Tabu å ikke trives med morsrollen?

[AnonymBruker]

Jeg har to sønner på 9 og 5 år. Han yngste har spesielle behov. Jeg vet at det er veldig tabubelagt, men jeg angrer på at jeg valgte familielivet og at jeg ble mor. Jeg venter nå på å flytte fra eksmannen. Har søkt om lån og skal kjøpe leilighet så snart som mulig. Jeg har aldri funnet meg til rette som mor. Syntes småbarnsperioden var stort sett forferdelig. Jeg opplever morsrollen som mer problemer enn glede. Han eldste spiller playstation og går på fotball, har ikke mange venner. Det er mye krangling mellom brødrene og mye bråk. Jeg er en introvert person og føler virkelig at familielivet ikke passer for meg. Dette er nok skikkelig tabu, men er det andre som har hatt samme opplevelse? At morsrollen er kjip?Jeg jobber 100% i et krevende yrke og jobben er faktisk det eneste lyspunktet jeg har akkurat nå.  

Anonymkode: 863ed...191

[AnonymBruker]

Du kan ikke øse av et tomt kar. Får du tid for deg selv, sånn at du får slappet av og ladet litt? 

Jeg har det sånn som deg når jeg ikke har overskudd. Da føles hele familielivet bare som en belastning og jeg har mest lyst til å låse meg inne på et rom og ikke komme ut igjen på lenge. Jo mer uavklarte belastninger som foregår på én gang, dess verre blir det. Det å ha barn med ekstra behov, å være midt oppi en skilsmisse og flytting, det er sånne ting som er enorme energisluk.

Og det hjelper helt sikkert ikke å føle på at det er tabu å tenke sånn om familielivet heller. Det er ikke sånt man snakker høyt om. Men jeg lover deg at mange kjenner på det samme. 

For min egen del har det vært veldig viktig å gjøre noe som gir meg litt overskudd. Jeg innså også etterhvert at jeg faktisk var deprimert, og har fått veldig, veldig god hjelp av antidepressiva. Nå har jeg ikke lenger så mange dager det alt føles helt uoverkommelig. 

Anonymkode: 4e892...cd2

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du kan ikke øse av et tomt kar. Får du tid for deg selv, sånn at du får slappet av og ladet litt? 

Jeg har det sånn som deg når jeg ikke har overskudd. Da føles hele familielivet bare som en belastning og jeg har mest lyst til å låse meg inne på et rom og ikke komme ut igjen på lenge. Jo mer uavklarte belastninger som foregår på én gang, dess verre blir det. Det å ha barn med ekstra behov, å være midt oppi en skilsmisse og flytting, det er sånne ting som er enorme energisluk.

Og det hjelper helt sikkert ikke å føle på at det er tabu å tenke sånn om familielivet heller. Det er ikke sånt man snakker høyt om. Men jeg lover deg at mange kjenner på det samme. 

For min egen del har det vært veldig viktig å gjøre noe som gir meg litt overskudd. Jeg innså også etterhvert at jeg faktisk var deprimert, og har fått veldig, veldig god hjelp av antidepressiva. Nå har jeg ikke lenger så mange dager det alt føles helt uoverkommelig. 

Anonymkode: 4e892...cd2

Takk for svaret ditt og at du deler ❤️ Det er absolutt viktig å prioritere egentid og det å gjøre ting jeg liker. Jeg går nok bedre tid til det når jeg flytter for meg selv. Vi skal ha 50-50 samvær. 
 

Ts

Anonymkode: 863ed...191

[Gjest WhisperingWind]

Jeg synes det er bedre om man ærlig med seg selv og innser at en ikke er skapt for mammalivet. 

Elsker du barna? 

Kjenner du varme og kjærlighet ovenfor dem? 

Føler de seg elsket av deg? 

 

[AnonymBruker]

Tabu? Ikke her inne ihvertfall. Synes fader med ikke jeg leser annet enn syting og klaging på familielivet. 

 

Send ungene til far, så kanskje de får en verdig oppvekst slik at du kan se på Netflix i stedet 👌🏻

Anonymkode: 45ece...2b6

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Tabu? Ikke her inne ihvertfall. Synes fader med ikke jeg leser annet enn syting og klaging på familielivet. 

 

Send ungene til far, så kanskje de får en verdig oppvekst slik at du kan se på Netflix i stedet 👌🏻

Anonymkode: 45ece...2b6

Ja, jeg elsker sønnene mine. Jeg viser de også mye varme og kjærlighet. Men jeg har lavt selvbilde i morsrollen. Er nok utbrent etter at minstemann ble utredet. Jeg har vært igjennom en sorgprosess. Jeg ser jeg siterte feil nå, jeg skulle sitere @WhisperingWind 

Anonymkode: 863ed...191

[Gjest Tamsi]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tabu? Ikke her inne ihvertfall. Synes fader med ikke jeg leser annet enn syting og klaging på familielivet. 

 

Send ungene til far, så kanskje de får en verdig oppvekst slik at du kan se på Netflix i stedet 👌🏻

Anonymkode: 45ece...2b6

Hva er vitsen med å være ekkel?

[Gjest WhisperingWind]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tabu? Ikke her inne ihvertfall. Synes fader med ikke jeg leser annet enn syting og klaging på familielivet. 

 

Send ungene til far, så kanskje de får en verdig oppvekst slik at du kan se på Netflix i stedet 👌🏻

Anonymkode: 45ece...2b6

Vet du. Poenget med et forum er å diskutere og lufte ting man ikke tør å snakke om. 

Å få støtte og få hjelp til å kanskje gjøre ting annerledes fordi man får innspill som man selv kanskje ikke har vurdert eller tenkt på. 

Jeg elsker å være mamma. 

Jeg elsker sønnen min. 

Men det kommer dager der en lurer på om hvordan livet ville vært uten barn. Om, for bare sekunder, når en er dødssliten, underernært på søvn, energi og overskudd. 

Kom deg ned fra den høye hesten din. Det er lov å prøve å sette seg inn i andre menneskers sko og prøve den lille tingen som kalles empati. 

 

[Gjest WhisperingWind]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg elsker sønnene mine. Jeg viser de også mye varme og kjærlighet. Men jeg har lavt selvbilde i morsrollen. Er nok utbrent etter at minstemann ble utredet. Jeg har vært igjennom en sorgprosess. Jeg ser jeg siterte feil nå, jeg skulle sitere @WhisperingWind 

Anonymkode: 863ed...191

Den ser jeg. 

Barn med diagnose er ikke lett. 

Sjokk, sorg, sinne, skuffelse og desperasjon er helt normalt å føle på. Og mange forhold ryker når man får barn med spesielle behov. 

Det er ikke bare vakkert og fint som mange i SoMe fremstiller det med tanke på at "en ser verden i et nytt lys osv" 

Men hva hjelp har dere fått? Avlasting, hjelpemidler osv?