Føler meg usynlig

[AnonymBruker]

Dame, 47. Jeg føler meg dønn usynlig, og ikke mye verdt. Har mann og barn, fast jobb og alt på stell. Men selvtilliten er på bånn.

Menn stirrer rett gjennom meg, folk glemmer at de prater med meg når andre kommer inn i et rom, ofte blir jeg avbrutt. 

Dette er så merkbart, og jeg blir lei meg. Er sosial og hyggelig, men føler meg så liten!

Anonymkode: 3e1f8...457

[AnonymBruker]

Trist å ha det sånn. Er det utadvendt som person?

Anonymkode: 677df...bff

[AnonymBruker]

Kanskje slutte å ha forventninger til at andre skal se deg, se utover istedenfor innover. Blås i andre, drit i hvem de ser på. 

Anonymkode: 36c1f...3d7

[Danseskjørt]

Få deg en ny hobby, meld deg inn på treningssenter, spis sunt, kjøp deg nye klær, fresh deg opp litt? Det gir hvertfall meg økt selvtillit  

[Kada]

Enig med @Tuttifrutt, gjør noe for deg selv, noe som du liker og får glede av☺️
 

Jeg kjenner meg godt igjen i det du sier. Har følt meg oversett og tatt for gitt, både i jobb og privat.

Jeg sa opp jobben og fikk ny jobb hvor jeg ble satt pris på (vet at det ikke er så enkelt, jeg var heldig), og jeg tok en alvorlig prat med mannen. 
 

Fortalte ham om mine følelser, og han fikk opp øynene. Han var ikke klar over hvordan jeg følte det (for han er ingen tankeleser, han heller 😉). 
 

Jeg har lært meg selv å si «nei» når jeg mener «nei. 
 

Jeg har kuttet ut «venner» som tapper meg for energi. 
 

Når folk avbryter deg eller ignorerer deg, er de ikke verdt din tid. Eventuelt kan du prøve å si til de som avbryter deg, at «jeg var ikke ferdig», eller «nå er det jeg som snakker». Kan føles frekt, men det er faktisk de som avbryter deg som er respektløs 🤷🏼‍♀️
 

Uansett, du er gull verdt 🥰

[AnonymBruker]

3 timer siden, Kada skrev:

Enig med @Tuttifrutt, gjør noe for deg selv, noe som du liker og får glede av☺️
 

Jeg kjenner meg godt igjen i det du sier. Har følt meg oversett og tatt for gitt, både i jobb og privat.

Jeg sa opp jobben og fikk ny jobb hvor jeg ble satt pris på (vet at det ikke er så enkelt, jeg var heldig), og jeg tok en alvorlig prat med mannen. 
 

Fortalte ham om mine følelser, og han fikk opp øynene. Han var ikke klar over hvordan jeg følte det (for han er ingen tankeleser, han heller 😉). 
 

Jeg har lært meg selv å si «nei» når jeg mener «nei. 
 

Jeg har kuttet ut «venner» som tapper meg for energi. 
 

Når folk avbryter deg eller ignorerer deg, er de ikke verdt din tid. Eventuelt kan du prøve å si til de som avbryter deg, at «jeg var ikke ferdig», eller «nå er det jeg som snakker». Kan føles frekt, men det er faktisk de som avbryter deg som er respektløs 🤷🏼‍♀️
 

Uansett, du er gull verdt 🥰

Mannen min er ikke problemet, han ser meg. Føler meg sett hjemme, av han og barna. Problemet er på jobb og generelt ute. Jeg kan gå en en butikk, folk holder på å gå på meg. Og om de ser meg, så er det jeg som må svinge unna, det forventes.

Vet at jeg har gode kollegaer, og liker jobben min. De er gode mennesker, så dette må gå på meg.

Jeg har for øvrig hatt en tøff oppvekst, opplevd mye vondt av mine nærmeste. Lurer på om noe av svar er ligger her.

TS 

Anonymkode: 3e1f8...457

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dame, 47. Jeg føler meg dønn usynlig, og ikke mye verdt. Har mann og barn, fast jobb og alt på stell. Men selvtilliten er på bånn.

Menn stirrer rett gjennom meg, folk glemmer at de prater med meg når andre kommer inn i et rom, ofte blir jeg avbrutt. 

Dette er så merkbart, og jeg blir lei meg. Er sosial og hyggelig, men føler meg så liten!

Anonymkode: 3e1f8...457

Du har dårlig selvtillit høres det ut som, går du til psykolog? Hadde du en vanskelig oppvekst?

hvorfor er det så viktig at andre menn ser på deg når du har mann hjemme? Er det ikke viktigste at han ser deg og gir deg kjærlighet? Du er i hvert fall heldig, jeg har verken mann, er ikke i nærheten av å finne en heller, bor et trangt og lite sted, har ikke barn eller noen ting. Men menn ser på meg ute enda de har dame, og hun blir sjalu og sur. Er man ikke pen og attraktiv så må man regne med at menn overser en. Men mange mindre pene damer krever så mye av en mann i dag og prøver seg på han kjekkeste og forventer at man skal gifte seg og få barn. Og at han skal synes du er spennende og gi deg et spesielt sexliv. Sånn fungerer ikke realiteten for noen, livet er tøft. Kjærligheten og forholdet til menn er vanskelig for oss unge og attraktive også. Du har i hvert fall vært heldig å få deg mann og barn da, tenk deg ikke noen garanti for de peneste engang eller for de som er skikkelig forhold og forelder materiell.

Anonymkode: 40e91...140

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mannen min er ikke problemet, han ser meg. Føler meg sett hjemme, av han og barna. Problemet er på jobb og generelt ute. Jeg kan gå en en butikk, folk holder på å gå på meg. Og om de ser meg, så er det jeg som må svinge unna, det forventes.

Vet at jeg har gode kollegaer, og liker jobben min. De er gode mennesker, så dette må gå på meg.

Jeg har for øvrig hatt en tøff oppvekst, opplevd mye vondt av mine nærmeste. Lurer på om noe av svar er ligger her.

TS 

Anonymkode: 3e1f8...457

Sånn er det for alle. Jeg opplever å grue meg til å gå på butikken pga sure butikkansatte, folk som går på meg og dytter på meg fordi de ikke ser meg. Samfunnet er kjipt og ikke ta det personlig. Hvorfor må det plage deg når du har noen hjemme som ser deg? Virker som om noe mangler i livet ditt og eller ikke er bra, derfor reaksjon på verden der ute. Vet med meg selv at jeg ikke hadde brydd meg så mye om andre der ute og ikke tatt meg nær av det om jeg hadde flere mennesker i livet mitt som brydde seg, at jeg hadde helse og jobb og et bedre sted å bo. Føler allerede på en skam og utilstrekkelighet som forsterkes når noen dytter på meg og verdiløshetsfølelsen blir sterk. Man må bare ikke bry seg om andre men kan være huggelig tilbake, se andre så gir det en noe tilbake igjen. Hvis noen er slemme mot deg eller direkte konfronterende og skal kjefte på deg for noe ute så fortjener ikke de tiden din. Man møter på så mye rart der ute

Anonymkode: 40e91...140

[AnonymBruker]

3 timer siden, Kada skrev:

Enig med @Tuttifrutt, gjør noe for deg selv, noe som du liker og får glede av☺️
 

Jeg kjenner meg godt igjen i det du sier. Har følt meg oversett og tatt for gitt, både i jobb og privat.

Jeg sa opp jobben og fikk ny jobb hvor jeg ble satt pris på (vet at det ikke er så enkelt, jeg var heldig), og jeg tok en alvorlig prat med mannen. 
 

Fortalte ham om mine følelser, og han fikk opp øynene. Han var ikke klar over hvordan jeg følte det (for han er ingen tankeleser, han heller 😉). 
 

Jeg har lært meg selv å si «nei» når jeg mener «nei. 
 

Jeg har kuttet ut «venner» som tapper meg for energi. 
 

Når folk avbryter deg eller ignorerer deg, er de ikke verdt din tid. Eventuelt kan du prøve å si til de som avbryter deg, at «jeg var ikke ferdig», eller «nå er det jeg som snakker». Kan føles frekt, men det er faktisk de som avbryter deg som er respektløs 🤷🏼‍♀️
 

Uansett, du er gull verdt 🥰

Så lett er det ikke for alle. De gangene jeg var i forhold og følte noe var feil eller at jeg ikke ble sett, sa jeg også det til han, reaksjonen alle gangene var sinne og i forsvarsmodus med en gang og de behandlet meg dårligere og det ble slutt. Ikke alle av oss kvinner er så mye verdt for motsatt kjønn! Jeg er en av de som ikke har noe verdi for menn som partner og er tydeligvis ikke verdt å investere i. Tja, uansett åssen jeg prøvde å endre livet, ble det aldri bedre. Og nå i disse koronatider så er alt bare vanskelig og får ikke dratt til utlandet eller hjem der jeg hadde det bra for engangsskyld i livet mitt, noe jeg aldri får her i Norge. Tenkte å finne jobb og mann i utlandet. Arbeidsgivere her er heller ikke interessert i folk eller meg da... hjelper heller ikke å stå opp eller å fikse på utseendet sitt som mnage sier hjelper. Livet i Norge er bare dritt og jævlig å leve.

Anonymkode: 40e91...140

[AnonymBruker]

Du er heldig som har en bra mann og familie, det er tross alt det viktigste.

Kjenner igjen alt det andre, men føler ikke at det er sårt. Blir ikke lei meg for at menn ikke kikker på meg lenger, de kikker mest på unge kvinner, og jeg fikk min andel av blikk da jeg var ung. At folk avbryter, og mister fokus når andre kommer inn i rommet, tenker jeg er fordi folk er distre, engasjert, og litt "all over the place". Jeg kan være litt sånn selv. Det er nok ikke vondt ment, og har sikkert ikke noe med deg å gjøre.

Det at du tar dette personlig og blir lei deg, har nok å gjøre med at du er følsom og har litt dårlig selvtillit. Kanskje du kunne øve deg på å ta litt større plass. 

Anonymkode: b5701...ca4

[Gjest WhisperingWind]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mannen min er ikke problemet, han ser meg. Føler meg sett hjemme, av han og barna. Problemet er på jobb og generelt ute. Jeg kan gå en en butikk, folk holder på å gå på meg. Og om de ser meg, så er det jeg som må svinge unna, det forventes.

Vet at jeg har gode kollegaer, og liker jobben min. De er gode mennesker, så dette må gå på meg.

Jeg har for øvrig hatt en tøff oppvekst, opplevd mye vondt av mine nærmeste. Lurer på om noe av svar er ligger her.

TS 

Anonymkode: 3e1f8...457

Tenker det ligger her. 

Om du "krymper" sammen så er det noe i Underbevisstheten folk merker og dermed lettere overkjører deg. 

Rett opp ryggen og krev din plass og stemme i verden. 

Jeg kommer selv fra jævlig fortid, men jeg gikk motsatt retning. Jeg krevde å bli sett og hørt. Jeg lot meg ikke pille på nesen og lot ingen behandle meg dritt. 

Jeg er verdt mer. Og det er du også.