Trenger råd og støtte; Mannen gikk fra meg for en annen, og nå er hun allerede gravid...

[AnonymBruker]

Livet er så tøft å takle nå, at jeg vet ikke hvordan jeg skal fortsette å være sterk for ungene...

For 12 mnd siden gikk mannen fra meg for en annen, yngre kvinne, som bor milevis unna. Vi har 3 barn sammen, og livet mitt falt i grus.

Jeg endte opp utbrent av stress, for han var stadig på besøk hos henne eller borte på jobb på sjøen - og jeg måtte slutte å jobbe, da jeg fikk påvist en kronisk sykdom. Bestemte meg da (eksen var enig) for å flytte tilbake til hjembyen med ungene, for å få støtte fra min familie og mine venner, for å kunne være en best mulig mor.

Nå fikk jeg nettopp vite at "hun" er gravid, og skal flytte til eksen min sin bygd, med sine 2 barn fra et tidligere forhold. Så nå skal de starte en ny familie sammen, og hennes barn pluss det nye barnet deres, kommer til å få mye mer tid med faren enn våre 3 barn... De får kun vært der i helgene når han er på fritur fra jobb. 

Jeg er helt knust for ungene mine, og vet ikke hvordan de kommer til å takle dette... 

I tillegg har jeg nettopp fått vite at faren min er døende av kreft, og moren min har fått alzheimers. 

Jeg sliter sånn både psykisk, fysisk og økonomisk,  og er så sliten av all motgang...

Gruer meg også enormt til julen, for da skal ungene være hos faren hele julen, og kjæresten hans kommer også for å feire jul sammen med de...

Føler meg så ensom, og har ingen som har vært gjennom noe lignende, som kan gi meg råd og støtte.

Om noen her inne har opplevd det som jeg går gjennom, tar jeg gjerne imot gode råd eller oppmuntringer...

 

Anonymkode: 75a30...539

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Livet er så tøft å takle nå, at jeg vet ikke hvordan jeg skal fortsette å være sterk for ungene...

For 12 mnd siden gikk mannen fra meg for en annen, yngre kvinne, som bor milevis unna. Vi har 3 barn sammen, og livet mitt falt i grus.

Jeg endte opp utbrent av stress, for han var stadig på besøk hos henne eller borte på jobb på sjøen - og jeg måtte slutte å jobbe, da jeg fikk påvist en kronisk sykdom. Bestemte meg da (eksen var enig) for å flytte tilbake til hjembyen med ungene, for å få støtte fra min familie og mine venner, for å kunne være en best mulig mor.

Nå fikk jeg nettopp vite at "hun" er gravid, og skal flytte til eksen min sin bygd, med sine 2 barn fra et tidligere forhold. Så nå skal de starte en ny familie sammen, og hennes barn pluss det nye barnet deres, kommer til å få mye mer tid med faren enn våre 3 barn... De får kun vært der i helgene når han er på fritur fra jobb. 

Jeg er helt knust for ungene mine, og vet ikke hvordan de kommer til å takle dette... 

I tillegg har jeg nettopp fått vite at faren min er døende av kreft, og moren min har fått alzheimers. 

Jeg sliter sånn både psykisk, fysisk og økonomisk,  og er så sliten av all motgang...

Gruer meg også enormt til julen, for da skal ungene være hos faren hele julen, og kjæresten hans kommer også for å feire jul sammen med de...

Føler meg så ensom, og har ingen som har vært gjennom noe lignende, som kan gi meg råd og støtte.

Om noen her inne har opplevd det som jeg går gjennom, tar jeg gjerne imot gode råd eller oppmuntringer...

 

Anonymkode: 75a30...539

Stor styrkeklem til deg ☺️

Anonymkode: b6331...94f

[Måndagsbarn]

Det høres veldig tøft ut, TS. Har dessverre ingenting å hjelpe deg med annet enn at jeg ønsker deg alt godt ❤️

Kanskje det finnes hjelp og støtte for deg i støttegruppe (for foreldrene dine), NAV (økonomisk) eller gjennom fastlege for sykdommen din og det som følger med? Verdt å strekke ut en hånd, lykke til uansett.

[Gjest Lille Potet]

Siden du har fått påvist en sykdom - har denne sykdommen likemenn eller en forening? Kan du snakke med en sykepleier eller en sosionom? Hva med et opphold på rehabilitering? 

Du har veldig mye i livet ditt og du har det tøft. Jeg har også opplevd at samlivsbrudd, sykdom og død kom samtidig. Det var beintøft og det tok noen år før jeg kunne le igjen. 

Jeg tydde til trening. Jeg har aldri noensinne vært så sterk før. Jeg trente mens jeg grein. Effekten slo inn etter 5 månder. Da lettet tankekjøret. 

Kunne det vært noe for deg? Starte med en tur til postkassa eller en runde rundt huset? 

Får du sovet? Det er ingen skam å få litt hjelp her også, kanskje særlig i jula. 

Alt vil gå bra. Men nå har du det vanskelig og slik vil det være ei stund. Hold blikket rettet mot fremtiden som vil være bedre. 

Endret 1. november 2020 av Lille Potet

[AnonymBruker]

Prøv å fokuser på at din fremtid ikke er meislet i stein som hans, da han alt har sagt fra seg friheten du har men ikke klarer å benytte enda. Hans realitet er snart å forholde seg til 6 barn og en kjæreste han neppe kjenner fullt der sannheten om mennesker alltid kommer frem under stress som småbarnstid. Planlegg noe hyggelig for julaften sammen med begge eller én av dine syke foreldre f.eks om smittevern og sykdom tillater det. Og prøv å fokuser på at du har frihet til å velge en fremtid som kan bli bedre enn det det noensinne ville blitt om din mann hadde kommet tilbake til deg. Du ville aldri kunnet stole på han igjen.

Anonymkode: 30be5...7ee

[AnonymBruker]

Jeg forstår så altfor godt når livet bare faller sammen på denne måten. Den ene tingen etter den andre. Alle andre lever sine liv, de løp fra deg og du stod igjen ved startstreken... Jeg vil bare si til deg at du må holde ut, stå i det! Du ser det ikke nå, men det er et lys i andre enden av tunnelen. Du kommer igjennom, du klarer dette også! Og når du kommer dit, så kommer du til å finne ro og en form for lykke.

Jeg har ingen oppskrift til deg. Vil foreslå å oppsøke fastlege for henvisning til psykolog. Det kan være veldig vanskelig å få et tilbud, men du burde prøve det. Kanskje kommunen har et lavterskeltilbud? 

Om du har noen du kan prate med så bruk dem. De trenger ikke å ha opplevd det samme, de må bare forstå og være støttende. Kanskje denne personen kan hjelpe deg med å ta tak i de tingene rundt som bidrar til å tunge hverdagen.

For meg hjelp det å gå igjennom økonomien for at det skulle være et plussregnestykke hver måned. Det dempet mye av tillleggsbelastningene. Deretter begynte jeg å øve meg på takknemlighet. Jeg hadde jo faktisk ting å være takknemlig for, selv om mye var urett også. Hva din eks gjør kan du ikke styre. Men du kan gjøre ditt beste for barna også får han bare være den dusten han er. Du kommer til å sitte igjen som vinneren av dere to med tanke på barna om du kan se det på lang sikt.

Det kommer til å bli bedre. Det er bare tiden som kan hjelpe. Ta vare på deg selv og forsøk å finne de små gledene. Klem

Anonymkode: 53692...fba

[AnonymBruker]

1 time siden, Lille Potet skrev:

Siden du har fått påvist en sykdom - har denne sykdommen likemenn eller en forening? Kan du snakke med en sykepleier eller en sosiom? Hva med et opphold på rehabilitering? 

Du har veldig mye i livet ditt og du har det tøft. Jeg har også opplevd at samlivsbrudd, sykdom og død kom samtidig. Det var beintøft og det tok noen år før jeg kunne le igjen. 

Jeg tydde til trening. Jeg har aldri noensinne vært så sterk før. Jeg trente mens jeg grein. Effekten slo inn etter 5 månder. Da lettet tankekjøret. 

Kunne det vært noe for deg? Starte med en tur til postkassa eller en runde rundt huset? 

Får du sovet? Det er ingen skam å få litt hjelp her også, kanskje særlig i jula. 

Alt vil gå bra. Men nå har du det vanskelig og slik vil det være ei stund. Hold blikket rettet mot fremtiden som vil være bedre. 

Tusen takk for svaret ditt...det gir meg håp å høre at du kom ut sterkere på andre siden! 

Jeg har allerede vært en gang på rehabilitering i 4 uker, for den kroniske sykdommen, og skal etterhvert tilbake, så jeg håper der er mer hjelp å hente.

Skulle bare ønske ikke all motgang kom på én gang...men sånn er livet noen ganger. 

Trening er absolutt noe jeg også burde fått til mer av, så jeg leter stadig etter motivasjon til å hive meg i det

Hilsen TS

Anonymkode: 75a30...539

[AnonymBruker]

54 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Prøv å fokuser på at din fremtid ikke er meislet i stein som hans, da han alt har sagt fra seg friheten du har men ikke klarer å benytte enda. Hans realitet er snart å forholde seg til 6 barn og en kjæreste han neppe kjenner fullt der sannheten om mennesker alltid kommer frem under stress som småbarnstid. Planlegg noe hyggelig for julaften sammen med begge eller én av dine syke foreldre f.eks om smittevern og sykdom tillater det. Og prøv å fokuser på at du har frihet til å velge en fremtid som kan bli bedre enn det det noensinne ville blitt om din mann hadde kommet tilbake til deg. Du ville aldri kunnet stole på han igjen.

Anonymkode: 30be5...7ee

Tusen takk! Ordene dine ga meg virkelig et løft som jeg trengte nå

Hilsen TS

Anonymkode: 75a30...539

[AnonymBruker]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår så altfor godt når livet bare faller sammen på denne måten. Den ene tingen etter den andre. Alle andre lever sine liv, de løp fra deg og du stod igjen ved startstreken... Jeg vil bare si til deg at du må holde ut, stå i det! Du ser det ikke nå, men det er et lys i andre enden av tunnelen. Du kommer igjennom, du klarer dette også! Og når du kommer dit, så kommer du til å finne ro og en form for lykke.

Jeg har ingen oppskrift til deg. Vil foreslå å oppsøke fastlege for henvisning til psykolog. Det kan være veldig vanskelig å få et tilbud, men du burde prøve det. Kanskje kommunen har et lavterskeltilbud? 

Om du har noen du kan prate med så bruk dem. De trenger ikke å ha opplevd det samme, de må bare forstå og være støttende. Kanskje denne personen kan hjelpe deg med å ta tak i de tingene rundt som bidrar til å tunge hverdagen.

For meg hjelp det å gå igjennom økonomien for at det skulle være et plussregnestykke hver måned. Det dempet mye av tillleggsbelastningene. Deretter begynte jeg å øve meg på takknemlighet. Jeg hadde jo faktisk ting å være takknemlig for, selv om mye var urett også. Hva din eks gjør kan du ikke styre. Men du kan gjøre ditt beste for barna også får han bare være den dusten han er. Du kommer til å sitte igjen som vinneren av dere to med tanke på barna om du kan se det på lang sikt.

Det kommer til å bli bedre. Det er bare tiden som kan hjelpe. Ta vare på deg selv og forsøk å finne de små gledene. Klem

Anonymkode: 53692...fba

Tusen takk kjære deg ❤

Har nettopp startet behandling hos psykolog, etter 5 mnd ventetid, så har håp om hjelp til å nøste opp i alt der, så jeg vet hvor jeg skal begynne for å ta tilbake livet

Hilsen TS

Anonymkode: 75a30...539

[AnonymBruker]

Ikke tenk på det at han får et barn til som nederlag. Bare tenk, han skal gjennom småbarnsfasen en gang til. Ser du på det virkelig som noe positivt? Etter 3 barn? De kommer til å bli utslitt alle sammen i det hjemmet der. Bare slapp av og vær glad du kan være tilstedeværende forelder til dine barn. 

Resten har jeg ikke noen råd for. Det er tungt. Ta vare på deg selv. 

Anonymkode: 540f2...089

[minister-mio]

Så utrolig vanskelig å både gå igjennom et samlivsbrudd og så blir foreldrene dine rammet av sykdom. 

Akkurat at eksen skal bli far er egentlig ingen krise. Jeg skjønner at det er vanskelig å tenke sånn nå, men et søsken beriker livet til barna dine.

[AnonymBruker]

Uff, så mye vondt på en gang. Kjære deg, ts. Sender deg en lang og god klem. Dette var mye for deg. Men ta en dag av gangen (eller en time av gangen). Du kommer deg gjennom det på et eller annet vis. En dag blir livet bedre. Men det kan ta lang tid. 


For meg har det hjulpet å skrive dagbok. Å skrive ned alt det stygge jeg innerst inne har lyst til å skrike til eksen. Å skrive ned alle følelsene mine og om hvor redd jeg var. Å prøve å dele opp alle problemene mine, og se om det er noe jeg kan gjøre med hvert enkelt problem. Hvis det ikke er noe å gjøre, må jeg jobbe med å akseptere det. Synes også det hjelper å planlegge fremover, men vet at veldig mange blir stressa av det, så ikke gjør det hvis det er feil for deg. Bare gjør ting som gjør deg godt. Unn deg selv å ha glimt av fine ting innimellom. Selvom det er unntakstilstand, er det viktig å prøve å finne noen lyspunkt. En god kopp te, en yndlingsgenser, rent sengetøy o.l.

Anonymkode: 0da5c...d4d

[Gnå]

Hei!

Uff, ja dette var mye på én gang. Håper du har noen som kan støtte deg. Dette er jo ting som ikke kan løses, så mitt beste råd er - klisje som det er - å ta én dag av gangen. Også vil jeg tipse om at det finnes kurs for pårørende av personer med alzheimer. Det tror jeg er veldig fint. 

Uansett: Husk at du er sterkere enn du tror! Håper også du kan finne trøst i denne sangen: 

 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ikke tenk på det at han får et barn til som nederlag. Bare tenk, han skal gjennom småbarnsfasen en gang til. Ser du på det virkelig som noe positivt? Etter 3 barn? De kommer til å bli utslitt alle sammen i det hjemmet der. Bare slapp av og vær glad du kan være tilstedeværende forelder til dine barn. 

Resten har jeg ikke noen råd for. Det er tungt. Ta vare på deg selv. 

Anonymkode: 540f2...089

❤

Anonymkode: 75a30...539

[AnonymBruker]

1 time siden, minister-mio skrev:

Så utrolig vanskelig å både gå igjennom et samlivsbrudd og så blir foreldrene dine rammet av sykdom. 

Akkurat at eksen skal bli far er egentlig ingen krise. Jeg skjønner at det er vanskelig å tenke sånn nå, men et søsken beriker livet til barna dine.

Jeg vil jo så klart at det bare skal være positivt med et nytt søsken for barna, problemet er bare at de kommer til å sett ham/henne så lite, og samtidig vil det nye barnet, som skal bo fast hos faren, få sett ham så mye mer. Så jeg bekymrer meg sånn for at våre barn skal føle seg tilsidesatt 😔

Anonymkode: 75a30...539

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Uff, så mye vondt på en gang. Kjære deg, ts. Sender deg en lang og god klem. Dette var mye for deg. Men ta en dag av gangen (eller en time av gangen). Du kommer deg gjennom det på et eller annet vis. En dag blir livet bedre. Men det kan ta lang tid. 


For meg har det hjulpet å skrive dagbok. Å skrive ned alt det stygge jeg innerst inne har lyst til å skrike til eksen. Å skrive ned alle følelsene mine og om hvor redd jeg var. Å prøve å dele opp alle problemene mine, og se om det er noe jeg kan gjøre med hvert enkelt problem. Hvis det ikke er noe å gjøre, må jeg jobbe med å akseptere det. Synes også det hjelper å planlegge fremover, men vet at veldig mange blir stressa av det, så ikke gjør det hvis det er feil for deg. Bare gjør ting som gjør deg godt. Unn deg selv å ha glimt av fine ting innimellom. Selvom det er unntakstilstand, er det viktig å prøve å finne noen lyspunkt. En god kopp te, en yndlingsgenser, rent sengetøy o.l.

Anonymkode: 0da5c...d4d

❤

Anonymkode: 75a30...539

[AnonymBruker]

1 time siden, Gnå skrev:

Hei!

Uff, ja dette var mye på én gang. Håper du har noen som kan støtte deg. Dette er jo ting som ikke kan løses, så mitt beste råd er - klisje som det er - å ta én dag av gangen. Også vil jeg tipse om at det finnes kurs for pårørende av personer med alzheimer. Det tror jeg er veldig fint. 

Uansett: Husk at du er sterkere enn du tror! Håper også du kan finne trøst i denne sangen: 

 

❤

TS

Anonymkode: 75a30...539

[Gjest Ezio]

Høres ut som barnefar er rimelig dum. 3 egne barn, 2 «hennes» barn og 1 felles. Altså 6 barn å ta hensyn til, på totalt 3 fronter.

En ting er sikkert; jeg skal bare ha barn med en kvinne.

[Nymerïa]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vil jo så klart at det bare skal være positivt med et nytt søsken for barna, problemet er bare at de kommer til å sett ham/henne så lite, og samtidig vil det nye barnet, som skal bo fast hos faren, få sett ham så mye mer. Så jeg bekymrer meg sånn for at våre barn skal føle seg tilsidesatt 😔

Anonymkode: 75a30...539

Det kan vel være at de allerede har følt det i og med at han har vært så lite tilgjengelig for dem.

Her får du være den gode forelderen og videreføre dere som en egen enhet. Tenk på hyggelige ting dere skal gjøre framover. Tenk på hva du får som han går glipp av. Jeg tror at barna dine er heldige som har deg som heier dem fram og som setter dem først. Jeg er sikker på at dere 4 allerede er en super familie og vil bli enda bedre.

Angående dette med Alzheimers; en av foreldrene mine er dement. Barna har innimellom vært med og møtt den det gjelder. De har blitt kjempeflinke til å ta hensyn og vise forståelse. Selv om det er trist at den besteforeldren ikke er seg selv lenger så tror jeg faktisk at barna mine lærer noe på dette også. Jeg hadde selvfølgelig ikke tatt dem med hvis personen hadde oppført seg ubehagelig.

[AnonymBruker]

Først av alt; god klem til deg 💜 du er en sterk person som står i alt dette, du er mor til hele 3 barn som ser opp til deg, og jeg er helt sikker på at du gjør en fantastisk jobb med det!

Dernest vil jeg bare si, mulig det ikke hjelper deg å høre nå, men - det vil ikke bare være roser og romantikk og kos i den heimen der med eksen din fremover. Du vet selv at romantikken etter hvert dør ut, og hverdagen innhenter en. Og INGEN er perfekte. Så den nye dama hans har jo sine negative sider hun også, som etter hvert vil komme frem... han jobber langt unna, hun har 2 barn fra før av + 1 ekstra hun skal ta seg av, og i tillegg sitter du med deres 3 barn på en annen kant. Det er mye _kaos_ i utgangspunktet, og det nye barnet som fødes oppi alt dette vil jo også merke på dette kaoset, med 2 andre ekser og barneforeldre som er involvert, osv...

Og en dag vil du kanskje møte en flott kar, og dere vil skape et nytt liv sammen. Og kanskje passer det enda bedre for deg enn han eksen din som fant en annen.

PS: har vært i samme situasjon selv, uten barn. Ble forlatt av en mann som jobbet på sjøen, for en annen kvinne. I dag er jeg veldig lykkelig i et annet forhold, men der og da trodde jeg at alt skulle rase sammen. Livet er tøft!! Det er ikke for pyser og puddinger... Men ta imot en klem og ta imot litt hjelp der du kan.

Anonymkode: f0629...367