Sliter litt med ekteskapet og er så i tvil!

[AnonymBruker]

Jeg er en kvinne i 40 årene som har vært sammen med mannen min i mange år, gift under 5 år. Vi har ingen barn felles, men har hver for oss. 

Problemet mitt er at jeg tviler på om jeg klarer være i forholdet.  Tidvis er alt greit, hverdagen glir i hverandre. Vi er begge hjemme pga hver våre helseproblemer. Vi har fint lite til felles, vi har forskjellige oppfatninger av det meste og vi har for mye gjeld og for liten inntekt. ( Pga helsen er inntekt naturligvis redusert)

Det jeg sliter mest med er hans helseproblemer. Det påvirker meg utrolig mye negativt, da dette er psykisk sykdom. Han hadde ikke dette da vi kom sammen, og det er en ganske tung diagnose. Han tåler ikke motgang, i den form at han blir utrolig sur og grinete av mye, mest hvis han "må gjøre" noe han ikke ønsker, eller at noen er veldig uenig med ham. Da er hele han vandrende negativitet, han slenger kommentarer og er veldig sarkastisk, så sant han ikke bare er stille og surmulende. 

Dette er vel ca 70-80% av tiden dette. Utenom dette er han ok, han gjør ting dersom jeg ber han, aldri av eget initiativ, men han er snill på sin måte. 

Jeg har mistet helt lysten på sex med ham og føler meg ikke tiltrukket. Samlivsterapi har vi ikke råd til, og familievernkontoret kan ikke hjelpe oss. Vi har stått på liste en evighet for kurs, men Korona har stoppet dette hittil. 

Alt jeg drømmer om er å bo alene, styre for meg selv og mitt barn, ikke ha noe forhold.  Men så er det jo tvilen da. Hva om han faktisk en dag blir bedre? Vi har jo giftet oss og jeg tar sånt seriøst. Man sier jo gode og onde dager. Jeg vet ikke hvordan jeg kan såre ham på den måten. Jeg er jo veldig glad i ham, jeg vet ikke om jeg elsker ham, men jeg tror det. Og jeg sier det. Jeg gjør alt jeg kan for han, gjør det meste hjemme, går på eggeskall og prøver å la han gjøre som han vil slik at han ikke skal være sur. Er det virkelig slik det skal være? Jeg ønsker ikke en annen, ville aldri heller vært utro, så det er ikke tanken om et annet forhold som driver meg.  Det er bare at dette er så tungt. 

Noen som har noen gode råd for hvordan jeg kan finne ut hva som er best? Jeg ønsker ham absolutt ikke NOE vondt og jeg vet han elsker meg, men bør jeg ofre meg her? Jeg har jo i grunnen lovet det.. 

Min helseutfordring er ikke så alvorlig som hans, mer utsikter til å bli frisk. Så dette er ikke grunnen til at jeg tviler. 

Hva skal jeg gjøre.. 😪

Anonymkode: e864d...bd3

[AnonymBruker]

Hvorfor får dere ikke komme til på Familievernkontoret? 

Anonymkode: 74691...789

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hvorfor får dere ikke komme til på Familievernkontoret? 

Anonymkode: 74691...789

Vi får det, men pga psykiske lidelser så blir det anderledes enn "normalt", og de sier de ikke har nok kunnskap. Og det forstår jeg jo.. 

Anonymkode: e864d...bd3

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi får det, men pga psykiske lidelser så blir det anderledes enn "normalt", og de sier de ikke har nok kunnskap. Og det forstår jeg jo.. 

Anonymkode: e864d...bd3

Gir mening. Får han komme til i terapi hos psykolog/psykiater ol da? 

Anonymkode: 74691...789

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Gir mening. Får han komme til i terapi hos psykolog/psykiater ol da? 

Anonymkode: 74691...789

Ja, men han har hatt endel terapauter og ikke kommet overens med noen av dem. Nå venter han på ny, men er jo 6 mnd ventetid...

Anonymkode: e864d...bd3

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Gir mening. Får han komme til i terapi hos psykolog/psykiater ol da? 

Anonymkode: 74691...789

Greia er... han er aldri enig med dem og mener alle bare ikke bryr seg om ham eller gir ham "feil " hjelp. Jeg tror( bare tror) at han forventer en slags liste over fasit svar på hva han gjør med ditt og datt. Som en bruksanvisning. Han forstår ikke hva de gjør.. ( noe jeg mistenker hører til hans diagnose, men jeg er ikke sikker)

Anonymkode: e864d...bd3

[AnonymBruker]

Hva med å lese en av bøkene til Gottman sammen? Mye billigere å kjøpe en bok enn å betale én time hos terapeut.

Nå ligger det veldig mye rart på YouTube. Men det finnes en del folk med ulike diagnoser som snakker om sine erfaringer og sin vei til et bedre liv. Det kan jo være verdt å se om noen har lagt ut noe nyttig?

Anonymkode: e8322...08d

[AnonymBruker]

Hvis dere ikke har barn ilag, så skjønner jeg godt at du kaster inn håndkleet her altså. Du skylder ham ikke livet ditt selv om dere ga hverandre løfter engang. Hva med å være dønn ærlig og fortelle ham hva du føler og din opplevelse av dette forholdet. Hvis han ikke er villig til å få til å få endring, vel da har du svaret ditt. Om han fortsetter å legge skylda på andre og forholde seg passiv i behandling så er også løpet kjørt, slik jeg ser det. 

Anonymkode: cdda6...a7c

[AnonymBruker]

Er det personlighetsforstyrrelse kombinasjon med depresjon han har? Jeg er ikke så opptatt av hva du velger å gjøre. Men ut i fra det du beskriver så blir jeg bekymret for barnet ditt og barnet hans. Selv om du forsøker å skjerme barnet ditt, så får barn med seg mer enn voksne tror. Du tror kanskje at du skjermer og glatter over, men barna vet nok mer enn dere er klar over. Jeg forslår at dere flytter fra hverandre, så kan dere bruke tid på å bestemme om dere vil fortsette å være et par eller ikke, men barna kan få det bedre. Om du skal holde ut i håp om at han blir bedre eller ikke, vet bare du. Men ikke dra barna gjennom dettte.

Anonymkode: 1f5aa...16b

[Gjest Blondie65]

Nå vet ikke jeg diagnosen hans, og det har jeg heller ingenting med. Men:

• Noen slår fordi de ikke klarer å håndtere følelsene sine. Det at de ikke håndterer følelsene sine er en diagnose. Det at de slår gjør dem umulig å leve med. Skal man da bli fordi man er glad i dem?
• Det å være psykisk syk kan bety at man er nedbrutt og negativ. Det å la denne negativiteten og nedbruttheten gå utover andre er ikke diagnosen, det er handlingsmønster som gjør det umulig å leve med dem. Skal man da fortsette?

Det er alternativer til å bryte av forholdet. Det første dere må gjøre er å sette dere ned sammen og diskutere forventinger og krav. Dernest kommer det store spørsmålet: Må dere bo sammen akkurat nå? Er det kanskje bedre at dere bor hver for dere og treffes når dere har krefter til det? Da skjermer dere barna deres og dere selv for negativiteten.

Og familievernkontoret kan altså bidra med terapitimer utover å diskutere parforholdet. Du kan gå dit alene for å få råd om hvordan du skal håndtere situasjonen og mot til å ta de riktige valgene.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva med å lese en av bøkene til Gottman sammen? Mye billigere å kjøpe en bok enn å betale én time hos terapeut.

Nå ligger det veldig mye rart på YouTube. Men det finnes en del folk med ulike diagnoser som snakker om sine erfaringer og sin vei til et bedre liv. Det kan jo være verdt å se om noen har lagt ut noe nyttig?

Anonymkode: e8322...08d

Har gjort det, og tilogmed vært på kurs iht det før vi giftet oss. Men takk for tips! 

Anonymkode: e864d...bd3

[Nymerïa]

Enn om du ser på barnet ditt og gjør det som er best for barnet? Du har neppe så mange år med mindreårig barn foran deg og det er sikkert et poeng at barnet har så gode minner som mulig fra oppveksten hos deg.

Er det mulig å separeres, konsentrere seg om å gi barnet en god barndom og så se det an hvordan det går med forholdet ditt? Kanskje mannen din klarer å ta til seg mer hjelp hvis han får mer ro rundt seg? I tillegg blir det litt mer opplagt at hans helsetilstand påvirker deg negativt hvis du vil ha separasjon og det kan kanskje bli det sparket han trenger for å skaffe seg hjelp?

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det personlighetsforstyrrelse kombinasjon med depresjon han har? Jeg er ikke så opptatt av hva du velger å gjøre. Men ut i fra det du beskriver så blir jeg bekymret for barnet ditt og barnet hans. Selv om du forsøker å skjerme barnet ditt, så får barn med seg mer enn voksne tror. Du tror kanskje at du skjermer og glatter over, men barna vet nok mer enn dere er klar over. Jeg forslår at dere flytter fra hverandre, så kan dere bruke tid på å bestemme om dere vil fortsette å være et par eller ikke, men barna kan få det bedre. Om du skal holde ut i håp om at han blir bedre eller ikke, vet bare du. Men ikke dra barna gjennom dettte.

Anonymkode: 1f5aa...16b

Ja du har rett i diagnose.  Mitt barn er voksent så det bor ikke hjemme lenger og han har sitt barn annenhver helg.  Barnet hans er fult klar over hans sykdom, og han er tidvis veldig flink med det. Ellers er det meg som stepper inn. Jeg hjelper med alt jeg kan, er veldig glad i barnet hans. 

Anonymkode: e864d...bd3

[VOX]

Dette skal du ikke finne deg i, du har et barn som får barndommen sin ødelagt av et  usunt forhold. Det er jo selvfølgelig at han over tid kan bli bedre og at du kan vente, men ungen din har bare en barndom. Sett ned foten og kom deg videre.  Du vet det nok selv også om du er ærlig med deg selv, tenk om du så forholdet utenifra og at en kjær venn hadde det sånn. Dit soleklare ansvar er å sette ungen din først.

[Gjest Airman]

51 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en kvinne i 40 årene som har vært sammen med mannen min i mange år, gift under 5 år. Vi har ingen barn felles, men har hver for oss. 

Problemet mitt er at jeg tviler på om jeg klarer være i forholdet.  Tidvis er alt greit, hverdagen glir i hverandre. Vi er begge hjemme pga hver våre helseproblemer. Vi har fint lite til felles, vi har forskjellige oppfatninger av det meste og vi har for mye gjeld og for liten inntekt. ( Pga helsen er inntekt naturligvis redusert)

Det jeg sliter mest med er hans helseproblemer. Det påvirker meg utrolig mye negativt, da dette er psykisk sykdom. Han hadde ikke dette da vi kom sammen, og det er en ganske tung diagnose. Han tåler ikke motgang, i den form at han blir utrolig sur og grinete av mye, mest hvis han "må gjøre" noe han ikke ønsker, eller at noen er veldig uenig med ham. Da er hele han vandrende negativitet, han slenger kommentarer og er veldig sarkastisk, så sant han ikke bare er stille og surmulende. 

Dette er vel ca 70-80% av tiden dette. Utenom dette er han ok, han gjør ting dersom jeg ber han, aldri av eget initiativ, men han er snill på sin måte. 

Jeg har mistet helt lysten på sex med ham og føler meg ikke tiltrukket. Samlivsterapi har vi ikke råd til, og familievernkontoret kan ikke hjelpe oss. Vi har stått på liste en evighet for kurs, men Korona har stoppet dette hittil. 

Alt jeg drømmer om er å bo alene, styre for meg selv og mitt barn, ikke ha noe forhold.  Men så er det jo tvilen da. Hva om han faktisk en dag blir bedre? Vi har jo giftet oss og jeg tar sånt seriøst. Man sier jo gode og onde dager. Jeg vet ikke hvordan jeg kan såre ham på den måten. Jeg er jo veldig glad i ham, jeg vet ikke om jeg elsker ham, men jeg tror det. Og jeg sier det. Jeg gjør alt jeg kan for han, gjør det meste hjemme, går på eggeskall og prøver å la han gjøre som han vil slik at han ikke skal være sur. Er det virkelig slik det skal være? Jeg ønsker ikke en annen, ville aldri heller vært utro, så det er ikke tanken om et annet forhold som driver meg.  Det er bare at dette er så tungt. 

Noen som har noen gode råd for hvordan jeg kan finne ut hva som er best? Jeg ønsker ham absolutt ikke NOE vondt og jeg vet han elsker meg, men bør jeg ofre meg her? Jeg har jo i grunnen lovet det.. 

Min helseutfordring er ikke så alvorlig som hans, mer utsikter til å bli frisk. Så dette er ikke grunnen til at jeg tviler. 

Hva skal jeg gjøre.. 😪

Anonymkode: e864d...bd3

Det er en grunnregel som gjelder for alle forhold, balansen av følelser. Når mengden negative følelser overgår mengden positive følelser så er forholdet over. Det betyr at hvis nye perminente situasjoner oppstår, som er litt negativt så må kjærligheten pleis mer for å holde oppe en overbalanse med gode følelser. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, VOX skrev:

Dette skal du ikke finne deg i, du har et barn som får barndommen sin ødelagt av et  usunt forhold. Det er jo selvfølgelig at han over tid kan bli bedre og at du kan vente, men ungen din har bare en barndom. Sett ned foten og kom deg videre.  Du vet det nok selv også om du er ærlig med deg selv, tenk om du så forholdet utenifra og at en kjær venn hadde det sånn. Dit soleklare ansvar er å sette ungen din først.

Barnet mitt er voksen, altså. H*n bor ikke hjemme lenger. Jeg hadde ikke latt noe gå ut over barnet mitt slik. Det var ikke så ille før, da barnet bodde hjemme. Men takk for at du ( dere) tenker på barna oppi dette. De er alltid viktigst. Når det gjelder hans barn så er det nok en fordel for det barnet at jeg er i bilde, siden jeg avlaster en del.. 

Anonymkode: e864d...bd3

[AnonymBruker]

For å oppklare til alle: Mitt barn er voksent og flyttet hjemmefra. Hans barn er i skolealder og er hos oss annenhver helg.  Han er flink med barnet når han klarer, jeg avlaster når han ikke klarer. 

Anonymkode: e864d...bd3

[AnonymBruker]

15 minutter siden, Blondie65 skrev:

Nå vet ikke jeg diagnosen hans, og det har jeg heller ingenting med. Men:

• Noen slår fordi de ikke klarer å håndtere følelsene sine. Det at de ikke håndterer følelsene sine er en diagnose. Det at de slår gjør dem umulig å leve med. Skal man da bli fordi man er glad i dem?
• Det å være psykisk syk kan bety at man er nedbrutt og negativ. Det å la denne negativiteten og nedbruttheten gå utover andre er ikke diagnosen, det er handlingsmønster som gjør det umulig å leve med dem. Skal man da fortsette?

Det er alternativer til å bryte av forholdet. Det første dere må gjøre er å sette dere ned sammen og diskutere forventinger og krav. Dernest kommer det store spørsmålet: Må dere bo sammen akkurat nå? Er det kanskje bedre at dere bor hver for dere og treffes når dere har krefter til det? Da skjermer dere barna deres og dere selv for negativiteten.

Og familievernkontoret kan altså bidra med terapitimer utover å diskutere parforholdet. Du kan gå dit alene for å få råd om hvordan du skal håndtere situasjonen og mot til å ta de riktige valgene.

Takk for gode tips 😊

Anonymkode: e864d...bd3

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt om jeg hadde blitt. Eksen min var en sur gubbe (som slet med sine ting), og å være med en person som er sur, gretten og kjip 80 % av tida (så, han har én fin dag i uka?) det tar på for enhver person. Spesielt når han nekter å høre, og har sin egen fasit. Eksen var også slik. 

Jeg skjønner det er vanskelig, men du må også tenke på egen lykke. Jeg dro, på grunn av mange årsaker, men jeg er nå lykkelig. Så fort det var over begynte jeg å leve igjen, og ha det bra igjen. Du skal ikke bare gi og gi, og ikke få noe tilbake. Et ekteskap er det to stk som må jobbe for.

Jobber han noe for at du skal ha det bra? Gjør han noe for deg, sier han fine ting, gir han deg tid og oppmerksomhet? Hva er hans bidrag i forholdet?

Anonymkode: 246c2...f67

[PM75]

Det er ikke et godt tegn hvis du hele tiden må tilpasse deg, dine ord og din atferd for å hindre at han blir sur (eller ennå mer sur). Slikt kan man bli syk av i lengden..!