Min mor legger seg konstant oppi vekta mi, og jeg blir veldig provosert.

[AnonymBruker]

Hele livet mitt har min mor vært veldig opptatt av vekten min. Jeg har alltid vært i nedre halvdel av normalvektig, faktisk under gjennomsnitt (de fleste er jo faktisk lettere overvektige). Men min mor har alltid bekymret seg og oppført seg som om jeg er bælfeit. Dette har ført til et liv med usunne tanker om mat og kropp, for å si det mildt. Første gang jeg sluttet å spise var jeg bare 8 år gammel. Min mor tror at det eneste akseptable er å være radmager slik unge folk på bygda var på 60-tallet. Dessuten så er ikke min kroppsbygning sånn lang og modell-aktig, så jeg får ikke sånn fasong med innsunket mage og smale skuldre uansett hvor mye jeg går ned i vekt. 

Alltid skal hun kommentere størrelsen min, og alltid skal hun kommentere hva jeg spiser. Hele livet har jeg vært str 34-36, men alltid da vi handlet som liten kom hun med store størrelser å sa ting som «du må nok ha str. 40, eller kanskje XL». Selv når jeg hadde åpenbart for store klær på kunne hun si «skal vi prøve en størrelse større?». Husker at en forferdet butikkansatt kom løpende med str 34 en gang etter å ha overhørt min mor si at 38 så for smått ut og sikkert sett det knuste blikket hos den 14 år gamle meg.

Jeg er voksen nå! Og hun holder fortsatt på. Jeg riktignok aldri veid så mye som nå, men jeg er fortsatt normalvektig. Jeg veier 65 kg, har BMI på 23,3. Jeg er tynnest av alle jevnaldrende jenter i kretsen min. 
 

Jeg er på besøk og i går presterte hun å si dette:

«Du har ikke akkurat gått ned i vekt i det siste» og så knipser hun meg på hoften.
«du kan gjerne passe litt bedre på hvor mye smør du tar på brødskiva. Jeg bruker aldri smør». 
«hvor mye spiser du egentlig når vi ikke ser»?

«er du stolt av hvordan du ser ut?»

Det tar aldri slutt og jeg blir så provosert! I dag har jeg ikke klart å tenke på noe annet enn mat og vekt!

Jeg har helt stabil vekt og har veid dette de 3 siste årene. Jeg følger ganske godt med, så dette vet jeg. 

Da jeg var barn pleide jeg ofte å «hevne meg» ved å sultestreike en uke eller to når hun kom med slike kommentarer. Jeg tenkte at hvis normalvekt liksom ikke er bra nok så skal du se hvor gøy det blir når jeg blir sykelig undervektig og besvimer på skolen.

Men jeg er voksen nå og jobber, og klarer ikke å prestere i jobben hvis jeg skal sultestreike i dagesvis. Dessuten er jeg vel strengt tatt litt for gammel til å reagere sånn.

Det nytter ikke å ta opp kommentarene med henne. Da bare nekter hun for å ha sagt dem. Dessuten så oppfatter jeg det som et slags forsøk på å «mobbe meg» til å bli undervektig, og hvis jeg viser at kommentarene går innpå meg så blir det bare verre fordi hun oppnår det hun vil.

Hvordan bør jeg håndtere dette?

 

Anonymkode: 468dc...ea5

[AnonymBruker]

Du bør fjerne deg fra henne. Dette er psykisk mishandling og ikke noe du trenger stå i. 

Anonymkode: 2bdc5...4f9

[AnonymBruker]

Så utrolig leit å høre. Dette er psykisk mishandling, og jeg er så lei meg for å høre at du har opplevd dette siden du var et lite barn. Jeg er bare glad for at du i dag har en sunn vekt, og at moren din ikke har overført alle sine dårlige sider på deg. Jeg ville nok ha sagt ifra der og da når hun kommer med disse kommentarene. Hvis hun da avfeier det ville jeg faktisk ha gått så langt at jeg ville ha dratt fra besøket. Hvis dere hadde vært hos deg hadde jeg sagt at hun ikke lenger var velkommen med slike nedsettende kommentarer og mobbing av kroppen din. Det er utrolig tøft å ta et oppgjør med forelderen sin man har vokst opp med, men det er så utrolig viktig at du ivaretar deg selv. 

Noen velger også å svelge noen kameler og la det gå sin gang de få gangene de besøker forelderen sin, så du får jo vurdere om det er rett for deg. Det får du kjenne litt på selv. Men da bør du ikke reagere på det med sultestreik osv. 

Anonymkode: dbd23...92b

[Gjest Lama_Drama]

Brøl HOLD KJEFT! Hver gang. Hun er jo helt gærn. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Du bør fjerne deg fra henne. Dette er psykisk mishandling og ikke noe du trenger stå i. 

Anonymkode: 2bdc5...4f9

Ja, jeg ser jo det. Har kuttet henne ut i lange perioder på grunn av dette før. Samtidig så er jeg jo glad i henne, og jeg er veldig redd for å plutselig miste henne pga. Covid (hun og pappa er begge i risikogruppen). Jeg har nesten ikke hatt kontakt med dem de siste 10 år og jeg tror ikke jeg kunne tilgitt meg selv hvis de plutselig døde.

Dessuten tror jeg at hun oppriktig tror at hun gjør dette til mitt eget beste. Hun er 100% overbevist om at det å være radmager er det eneste som går an og hun bekymrer seg oppriktig for at min normalvekt er helseskadelig. Det finnes mødre som gjør ondere ting mot barna sine ut av kjærlighet (somaliere som omskjærer døtrene sine f.eks). 

 

Anonymkode: 468dc...ea5

[AnonymBruker]

Kutt kontakt. Hun har sannsynligvis sterke psykiske problemer som ikke kan kureres. 

Anonymkode: c11a1...948

[AnonymBruker]

14 minutter siden, Lama_Drama skrev:

Brøl HOLD KJEFT! Hver gang. Hun er jo helt gærn. 

Jepp. Faktisk. 

Det eneste som nytter her er å si ifra på en skikkelig måte at det er ikke greit! Og gjøre det hver eneste gang. 

TS, du har to valg: Si skikkelig ifra, eller fortsett å sluk dette hver gang.

Synes det er for lettvint å distansere seg fra moren din bare fordi du ikke turte å si ifra. 

Anonymkode: 898a9...1d3

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg veier 65 kg, har BMI på 23,3.

Over 20 i BMI?!? overvektig.... 

Anonymkode: 2b003...b76

[Hattivatti]

Hvis du ikke er villig til å kutte kontakten ville jeg gått for det nest beste. Jeg hadde gitt klar beskjed om at hvis det ble en eneste kommentar om kroppen/vekten min så går jeg. Etter hvert kan en jo håpe at hun kanskje tar hintet? 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jepp. Faktisk. 

Det eneste som nytter her er å si ifra på en skikkelig måte at det er ikke greit! Og gjøre det hver eneste gang. 

TS, du har to valg: Si skikkelig ifra, eller fortsett å sluk dette hver gang.

Synes det er for lettvint å distansere seg fra moren din bare fordi du ikke turte å si ifra. 

Anonymkode: 898a9...1d3

Jeg er ikke en som roper. Dessuten så «vinner» hun hvis jeg viser at jeg blir sint. Jeg kan ikke synke ned på det nivået. 
 

Enig i at det er feigt å «rømme» slik jeg har drevet med i 10 år nå, og forsåvidt gjorde mens jeg var barn og bodde hjemme også (gjemte meg alene på rommet i timesvis hver dag). 
 

Det jeg trenger hjelp med er å legge en strategi for å takle dette på en god og voksen måte.

Anonymkode: 468dc...ea5

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Over 20 i BMI?!? overvektig.... 

Anonymkode: 2b003...b76

Hæ?

Anonymkode: 87ad5...9f6

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Ryuk said:

Hvis du ikke er villig til å kutte kontakten ville jeg gått for det nest beste. Jeg hadde gitt klar beskjed om at hvis det ble en eneste kommentar om kroppen/vekten min så går jeg. Etter hvert kan en jo håpe at hun kanskje tar hintet? 

Nei, moren til ts er av de personene som må rakke ned på andre. Hun er kke et normalt menneske det går an å snakke til fornuft. Hun vil alltid rakke ned på ts. Det finnes mennesker som liker å rakke ned på andre og som ikke ønsker endre seg. Det finnes mennesker som føler seg stor og mektig når de rakker ned på de svake, som for eks ts da hun var 14 og ts nås om ikke klarer si fra. 

Disse menneskene har ikke normal empati og i de fleste tilfeller ønsker de ikke endre seg heller. Fordi de liker den plagingen de driver. 

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Jeg er ikke en som roper. Dessuten så «vinner» hun hvis jeg viser at jeg blir sint. Jeg kan ikke synke ned på det nivået. 

Enig i at det er feigt å «rømme» slik jeg har drevet med i 10 år nå, og forsåvidt gjorde mens jeg var barn og bodde hjemme også (gjemte meg alene på rommet i timesvis hver dag). 

Det jeg trenger hjelp med er å legge en strategi for å takle dette på en god og voksen måte.

Anonymkode: 468dc...ea5

Vinner? Taper? Hva er det for noen begrep. Moren din vinner når du sitter der passivt og tar imot og later som om du ikke bryr deg. Moren din trives i de situasjonene, du blir sliten. Spiller ingen rolle hvilken oppførsel du viser utad, du blir jo et vrak på innsiden uansett. Og da er du alltid den som "taper". Det er dine følelser som blir slitt, ikke din mor sine. 

Om en person slår deg hver gang gu ser henne, hva gjør du da for å vinne? Står stoisk og later som om du ikke får vondt mens søagene hagler? Vant du da? For det er det du forsøker gjøre her. Du vil finne en måte moren din kan fortsette å slå deg psykisk mens du skal sitte der og ta imot. Men å kutte kontakt med noen som slår deg er å "rømme". Hva om noen slo datteren din? Hadde du sagt at hun skulle stå der og ta imot, eller så var hun feig?

Anonymkode: c11a1...948

[Kristin70]

Hva sier hun hvis du sier at du ikke ønsker å snakke om vekt eller kropp og at du ikke vil være sammen med henne hvis hun ikke respekterer det? 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke en som roper. Dessuten så «vinner» hun hvis jeg viser at jeg blir sint. Jeg kan ikke synke ned på det nivået. 
 

Enig i at det er feigt å «rømme» slik jeg har drevet med i 10 år nå, og forsåvidt gjorde mens jeg var barn og bodde hjemme også (gjemte meg alene på rommet i timesvis hver dag). 
 

Det jeg trenger hjelp med er å legge en strategi for å takle dette på en god og voksen måte.

Anonymkode: 468dc...ea5

Jeg er enig i at det ikke har noen hensikt å brøle. 
 

Siden du åpenbart vet at dette kommer, ville jeg forberedt en «tale» som du avleverer rolig, bestemt og alvorlig. Gjenta hver gang. Fortell at dette ønsker du ikke kommentarer om, at du er normalvektig og at du er fornøyd med deg selv. Hennes idealer får hun holde for seg selv og påføre seg selv. Hun har åpenbart et svært problematisk forhold til kropp og vekt.

Anonymkode: 87ad5...9f6

[Missk89]

Neste gang du møter henne så gjør du det samme mot henne... "har du lakt på deg mamma? Du ser så mye rundere ut i ansiktet" "lårene dine møtes" "er det bilringer?" om hu blir fornærma(noe som er poenget) så sier du bare at du synes ikke det er så jævla trivelig når hun driver slik mot deg heller. 

[Navani]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg ser jo det. Har kuttet henne ut i lange perioder på grunn av dette før. Samtidig så er jeg jo glad i henne, og jeg er veldig redd for å plutselig miste henne pga. Covid (hun og pappa er begge i risikogruppen). Jeg har nesten ikke hatt kontakt med dem de siste 10 år og jeg tror ikke jeg kunne tilgitt meg selv hvis de plutselig døde.

Dessuten tror jeg at hun oppriktig tror at hun gjør dette til mitt eget beste. Hun er 100% overbevist om at det å være radmager er det eneste som går an og hun bekymrer seg oppriktig for at min normalvekt er helseskadelig. Det finnes mødre som gjør ondere ting mot barna sine ut av kjærlighet (somaliere som omskjærer døtrene sine f.eks). 

 

Anonymkode: 468dc...ea5

Du? Du kan si til henne at dere kan fortsette å ha et forhold hvis hun slutter å kommentere vekta di. For godt. Det har du all rett til å gjøre. Gjør hun det igjen etter at dere har tatt den praten, så kutter du henne en god stund. Lærer hun ikke av det, så kutter du henne for godt.

At hun har en vrangforestilling om at det kun er radmager som er bra nok er ikke noe du skal behøve å tenke på. Din mor driver psykisk mishandling her, og det kan du fortelle henne.

[AnonymBruker]

Er jo bare å være helt tydelig på at du har andre verdier enn kropp og vekt, og at hvis det er det eneste hun kan kommentere så får hun la være. Du ønsker å nyte mat, og kan fint passe på din egen helse uten at hun trenger å blande seg. 

Anonymkode: 615d0...29c

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke en som roper. Dessuten så «vinner» hun hvis jeg viser at jeg blir sint. Jeg kan ikke synke ned på det nivået. 
 

Enig i at det er feigt å «rømme» slik jeg har drevet med i 10 år nå, og forsåvidt gjorde mens jeg var barn og bodde hjemme også (gjemte meg alene på rommet i timesvis hver dag). 
 

Det jeg trenger hjelp med er å legge en strategi for å takle dette på en god og voksen måte.

Anonymkode: 468dc...ea5

Du framstiller det som et psykologisk spill. Vel, det er jo egentlig ikke det, er det? 

Jeg sa ingenting om å bli sint. Jeg skrev at du må si ifra. Hvordan du sier ifra avgjør mye. Til nå har du ikke sagt ifra, og er helt klart en strategi som ikke fungerer for deg. Det at du viser at du ikke lar deg affektere av moren dins kommentarer er en god måte å si ifra på. Neste gang hun kommenterer det, så kan du si ifra med "vet du, jeg bryr meg ikke. Jeg liker det. Så finn noe annet å bry deg om du også". 

Anonymkode: 898a9...1d3

[SPOCA]

Dette er psykisk vold. Rett og slett. Bryt kontakten, hun er ikke verdt å ha i livet sitt. Hun bryter deg ned, og det til og med overlegg. 

[Loff77]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hele livet mitt har min mor vært veldig opptatt av vekten min. Jeg har alltid vært i nedre halvdel av normalvektig, faktisk under gjennomsnitt (de fleste er jo faktisk lettere overvektige). Men min mor har alltid bekymret seg og oppført seg som om jeg er bælfeit. Dette har ført til et liv med usunne tanker om mat og kropp, for å si det mildt. Første gang jeg sluttet å spise var jeg bare 8 år gammel. Min mor tror at det eneste akseptable er å være radmager slik unge folk på bygda var på 60-tallet. Dessuten så er ikke min kroppsbygning sånn lang og modell-aktig, så jeg får ikke sånn fasong med innsunket mage og smale skuldre uansett hvor mye jeg går ned i vekt. 

Alltid skal hun kommentere størrelsen min, og alltid skal hun kommentere hva jeg spiser. Hele livet har jeg vært str 34-36, men alltid da vi handlet som liten kom hun med store størrelser å sa ting som «du må nok ha str. 40, eller kanskje XL». Selv når jeg hadde åpenbart for store klær på kunne hun si «skal vi prøve en størrelse større?». Husker at en forferdet butikkansatt kom løpende med str 34 en gang etter å ha overhørt min mor si at 38 så for smått ut og sikkert sett det knuste blikket hos den 14 år gamle meg.

Jeg er voksen nå! Og hun holder fortsatt på. Jeg riktignok aldri veid så mye som nå, men jeg er fortsatt normalvektig. Jeg veier 65 kg, har BMI på 23,3. Jeg er tynnest av alle jevnaldrende jenter i kretsen min. 
 

Jeg er på besøk og i går presterte hun å si dette:

«Du har ikke akkurat gått ned i vekt i det siste» og så knipser hun meg på hoften.
«du kan gjerne passe litt bedre på hvor mye smør du tar på brødskiva. Jeg bruker aldri smør». 
«hvor mye spiser du egentlig når vi ikke ser»?

«er du stolt av hvordan du ser ut?»

Det tar aldri slutt og jeg blir så provosert! I dag har jeg ikke klart å tenke på noe annet enn mat og vekt!

Jeg har helt stabil vekt og har veid dette de 3 siste årene. Jeg følger ganske godt med, så dette vet jeg. 

Da jeg var barn pleide jeg ofte å «hevne meg» ved å sultestreike en uke eller to når hun kom med slike kommentarer. Jeg tenkte at hvis normalvekt liksom ikke er bra nok så skal du se hvor gøy det blir når jeg blir sykelig undervektig og besvimer på skolen.

Men jeg er voksen nå og jobber, og klarer ikke å prestere i jobben hvis jeg skal sultestreike i dagesvis. Dessuten er jeg vel strengt tatt litt for gammel til å reagere sånn.

Det nytter ikke å ta opp kommentarene med henne. Da bare nekter hun for å ha sagt dem. Dessuten så oppfatter jeg det som et slags forsøk på å «mobbe meg» til å bli undervektig, og hvis jeg viser at kommentarene går innpå meg så blir det bare verre fordi hun oppnår det hun vil.

Hvordan bør jeg håndtere dette?

 

Anonymkode: 468dc...ea5

Be henne ryke og reise, hun er tydeligvis ikke helt frisk!