Hvor seriøst er et ekteskap

[AnonymBruker]

Hva er et ekteskap? Hvilke forpliktelser følger? Og hva skal til for å bryte ut?

Jeg har nok et ganske gammeldags og konservativt syn på ekteskapet. Spesielt når det er barn i bildet, da er man jo uansett forpliktet for resten av livet.

Om jeg mistet følelsene for mannen min og forelsket meg i en annen så ville jeg fortsatt ha prioritert ekteskapet. Fordi de løftene vi gav er viktigere enn en tilfeldig følelse. Intensjonen ville jo selvsagt være å finne tilbake til de gode følelsene.

Vold og tvang er selvsagt uakseptabelt. Men utroskap eller andre dårlige valg ville jeg vært villig til å tilgi dersom han viste anger og endringsvilje. 

Jeg tenker i utgangspunktet at det er utrolig egoistisk å ta avgjørelsen om skilsmisse uten å snakke med partneren først. Det virker rett og slett respektløst. 

Hvor langt er andre villig til å strekke seg? Hvor bokstavelig tok dere ekteskapsløftene deres?

Anonymkode: a1a8f...84d

[AnonymBruker]

Jeg hører kanskje til den yngre generasjon per se, men har et «old fashioned»-syn på ekteskap og ekteskapsløftene man gir.

Personlig var jeg veldig investert i både ekteskapet og ektefelle, samt. det å hedre og etterleve «i gode og onde dager» - noe jeg ble presentert av min partner og senere ektefelle at også hun satte svært høyt.

Så kom de onde dagene snikende innpå uten at jeg opplevde dem som som direkte onde, kanskje mer utfordrende og tidvis tunge, men dog overkommelige. Mens min ektefelle (tilsynelatende og) dessverre opplevde dem som uoverkommelige og så «feil» at ekteskapet umulig da kunne være «riktig».

Hun brøt ut og søkte om separasjon 10 mnd etter at vi lovet hverandre på tro og ære, i gode og onde dager, til døden skilles oss. Det var et sjokk som jeg fortsatt 4 mnd senere forsøker å finne noen form for forklaring på og mening i.

Jeg var, og er fortsatt, villig til å strekke meg langt - sannsynligvis på bekostning av egne ønsker, behov og helse - om så måtte til..

Anonymkode: 97911...c23

[Milky]

Løftene synes jeg personlig ikke er så viktig, tenker vi må høre på følelsene. Hvis barn ikke er i bilde og jeg mister følelser for partner så vil jeg ikke tvinge meg selv til å være med den personen. Hvertfall ikke hvis jeg forelsker meg i en annen, da er å bli helt uaktuelt. Både for min del og for hans del. Men hvis det er barn involvert så ville jeg gjort absolutt alt for å prøve å få tilbake følelser, for barnas skyld. Eller hvertfall prøve å fortsatt bo sammen som en familie, og ha åpent forhold for eks.

[liljene]

Jeg har tidligere tenkt at jeg er med en mann hvis han behandler meg bra. Nå ser jeg hvor mye ansvar jeg selv har for å sikre et godt ekteskap, så lenge personen er et godt menneske. 
 

Mine to langvarige, men brutte forhold, der jeg gikk begge gangene, handlet om at jeg ikke visste hva jeg ville ha. Oppveksten min ødela en forståelse for hvordan man får en god relasjon i et forhold, og røde flagg ble oversett. Disse mennene er i nye forhold, med partnere som passer de bedre enn meg. 
 

Nå er jeg i et nytt ekteskap, med en mann som passer meg veldig godt. Har også reflektert mer om relasjoner og skjønt at det går litt opp og ned, og at forholdet tåler det, om man er raus og har gode grunnverdier. 

[Gjest Paramount]

Et ekteskap er akkurat like seriøst som ektefellene. 

[RoH]

I Norge, omtrent like seriøst som et par sokker. 

[Nymerïa]

Jeg har vært gift i mange år og tenker at vi skylder ikke hverandre å bli i ekteskapet. Hvis mannen min mener at han har det bedre uten meg så får han bare gå, jeg har den samme rettigheten. Jeg har uansett ikke lyst å være sammen med noen som innerst inne ikke ønsker det. Men nå er jeg også en ganske innadvendt einstøing som nok hadde klart seg helt greit alene, så jeg er klar over at enkelte andre føler at de trenger noen mer enn meg.

På den andre siden reagerer jeg på det som synes som en ganske utbredt mening om at hvis kjærligheten er død så skal man gå. Og da uttaler man seg ikke bare for seg selv men det høres ganske normativt ut, det er moralsk galt å bli hvis man ikke elsker partneren.Jeg har ingen problemer med å se for meg at to personer har det helt greit i et ekteskap hvor man lever sammen som venner og har stordriftsfordeler av å være to. Og de synes kanskje det er praktisk også i høytider å kunne samles som en familie. Hvis begge er fornøyd med en slik løsning med å være som to voksne som bor i kollektiv så hvorfor ikke.

[AnonymBruker]

Jeg har et syn på ekteskapet slik du har, TS. Da jeg var yngre var ting mer svart-hvitt, nå er det mer gråsoner. Med det mener jeg at man har ikke en så innbitt tanke om "det kan jeg aldri tilgi", fordi man ser flere sider av livet. 

Etterhvert som man blir eldre ser man jo også at du kan være tiltrukket av veldig mange mennesker, du kan også bli forelsket i mange, og du kan også elske mer enn ett menneske. Det er ikke bare en mann eller kvinne du kan leve lykkelig med, og det finnes også en mulighet for at du vil møte et slikt menneske ila. livet, som gift. Det kan til og med hende at vedkommende ER en bedre match for deg. 

Men det å gifte seg handler først og fremst om å velge noen. Det er ikke flaks at man har funnet en som er perfekt, og det er ikke den ene det var "meningen" at du skulle møte. Det er personen du velger, med sine feil og mangler. 

Hvis det ligger en liten tanke i bakhodet om at du kunne gått for en annen som var en bedre match for deg, så synes jeg det er greit, men da ser jeg ikke poenget med å gifte seg.

Anonymkode: 265e6...f06

[AnonymBruker]

I fohold til brudd har det ingenting å si, det er ikke ekteskapet som holder oss sammen, men forholdet til hverandre. Får vi et dårlig forhold blir det skilsmisse om det ikke kan fikses.

Anonymkode: 9f920...ff5

[Gjest Ezio]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Om jeg mistet følelsene for mannen min og forelsket meg i en annen så ville jeg fortsatt ha prioritert ekteskapet. Fordi de løftene vi gav er viktigere enn en tilfeldig følelse. Intensjonen ville jo selvsagt være å finne tilbake til de gode følelsene.

Jeg er helt enig. Hører jo eldre som sier at de har hatt perioder på flere år der det gikk dårlig, men å skille seg var ikke et alternativ, så de bare fortsatte på og fant etterhvert tilbake til hverandre. Jeg føler at vi gir opp for lett nå til dags.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

I fohold til brudd har det ingenting å si, det er ikke ekteskapet som holder oss sammen, men forholdet til hverandre. Får vi et dårlig forhold blir det skilsmisse om det ikke kan fikses.

Anonymkode: 9f920...ff5

Poenget er vel ikke at ekteskapet "holder en sammen", men at terskelen for å inngå et ekteskap er veldig mye høyere enn for å bare være i et forhold, eller et samboerskap, og at det sier noe om at en har bestemt seg.

Anonymkode: 265e6...f06

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva er et ekteskap? Hvilke forpliktelser følger? Og hva skal til for å bryte ut?...

Jeg tenker i utgangspunktet at det er utrolig egoistisk å ta avgjørelsen om skilsmisse uten å snakke med partneren først. Det virker rett og slett respektløst. 

Hvor langt er andre villig til å strekke seg? Hvor bokstavelig tok dere ekteskapsløftene deres?

Anonymkode: a1a8f...84d

Da eksene mine sa at de hadde mista følelser for meg, og flytta ut, tenkte jeg først å vente på at følelsene deres skulle snu. Men så kom jeg på at jeg ikke er ei dørmatte, og gikk videre jeg også.

Første var så ferdig med meg at jeg etterhvert søkte om separasjon og skilsmisse sjøl. For jeg ville ikke være formelt bundet til en som ikke ville ha meg og ikke en gang ville bo i samme by som meg, da ville jeg bare få unna papirarbeidet. Tror jeg venta et år med å søke formell separasjon, da gråt jeg ikke mer og eksen var ikke i Norge en gang. Det var ingen onde dager bak oss, eksen blei bare lei etter under et års ekteskap. Er nok en litt rastløs type. Vi er venner i dag, passer bedre som det. 

Andre eksen var mer ambivalent men søkte separasjon sjøl. Jeg ville ikke bli separert, så kjapt etter bruddet. Men signerte på at jeg aksepterte separasjonen, og seinere på at jeg aksepterte skilsmissesøknaden, for å spare eksen tid og vinne litt goodwill i oppgjøret. Ekteskap 2 varte lenger og bruddet var mye vondere, jeg sov ikke, spiste ikke og hadde hjertebank, kjentes nesten som detox fra et rusmisbruk, jeg var helt ødelagt de første 3 mnd. Vi hadde en del vonde dager som jeg tenkte vi skulle komme gjennom, men som eksen ikke tålte. Jeg holdt det nok imot ham også, jeg mista deler av respekten for ham pga han ikke tålte motgangen. Og når han i tillegg gikk så var det vondt, men også, jeg fortjener bedre enn dette. 

Ingen av ekteskapene førte til barn, enda det var avtalt før vi gifta oss. Men det første var veldig kort da. 

Anonymkode: 18473...ea2

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva er et ekteskap? Hvilke forpliktelser følger? Og hva skal til for å bryte ut?

Vold og tvang er selvsagt uakseptabelt. Men utroskap eller andre dårlige valg ville jeg vært villig til å tilgi dersom han viste anger og endringsvilje. 

Hvor langt er andre villig til å strekke seg? Hvor bokstavelig tok dere ekteskapsløftene deres?

Anonymkode: a1a8f...84d

Jeg tenker at ekteskap er for livet. Det er mitt syn på det. Mine foreldre er fortsatt sammen. Mine besteforeldre hadde nydelige kjærlighetshistorier.

Hvis jeg fikk følelser for en annen, ville jeg ikke ha gått. Jeg er uansett skrudd sammen sånn at jeg ikke mister følelser for én om jeg får følelser for en annen. 

Jeg vet ikke om jeg hadde tilgitt utroskap. Tror omstendighetene rundt betyr mye.

Jeg kan være med på åpent forhold om jeg tror partner klarer å håndtere det, men man kan også være utro i ei sånn setting, ved å holde ting skjult feks. 

Om vi får barn, er det et ekstra påskudd til å holde sammen. Drømmen er å få barn med kjæresten. 

Anonymkode: 18473...ea2

[AnonymBruker]

Jeg er gift, men vi gjorde det kun for papirarbeidets skyld. Det tok en times tid på rådhuset.

Anonymkode: e4a04...beb

[AnonymBruker]

Mine foreldre har vært sammen i 40 år, som ugifte.

Anonymkode: e4a04...beb

[AnonymBruker]

Livet er for kort til å leve sammen med noen man ikke har følelser for lenger. 

Syns også at ektefellen som fortjener en som elsker vedkommende, så man bør gi hen mulighet til det.

Anonymkode: 72554...466

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Livet er for kort til å leve sammen med noen man ikke har følelser for lenger. 

Syns også at ektefellen som fortjener en som elsker vedkommende, så man bør gi hen mulighet til det.

Anonymkode: 72554...466

Be om skilsmisse av hensyn til ektefellen? Den kjøper jeg ikke. For meg blir det kun en unnskyldning for å bedre egen samvittighet. Med mindre begge faktisk er enig.

Livet er for kort til å fly rundt fra blomst til blomst tenker nå jeg.

Anonymkode: a1a8f...84d

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at ekteskap er for livet. Det er mitt syn på det. Mine foreldre er fortsatt sammen. Mine besteforeldre hadde nydelige kjærlighetshistorier.

Hvis jeg fikk følelser for en annen, ville jeg ikke ha gått. Jeg er uansett skrudd sammen sånn at jeg ikke mister følelser for én om jeg får følelser for en annen. 

Jeg vet ikke om jeg hadde tilgitt utroskap. Tror omstendighetene rundt betyr mye.

Jeg kan være med på åpent forhold om jeg tror partner klarer å håndtere det, men man kan også være utro i ei sånn setting, ved å holde ting skjult feks. 

Om vi får barn, er det et ekstra påskudd til å holde sammen. Drømmen er å få barn med kjæresten. 

Anonymkode: 18473...ea2

Åpent forhold ville ikke fungert for meg. Men enig i at det i utgangspunktet er noe annet en utroskap og respekterer de som velger det.

Anonymkode: a1a8f...84d

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Om jeg mistet følelsene for mannen min og forelsket meg i en annen

Anonymkode: a1a8f...84d

Hvorfor ville du ha forelsket deg i en annen? Dette drev man ikke med i gamle dager, og i østen er slikt utenkelig. Er det denne frilynte kontakten mellom kjønnene som forårsaker det?

Kanskje gifte mennesker helst skal mest mulig omgå mennesker av samme kjønn?

Godt voksen mann

Anonymkode: d63b9...dd5

[AnonymBruker]

Er du religiøs og følger Guds ord (eller hva man sier, løfter, lovnader)? Ja, da er vel nettopp det viktig for deg i troen på Gud. 

Er du ateist, men syntes det var koselig med kirkebryllup pga. tradisjon eller giftet du deg "borgerlig"? Da er et ekteskap hva du gjør det til selv. Det vil ikke si at ektefelle har de samme tankene. 

For meg er det kun snakk om papirer, fellesgoder og selve bryllupsdagen er en fest for å feire ens kjærlighet for hverandre, og et håp om at man har valgt rett. Men det er ikke satt i stein. Er ikke følelsene der, så går jeg videre. Et liv for meg er ikke fasade. Jeg ønsker å leve livet mitt til det fulleste. 

Anonymkode: 6b89e...384