Dere som mener man bør elske stebarna som sine egne...

[AnonymBruker]

... Tror dere at stebarn flest er like glad i steforeldre som biologiske foreldre?

Jeg har vokst opp med en stemor og selv om vi har et bra forhold, har det jo aldri vært tvil om hvem jeg ville reddet i en brann - det ville vært mamma. Jeg er glad i stemor, men mammaen min elsker jeg på en helt annen måte. 

De fleste, både voksne og barn, er nok mest glad i sitt eget kjøtt og blod (eventuelt adoptivfamilie). Og det bør være greit, blir fort kunstig å late som noe annet. Kan ha en hyggelig relasjon likevel.  

Anonymkode: 5453a...adf

[sstinemor]

Hvem mener at man må elske stebarna som sine egne?

Så lenge man behandler de nogenlunde likt så tenker jeg det er mer enn greit nok.

[AnonymBruker]

Stedatteren min har jeg kjent siden hun var halvannet år, og hun har vært en del av meg i over halve livet mitt. Mine første "verdens-beste-mamma"-kopper, morsdagskort og julegaver lagd i barnehage har jeg fått av henne. 

Hun har sagt at hun elsker meg like mye, om ikke høyere, enn sin biologiske mor og på samme måten elsker jeg henne like mye som mine biologiske barn. 

Så det der er nok forskjellig fra familie til familie.

Anonymkode: 017b0...ac6

[AnonymBruker]

1 minutt siden, sstinemor skrev:

Hvem mener at man må elske stebarna som sine egne?

Så lenge man behandler de nogenlunde likt så tenker jeg det er mer enn greit nok.

Blir i hvert fall ofte sagt i tråder om temaet, "når man blir sammen med noen med barn må man være like glad barnet som sitt eget" er et mantra som dukker opp. 

Og angående det å behandle likt... Spørs litt hvordan man ser på det. Vil tro de fleste har en ulik måte å forholde seg til f.eks. stemor og biologisk mor. Jeg skriver ikke personlige morsdagskort til stemor, hun er ikke den første jeg ringer når kjæresten har slått opp eller jeg har fått ny jobb. Om jeg hadde blitt rammet av livstruende kreft hadde det ikke vært hun som hadde flyttet inn i leiligheten min og tatt seg av meg. Det hadde vært mamma. Og vice versa.

Hadde aldri noe problem med å skjønne at min stemor hadde et tettere og annerledes forhold til sin biologiske sønn/min stebror da jeg vokste opp, så lenge jeg også ble behandlet med respekt og var velkommen. Trenger ikke være likt, bare velfungerende. En forståelse jeg ofte synes mangler i alle trådene om ste-relasjoner.

Anonymkode: 5453a...adf

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Stedatteren min har jeg kjent siden hun var halvannet år, og hun har vært en del av meg i over halve livet mitt. Mine første "verdens-beste-mamma"-kopper, morsdagskort og julegaver lagd i barnehage har jeg fått av henne. 

Hun har sagt at hun elsker meg like mye, om ikke høyere, enn sin biologiske mor og på samme måten elsker jeg henne like mye som mine biologiske barn. 

Så det der er nok forskjellig fra familie til familie.

Anonymkode: 017b0...ac6

Ja, klart det finnes unntak. Men vil tro denne typen tilknytning skjer oftere i familier hvor biologisk forelder er fraværende/dysfunksjonell, og steforelder fyller en så stor rolle at det blir en tilnærmet adoptivforelder? Spesielt om man i tillegg har levd sammen nesten fra start. Hos de fleste er jo både mamma og pappa tilstedeværende og engasjerte foreldre, og steforeldre kommer seinere inn i bildet, da er det kanskje ikke så naturlig å bli like tett knyttet. Selv om man er glad i hverandre og setter pris på hverandre.

Anonymkode: 5453a...adf

[AnonymBruker]

Tjaa, tror nok det kommer helt an på hva slags relasjon man får, finnes nok ingen fasit og godt er det. Mine foreldre ble skilt da jeg var 17, og jeg fikk ny stefar ikke lenge etterpå. Det er likevel min stefar jeg har best forhold til i dag, selv om min far ikke har vært fraværende. Av tre sett besteforeldre er det også min stefar barnebarna har knyttet seg tettest til. Så tror nok det varierer veldig fra familie til familie hvordan man får det til å fungere. Heldigvis er det ingen konkurranse, det viktigste er tross alt at man har det fint sammen🙂

Anonymkode: 72f8b...068

[Raven.Writingdesk]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Blir i hvert fall ofte sagt i tråder om temaet, "når man blir sammen med noen med barn må man være like glad barnet som sitt eget" er et mantra som dukker opp. 

Og angående det å behandle likt... Spørs litt hvordan man ser på det. Vil tro de fleste har en ulik måte å forholde seg til f.eks. stemor og biologisk mor. Jeg skriver ikke personlige morsdagskort til stemor, hun er ikke den første jeg ringer når kjæresten har slått opp eller jeg har fått ny jobb. Om jeg hadde blitt rammet av livstruende kreft hadde det ikke vært hun som hadde flyttet inn i leiligheten min og tatt seg av meg. Det hadde vært mamma. Og vice versa.

Hadde aldri noe problem med å skjønne at min stemor hadde et tettere og annerledes forhold til sin biologiske sønn/min stebror da jeg vokste opp, så lenge jeg også ble behandlet med respekt og var velkommen. Trenger ikke være likt, bare velfungerende. En forståelse jeg ofte synes mangler i alle trådene om ste-relasjoner.

Anonymkode: 5453a...adf

Vel, her sa du det. Jeg har aldri sett noen hverken her på KG eller i RL hevde at steforeldre er pålagt å elske stebarn jevnt med egne biologiske barn. Men det folk flest gir tilbakemelding om er at den voksne må behandle barn(a) bra, med respekt, og er det flere barn i bildet må disse likebehandles, ikke forskjellsbehandles.

Det er mange tråder her inne som viser at mange stebarn blir forskjellsbehandlet, og/eller ikke respektert, og/eller : ikke er velkommen.

Tråder som : «Gutt på tre år krever all oppmerksomhet fra kjæresten min». - «jente på 11 år bidrar ikke og er vanskelig». «Jente på 6 år vil sove i senga med min mann (barnefar)» 

Det er en «demonisering» av helt normal barneadferd, som gjennom stebrillene til steforelderen blir noe unormalt. Tegn på at det feiler barnet noe. Som regel handler det om at barnet krever for mye og står i veien for steforeldren sitt behov ovenfor ny partner (barnets biologiske foreldre) 

eksempelvis tråden hvor en steforeldre ikke ønsket at stebarna skulle komme innom hjemmet når det ikke var biofar sine «pappa uker», fordi hun ville gå rundt naken og ha sex på stua.

De fleste som bor med biologiske barn og barnas biologiske far vet at å ha sex på stua en lørdag kl 12 er som regel ganske usannsynlig, ettersom barna er hjemme og skal taes hensyn til. Men en god del steforeldre ser ut til å tro at «samværsuker» = «tida man er foreldre».

At en forelde bare er foreldre når det står skrevet svart på hvitt at de skal ta seg av sitt eget barn. 
 

De skjønner ikke at et barn kan ha behov for pappa i uke 42, om dette er mors samværsuke. Selv om barnet er 4år, 14år eller 24.

Det er spesielt trist å lese om barn som åpenlyst ansees som «problembarn» av steforeldre, for ting som er helt trivielt. et eksempel fra KG var ei stemor som hengte ut stebarnet på 11 år, og raset over hvor slitsomt og vanskelig denne 11åringen var, spesielt når hun ikke håndterte oppvaskkluten slik stemor forventet. 
 

Mange steforeldre har ikke barn selv, og det skinner gjennom i frustrasjonen deres, når de har så liten takhøyde for at barnet er et barn. Andre steforeldre har egne barn, og det er ganske gjennomskuelig hvorfor de har blitt skilt: de takler kun familieliv om de får den dosert på deltid. 
 

Så utfordringen er nok ikke at steforeldre ikke elsker barna som sine egne. Utfordringen er at mange steforeldre ikke respekterer og ønsker ikke stebarnet velkommen. 

[Tatja]

1 time siden, Raven.Writingdesk skrev:

Vel, her sa du det. Jeg har aldri sett noen hverken her på KG eller i RL hevde at steforeldre er pålagt å elske stebarn jevnt med egne biologiske barn. Men det folk flest gir tilbakemelding om er at den voksne må behandle barn(a) bra, med respekt, og er det flere barn i bildet må disse likebehandles, ikke forskjellsbehandles.

Det er mange tråder her inne som viser at mange stebarn blir forskjellsbehandlet, og/eller ikke respektert, og/eller : ikke er velkommen.

Tråder som : «Gutt på tre år krever all oppmerksomhet fra kjæresten min». - «jente på 11 år bidrar ikke og er vanskelig». «Jente på 6 år vil sove i senga med min mann (barnefar)» 

Det er en «demonisering» av helt normal barneadferd, som gjennom stebrillene til steforelderen blir noe unormalt. Tegn på at det feiler barnet noe. Som regel handler det om at barnet krever for mye og står i veien for steforeldren sitt behov ovenfor ny partner (barnets biologiske foreldre) 

eksempelvis tråden hvor en steforeldre ikke ønsket at stebarna skulle komme innom hjemmet når det ikke var biofar sine «pappa uker», fordi hun ville gå rundt naken og ha sex på stua.

De fleste som bor med biologiske barn og barnas biologiske far vet at å ha sex på stua en lørdag kl 12 er som regel ganske usannsynlig, ettersom barna er hjemme og skal taes hensyn til. Men en god del steforeldre ser ut til å tro at «samværsuker» = «tida man er foreldre».

At en forelde bare er foreldre når det står skrevet svart på hvitt at de skal ta seg av sitt eget barn. 
 

De skjønner ikke at et barn kan ha behov for pappa i uke 42, om dette er mors samværsuke. Selv om barnet er 4år, 14år eller 24.

Det er spesielt trist å lese om barn som åpenlyst ansees som «problembarn» av steforeldre, for ting som er helt trivielt. et eksempel fra KG var ei stemor som hengte ut stebarnet på 11 år, og raset over hvor slitsomt og vanskelig denne 11åringen var, spesielt når hun ikke håndterte oppvaskkluten slik stemor forventet. 
 

Mange steforeldre har ikke barn selv, og det skinner gjennom i frustrasjonen deres, når de har så liten takhøyde for at barnet er et barn. Andre steforeldre har egne barn, og det er ganske gjennomskuelig hvorfor de har blitt skilt: de takler kun familieliv om de får den dosert på deltid. 
 

Så utfordringen er nok ikke at steforeldre ikke elsker barna som sine egne. Utfordringen er at mange steforeldre ikke respekterer og ønsker ikke stebarnet velkommen. 

Du har rett. Så tror jeg det er viktig å legge til at en som selv er forelder, ofte vil ha lettere for å skjønne at barn må møtes på sine behov, enten det er en 6-åring som er utrygg og må sove med pappa, eller en 10-åring som vil se pappa utenom samværsuken. 

Mye skjer med empati og forståelse, når man selv får barn.

[Sunnys]

Steforeldre kommer i alle varianter. Alt kommer an på når de kom inn i bildet, hvem en bor med, om bio foreldre er mye inni bildet, relasjon, stesøsken osv. 

[Milky]

De som sier de elsker stebarna sine like mye som sine egne barn lyver rett og slett...

 

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Stedatteren min har jeg kjent siden hun var halvannet år, og hun har vært en del av meg i over halve livet mitt. Mine første "verdens-beste-mamma"-kopper, morsdagskort og julegaver lagd i barnehage har jeg fått av henne. 

Hun har sagt at hun elsker meg like mye, om ikke høyere, enn sin biologiske mor og på samme måten elsker jeg henne like mye som mine biologiske barn. 

Så det der er nok forskjellig fra familie til familie.

Anonymkode: 017b0...ac6

Jeg hyller mennesker som deg, som ikke rasjonerer kjærligheten de gir. Skulle ønske du var min stemor. ❤

Anonymkode: 5ed89...174

[AnonymBruker]

Det er flott når man blir så nær som steforelder. Men er det naturlig for alle? Tror ikke det.

Anonymkode: 59491...8cd

[AnonymBruker]

Jeg er veldig glad i alle mine fire stebarn! ❤️ Men jeg må balansere hva jeg kan si og gjøre, fordi barnas mor veldig raskt bli sjalu. Eks når jeg ordner en kveld for eldstemann med kompiser, pizza og overnatting. Da er eldstemann veldig glad. Mens moren da gjerne kommer med et eller annet negativt om at det ikke var bra nok. 
Det påvirker meg nok litt og gjør at jeg ikke er like glad i stebarna som i mine egne, fordi jeg må holde tilbake følelsene mine av hensyn til barnas mor. Men jeg er veldig glad i de og de er glade i meg ❤️

Anonymkode: 1e682...c72

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Stedatteren min har jeg kjent siden hun var halvannet år, og hun har vært en del av meg i over halve livet mitt. Mine første "verdens-beste-mamma"-kopper, morsdagskort og julegaver lagd i barnehage har jeg fått av henne. 

Hun har sagt at hun elsker meg like mye, om ikke høyere, enn sin biologiske mor og på samme måten elsker jeg henne like mye som mine biologiske barn. 

Så det der er nok forskjellig fra familie til familie.

Anonymkode: 017b0...ac6

😍 SÅ fantastisk.  Blir litt rørt av å lese egentlig 

Anonymkode: 0977a...b23

[AnonymBruker]

31 minutter siden, Badbunny skrev:

De som sier de elsker stebarna sine like mye som sine egne barn lyver rett og slett...

 

Og hvordan vet du det? Bor du inni hodet på alle steforeldre? Kan du lese tanker? Kan du sense det? Har du telepatisk hørt steforeldre si det du påstår? såfall blir Lilly Bendriss og  gjengen hennes glad for en kollega. Hvis det ikke er tilfelle,  tenker jeg at du kan innrømme at du ikke kan ha peiling  på  hvordan andre mennesker føler,  opplever eller reflektererer og  særlig ikke når du snakker om mange,  mange folk du aldri har møtt. Det finnes nemlig ganske så mange steforeldre der ute.

Anonymkode: 0977a...b23

[Milky]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og hvordan vet du det? Bor du inni hodet på alle steforeldre? Kan du lese tanker? Kan du sense det? Har du telepatisk hørt steforeldre si det du påstår? såfall blir Lilly Bendriss og  gjengen hennes glad for en kollega. Hvis det ikke er tilfelle,  tenker jeg at du kan innrømme at du ikke kan ha peiling  på  hvordan andre mennesker føler,  opplever eller reflektererer og  særlig ikke når du snakker om mange,  mange folk du aldri har møtt. Det finnes nemlig ganske så mange steforeldre der ute.

Anonymkode: 0977a...b23

Jeg snakker av egen erfaring. I tillegg, hvis man klarer å være like glad i andre som i sitt eget barn så er det rimelig rart. Jeg har steforeldre selv, og er absolutt ikke like glad i de som jeg er i foreldre, og er heller ikke like glad i stesøsken som jeg er i søsken. Det går ikke ann å sammenligne engang. Man kan selvfølgelig være skikkelig glad i stebarn, men elske de like mye som egne barn tror jeg ikke noe på. Det har jeg aldri sett før. 
 

La oss si at du var i situasjonen der du måtte redde barna. Men du kunne bare redde en. Hadde du virkelig engang vurdert å redde stebarn fremfor eget barn? Hadde det vært like stor sjanse for begge å bli reddet? Tviler. Hvis du i hvilken som helst situasjon hadde valgt ditt barn ovenfor stebarn så er du mer glad i ditt eget barn. Og det er helt vanlig

Endret 31. oktober 2020 av Badbunny

[AnonymBruker]

1 time siden, Badbunny skrev:

Jeg snakker av egen erfaring. I tillegg, hvis man klarer å være like glad i andre som i sitt eget barn så er det rimelig rart. Jeg har steforeldre selv, og er absolutt ikke like glad i de som jeg er i foreldre, og er heller ikke like glad i stesøsken som jeg er i søsken. Det går ikke ann å sammenligne engang. Man kan selvfølgelig være skikkelig glad i stebarn, men elske de like mye som egne barn tror jeg ikke noe på. Det har jeg aldri sett før. 
 

La oss si at du var i situasjonen der du måtte redde barna. Men du kunne bare redde en. Hadde du virkelig engang vurdert å redde stebarn fremfor eget barn? Hadde det vært like stor sjanse for begge å bli reddet? Tviler. Hvis du i hvilken som helst situasjon hadde valgt ditt barn ovenfor stebarn så er du mer glad i ditt eget barn. Og det er helt vanlig

Misliker sterkt når folk bruker sånne argumenter som det du gjør i slutten av innlegget ditt. Hvem man ville reddet i en situasjon kan ikke ene og alene baseres på hvem man «liker best». Har du flere enn 1 biologisk barn? Hva hvis situasjonen du skisseres hadde vært med dine egne barn? Er det sånn at du sitter her å vet med sikkerhet hvem du hadde reddet, og hvem du hadde ofret fordi du har et favoritt barn? 
 

Du sier forresten selv at dine uttalelser kommer fra din personlige erfaring. Likevel mener du at DIN personlige erfaring er nok til å basere deg på hvordan alle steforeldres følelser på et generelt grunnlag. Du hører altså ikke selv hvor tullete du høres ut? 
 

 

Anonymkode: dcbbf...e5b

[Gjest Chroma]

Man behøver ikke å elske de like mye, bare behandle de like bra. 

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

... Tror dere at stebarn flest er like glad i steforeldre som biologiske foreldre?

Jeg har vokst opp med en stemor og selv om vi har et bra forhold, har det jo aldri vært tvil om hvem jeg ville reddet i en brann - det ville vært mamma. Jeg er glad i stemor, men mammaen min elsker jeg på en helt annen måte. 

De fleste, både voksne og barn, er nok mest glad i sitt eget kjøtt og blod (eventuelt adoptivfamilie). Og det bør være greit, blir fort kunstig å late som noe annet. Kan ha en hyggelig relasjon likevel.  

Anonymkode: 5453a...adf

Jeg er like glad i stefaren min som jeg er i mamma, og jeg er mer glad i han enn pappa. Han behandler meg også helt likt som hans biologiske datter.

Anonymkode: 236c3...711

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Misliker sterkt når folk bruker sånne argumenter som det du gjør i slutten av innlegget ditt. Hvem man ville reddet i en situasjon kan ikke ene og alene baseres på hvem man «liker best». Har du flere enn 1 biologisk barn? Hva hvis situasjonen du skisseres hadde vært med dine egne barn? Er det sånn at du sitter her å vet med sikkerhet hvem du hadde reddet, og hvem du hadde ofret fordi du har et favoritt barn? 
 

Du sier forresten selv at dine uttalelser kommer fra din personlige erfaring. Likevel mener du at DIN personlige erfaring er nok til å basere deg på hvordan alle steforeldres følelser på et generelt grunnlag. Du hører altså ikke selv hvor tullete du høres ut? 
 

 

Anonymkode: dcbbf...e5b

Bare fordi du har et begrenset følelsesliv, så må du ikke tro det er sannheten for alle andre. 

Anonymkode: 236c3...711