Kan bortadopterte barn nekte si å vite hvem biologisk mor er?

[AnonymBruker]

Jeg skal adoptere bort babyen min når svangerskapet er fullført ( var for sent å ta abort da jeg oppdaget graviditeten ). Svangerskapet er ett resultat av en voldtekt fra en nær person av meg. På grunn av dette ønsker jeg ikke å beholde barnet selv, og jeg ønsker heller ingen kontakt med det i fremtiden.  Jeg vil ikke at ungen plutselig skal stå på døra her en dag når han/hun blir myndig eller oppsøke meg på andre måter, så er det en mulighet for å få det gjort slik at ungen ikke kan spore meg opp i fremtiden? Kan jeg legge av ett brev det eventuelt kan få i fremtiden hvor det står at jeg ikke ønsker kontakt, eller må jeg bytte navn eller flytte langt bort?

Anonymkode: 9f3a8...ee8

[AnonymBruker]

Det er ikke mulig for deg å være anonym. Du kan prøve å bytte navn og flytte langt vekk, men du blir nok lett funnet om det virkelig er ønskelig. 

Anonymkode: afecd...747

[AnonymBruker]

Det står i adopsjonsloven at adopterte har rett på å vite hvem de biologiske foreldrene er. 

Anonymkode: f229b...098

[AnonymBruker]

Barnet kan jo ikke tvinge seg til å ha en relasjon med deg, men han/hun har selvfølgelig krav på å vite opphavet sitt! 

Anonymkode: d88ba...97a

[Gjest Blondie65]

TS, jeg er utrolig lei meg for at du ble voldtatt, og jeg har også stor sympati for følelsene dine rundt denne graviditeten. 

Men barnet ditt, hvor enn vanskelig dets unnfangelse har vært, har krav på å få vite sitt biologiske opphav. Barnet kan få sykdommer som gjør det nødvendig å kartlegge opphav og det kan også være andre forhold som gjør dette nødvendig.

Det at barnet får kjennskap til dette opphavet betyr ikke at du er nødt til å ha kontakt med det. Og uansett vil det være slik at du får fred for dette i mange år før barnet er voksent.

Jeg håper du får hjelp til å bearbeide de vonde følelsene rundt dette. Klem til deg.

[AnonymBruker]

Jeg kjener mange adopterte. De er veldig delt, noen har funnet sin biologiske familie, andre har ikke sett behov for det og ikke ønsket det. Jeg kan forstå at det kan virke skremmende og stress for deg nå å tenke at en dag om 18+ år, så tar kanskje barnet kontakt. Noen er 30 år ,40 år og enda eldre før de leter etter biologisk familie, og en del gjør det aldri. Det er ikke sansynlig at barnet står utenfor døren, vanlgvis skjer kontakt i form av brev, sosiale medier eller telefon først. Dersom du avviser barnet så vil det sansynligvis respektere det. Men det kan godt være at du ombestemmer deg i løpet av de neste 18 årene. Ikke at du angrer på adopsjonen, du har helt sikkert tatt riktig avgjørelse, all respekt til deg! Men kanskje du tenker på barnet innimellom, feks på burdagen, når det skulle begynt på skolen, når du får egne barn. Det kan godt være at du en gang får lyst til å vite at barnet ditt har hatt det bra, eller at du føler behov for å forklare hvorfor det ble adoptert bort om barnet ønsker å vite det. Det er så lenge til, og så mange mulige utfall at du ikke trenger tenke på det nå. For alt vi vet dør en av dere en i bilulykke og det blir aldri aktuelt.

Jeg synes du er tøff som har tatt denne besluttningen! Det er ikke enkelt å være en god mor til et barn som har blitt til ved voldtekt. Det har jeg sett flere skrekkeksempler på i min jobb. Dersom du har kommet frem til at dette er det riktige for deg, så er det det. Jeg ønsker deg alt godt. Jeg håper du får det som fint som mulig resten av svangerskapet, og etter fødselen.

Anonymkode: 7e0f0...c82