Lav selvfølelse hos 8 år gammel jente

[AnonymBruker]

Vi har ei forsiktig og stille jente på 8 år. I det siste har vi merket selvtilliten hennes begynner å bli dårligere. Hun er veldig flink til å sette ord på følelsene sine, og sier hun føler seg usynlig på skolen. Hun sier også at hun føler seg lite smart( sliter litt med matematikk, men veldig sterk i norsk/engelsk etc) 

Spesielt når det har vært konflikter med noen av de andre jentene i klassen kan hun bli helt fra seg, selv når hun ikke har skylden. Da vil hun gjerne si unnskyld først, bare for å bli ferdig med det.

Vi møter henne så godt vi kan på følelsene hun har, hun får masse kjærlighet og omsorg, forteller henne at hun er perfekt som hun er. Men usikker på hvor mye som når inn. Venner har blitt veldig viktig for henne dette skoleåret. 

Jeg er selv introvert, og kan kjenne meg mye igjen i henne. Jeg har selv hatt samme følelsene når jeg føler at alle andre tar mer plass og har mer å by på enn meg i sosiale sammenhenger. Nå er jeg voksen og klarer fint å smalltalke med fremmede osv, men det var ikke like lett i barne og ungdomsårene. 
 

Tenker det er utrolig viktig å få opp selvfølelsen før tenårene, og alt av hormoner kommer i tillegg...

Noen råd?

Anonymkode: 2b7a8...b1a

[AnonymBruker]

https://bufdir.no/Foreldrehverdag/Selvfolelse_hos_barn/

Anonymkode: a14b1...7f3

[absinthia]

Vær flink på å fortell henne at dere liker henne som person og liker å være sammen med henne, uten at det er noe som hun har « vært flink til» eller slikt. Viktig for de med lav selvfølelse at man får frem at de er verd noe i kraft av å være et menneske, uten at de trenger å være så flinke og perfekte. - Alt for mange måler egenverdi i forhold til prestasjoner! 
Da vil antagelig en del av det andre komme seg på plass i løpet av årene som kommer. 
 

Viktig å snakke om at folk er forskjellige og at dere setter pris på forskjelligheter, sånn i hverdagen. Vis at dere ikke er redde for å gjøre ting dere ikke er så veldig flinke til, slik at hun får sett at dere ikke er så redde for å gå litt « på trynet» innimellom. Gjør henne oppmerksom på ting som hun stadig blir bedre til, jo mer hun øver ( men med mer fokus på innsats, enn prestasjonsnivået)  Prent også inn at det er helt normalt å føle seg « lite smart» innimellom og at det stort sett noe alle gjør innimellom og at en likevel kan øve seg å bli bedre, selv om en ikke nødvendigvis blir verdensmester - men at alle kan jo ikke være verdensmester til alt. 
 

Snakk om folk som hun liker å være sammen med, liker hun dem fordi de er så flinke, smarte eller pene, eller liker hun dem, fordi de er morsomme å være sammen med og bra folk? Jeg tipper at hun vil komme frem til at det ikke er hvor sosialt vellykkede de er eller hvor flinke de er, som avgjør dette. Prent inn at det er viktig å sette grenser for seg selv, fordi alle er like mye verd og at det er normalt at venner krangler litt - man er jo venner, selv om en kan være uenige. 
 

Flott at hun er veldig flink til å sette ord på ting, fortell henne det og oppmuntre henne til å øve seg på å fortelle hva hun tenker omkring f.eks en konflikt med en venninne og « tørrtren» hjemme på å sette ord på slikt, slik at hun kan bruke det gode språket sitt på å sette adekvate grenser for seg selv i forhold til andre, med saklighet og ærlighet i forhold til egne følelser. 

Dette vil ta flere år og er ikke noe det finnes en quickfix for, men til gjengjeld kommer det til å sitte en rekke gode verdier i ryggmargen hennes, når hun har vokst opp. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, absinthia skrev:

Vær flink på å fortell henne at dere liker henne som person og liker å være sammen med henne, uten at det er noe som hun har « vært flink til» eller slikt. Viktig for de med lav selvfølelse at man får frem at de er verd noe i kraft av å være et menneske, uten at de trenger å være så flinke og perfekte. - Alt for mange måler egenverdi i forhold til prestasjoner! 
Da vil antagelig en del av det andre komme seg på plass i løpet av årene som kommer. 
 

Viktig å snakke om at folk er forskjellige og at dere setter pris på forskjelligheter, sånn i hverdagen. Vis at dere ikke er redde for å gjøre ting dere ikke er så veldig flinke til, slik at hun får sett at dere ikke er så redde for å gå litt « på trynet» innimellom. Gjør henne oppmerksom på ting som hun stadig blir bedre til, jo mer hun øver ( men med mer fokus på innsats, enn prestasjonsnivået)  Prent også inn at det er helt normalt å føle seg « lite smart» innimellom og at det stort sett noe alle gjør innimellom og at en likevel kan øve seg å bli bedre, selv om en ikke nødvendigvis blir verdensmester - men at alle kan jo ikke være verdensmester til alt. 
 

Snakk om folk som hun liker å være sammen med, liker hun dem fordi de er så flinke, smarte eller pene, eller liker hun dem, fordi de er morsomme å være sammen med og bra folk? Jeg tipper at hun vil komme frem til at det ikke er hvor sosialt vellykkede de er eller hvor flinke de er, som avgjør dette. Prent inn at det er viktig å sette grenser for seg selv, fordi alle er like mye verd og at det er normalt at venner krangler litt - man er jo venner, selv om en kan være uenige. 
 

Flott at hun er veldig flink til å sette ord på ting, fortell henne det og oppmuntre henne til å øve seg på å fortelle hva hun tenker omkring f.eks en konflikt med en venninne og « tørrtren» hjemme på å sette ord på slikt, slik at hun kan bruke det gode språket sitt på å sette adekvate grenser for seg selv i forhold til andre, med saklighet og ærlighet i forhold til egne følelser. 

Dette vil ta flere år og er ikke noe det finnes en quickfix for, men til gjengjeld kommer det til å sitte en rekke gode verdier i ryggmargen hennes, når hun har vokst opp. 

Takk for godt svar ❤️ Dette skal vi jobbe med.

 

ts

Anonymkode: 2b7a8...b1a

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Vi har ei forsiktig og stille jente på 8 år. I det siste har vi merket selvtilliten hennes begynner å bli dårligere. Hun er veldig flink til å sette ord på følelsene sine, og sier hun føler seg usynlig på skolen. Hun sier også at hun føler seg lite smart( sliter litt med matematikk, men veldig sterk i norsk/engelsk etc) 

Spesielt når det har vært konflikter med noen av de andre jentene i klassen kan hun bli helt fra seg, selv når hun ikke har skylden. Da vil hun gjerne si unnskyld først, bare for å bli ferdig med det.

Vi møter henne så godt vi kan på følelsene hun har, hun får masse kjærlighet og omsorg, forteller henne at hun er perfekt som hun er. Men usikker på hvor mye som når inn. Venner har blitt veldig viktig for henne dette skoleåret. 

Jeg er selv introvert, og kan kjenne meg mye igjen i henne. Jeg har selv hatt samme følelsene når jeg føler at alle andre tar mer plass og har mer å by på enn meg i sosiale sammenhenger. Nå er jeg voksen og klarer fint å smalltalke med fremmede osv, men det var ikke like lett i barne og ungdomsårene. 
 

Tenker det er utrolig viktig å få opp selvfølelsen før tenårene, og alt av hormoner kommer i tillegg...

Noen råd?

Anonymkode: 2b7a8...b1a

Selvsagt når ikke dette inn. Hun er 8 år, ikke 4. Hun vet at hun, som du og jeg, ikke er i nærheten av perfekt. Når du lyver til henne om noe så grunnleggende og lett gjennomskuelig - hav annet kan du lyve til henne om? 

Vær ærlig med barn. De tåler å høre «dette fikk du ikke til, og da prøver du igjen.» 

Det viktige er å gi henne et eksempel til etterfølgelse. Hvordan håndterer du og faren hennes vanskelige sosiale situasjoner? Hvordan omtaler dere denne håndteringen hjemme, mens hun er til stede? Hvor mye dramatisk overdrivelse bruker dere rundt enkle, lett håndterbare småkonflikter som alle havner i, også dere? Hvordan omtaler dere å ikke mestre noe, og setter dere udramatisk ord på de områdene i livet dere lever fint med å ikke få til? Snakker du om at du ikke er så god på sosiale ting men at du deltar likevel, og opplever glede i situasjonen selv om du også opplever å ikke fullt ut mestre?
 

For barn må lære at de ikke mestrer alt. At de feiler og prøver igjen. At de kommer til å si feil ting på feil tidspunkt, bli ledd av i plenum og at det går helt greit. Barn som er engstelige har bedre av å bli fortalt at «ok, ting kan gå galt, men da har vi en plan og så vet vi at det går bra på sikt» enn at «alt går bra og ikke engste deg fordi vi elsker deg». Ålreit at mamma elsker en, altså. Men det hjelper ikke når bestevenninna lager drama. Da trenger hun en handlingsplan for «venninna lager drama». 

Gå gjennom først de minste av situasjonene med henne. Spør hva hun nå i ettertid ville gjort annerledes. Hjelp henne med å evaluere. Avdramatiser det å feile, evaluere, snakke om sine feil og så feile igjen. For evaluere sine feil må man, skal man lykkes neste gang. Og feile må man, skal man få gjort noe. Usikre barn trenger å vite, ved konkrete eksempler, at å feile er helt normalt. Det er noe alle gjør flere ganger i uka. Livet ut. 

Anonymkode: 78106...9bb