vil og være det du vil.. Vil du heller ha penis?  Hun var dønn seriøs når hun spurte.  Jeg har aldri følt meg verre tror jeg. Det hjalp ikke på selvtilliten for å si det sånn. Jeg er kvinne, jeg elsker å være kvinne, men akkurat på den tiden var jeg veldig usikker på meg selv, men det ble bedre 😊

4. Jeg kom inn til psykologen, og hun sa at hun skulle utrede meg for autisme. Så da startet vi.. Hun stilte mange spørsmål, blant annet dette: Hvorfor ble du mobbet på skolen?  Hadde man bare vist det så.. Så spurte hun om jeg hadde noen venner på barneskolen og ungdomsskolen og jeg hadde 2 nære venner, da påpeker hun at jeg kan ikke ha autisme, fordi de med autisme klarer ikke å ha venner.😅 Neivel.. Men jeg er iallefall lei av å ikke forstå sosiale bilder, tolke mine egne følelser og andres følelser. Så påpekte hun igjen: "De med autisme klarer ikke å snakke om følelser".. For meg hørtes det ut som hun allerede hadde bestemt seg for at jeg ikke skulle få diagnosen fordi som hun nevnte 3-4 ganger. (Vi tar ikke inn nye pasienter her nå, bare de som virkelig trenger hjelp) takk for den liksom. 

5. Jeg hadde en vikar psykolog, og hun hadde nok en veldig dårlig dag, for det endte opp med at jeg satt å lyttet til hennes livshistorie mens hun satt å gråt. Det fikk meg til å tenke på om psykologene på Dps har egne psykologer, for de tar på seg mye på sine skuldre.

6. Hadde enda en vikar psykolog som satt hele timen og sa: Ja, hva føler du da? Hva føler du nå? Også snakket vi ikke noe mer, hun sa: Da skriver jeg bare ut medisin 25 mg ritalin. Sorry, what? Jeg hadde da verken Adhd eller Add 😅

 

 

Anonymkode: db6d7...b37

[AnonymBruker]

Det er over 10 år siden. Jeg var 14-15 år, vokste opp i et voldelig hjem, hadde det ikke bra på verken skole eller hjemme, ekstremt lav selvfølelse og store relasjonelle vansker. Jeg ble innlagt på ungdomspsykiatrisk. Psykologen sa: "Det er ikke vits å gipse et bein som ikke er knekt" (husker dette ordrett) - hun mente jeg ikke trengte hjelp. Måten hun sa det på var skikkelig nedlatende. Hovedgrunnen til at hun mente jeg ikke trengte hjelp var fordi jeg hadde gode karakterer og ikke var suicidal. I journalen min skrev hun at jeg har satt meg inn i en rolle som syk og kun ønsket oppmerksomhet. Med andre ord tok hun meg ikke på alvor. Jeg var ung og ikke trygg på denne psykologen, og klarte derfor ikke åpne meg opp for henne. Jeg opplevde også en fiendtlig holdning fra henne, noe som gjorde at jeg ikke stolte på henne. 

Jeg har i ettertid klagd og fått slettet flere ting hun har skrevet i journalen min (det jeg nevnte over + mer). Har også gått til en fantastisk psykolog i senere tid. Blitt diagnostisert med unnvikende og tvangspreget personlighetsforstyrrelse, generalisert angstlidelse og agorafobi. Jeg har tatt utdanning og er i full jobb, men har ekstremt lav selvfølelse og sliter med søvn. Og jeg tenker ofte tilbake på hvordan jeg ble møtt av psykologen på ungdomspsykiatrisk. Psykologen jeg gikk til senere reagerte sterkt på hvordan jeg hadde blitt behandlet av henne og hva hun skrev i min journal. Det var han som oppfordret meg til å klage.

Finnes dessverre enkelte vanvittig dårlige og uegnede psykologer der ute. Tenk å snakke sånn (og skrive slikt om) et BARN. 

Anonymkode: d3d13...2ae

[AnonymBruker]

Udugelige psykologer (finnes mange gode og flinke også) eksisterer mer eller mindre kun i det offentlige.
Årsak: omtrent ingen konsekvenser om det skjer feil, de beskytter hverandre (er jo ofte team bak enhver vurdering), og blir det ikke bedring eller en god terapeutisk relasjon, så er det som regel pasienten sin skyld. Du har mulighet for å bytte psykolog, men det må du be om selv, informasjon om at dette er en mulighet får du ikke. 

I det private regulerer dette seg selv veldig fort ved at klienten ikke kommer tilbake. Men privat er jo ofte veldig dyrt. Men igjen så er kvaliteten en helt annen.

Det de offentlige psykologene glemmer i dagens samfunn, da det er mange av dem som går videre til det private etter hvert, er det at det arbeidet de gjør i det offentlige, godt eller dårlig, lett blir mye mer synlig for deres omdømme. Klientene har ikke taushetsplikt, og nå er det mer eller mindre umulig å gjemme seg fra sosiale medier, som jo er deres markedsføringskanal.

Anonymkode: f189f...c0c