Sønn med PTSD

[AnonymBruker]

Har en sønn som har hatt en ganske dårlig barndom.

Det høres nok spesielt ut at jeg skriver dette og uten å gå i dybden for årsaken så kan jeg fortelle at han nå har falt helt utenfor samfunnet og sliter med å finne noen mening med det hele. Han er 23 år og han sitter kun inne i en leilighet som blir dekket av NAV og spiller eller drikker.

Han har vært inn og ut på psykiatrisk i flere år og i det siste så får jeg som regel telefoner når han har blitt hentet inn etter episoder med forsøk på selvskading. Det ble til slutt konkludert med at han har PTSD grunnet opplevelsene sine uten noen videre forslag til behandling. 

Jeg har forsøkt å finne hjelp til ham men det viser seg å være veldig vanskelig. Ikke fordi at det ikke er hjelp å få, men ham selv ønsker ikke å være med på noe som helst. Han har vært på psyk, han har snakket med psykiatere og han har vært med på det ene og det andre uten at det hjelper og er nå lei.

Han vil bare være i fred og det er vanskelig å få kontakt med ham.

Jeg og han har alltid hatt god kontakt men jeg merker at han trekker seg mer og mer bort og jeg begynner å bli desperat. Hver gang telefonen ringer så forventer jeg bare å høre at han har lykkes i å gjøre slutt på alt.

 

Det eneste jeg ønsker med denne posten er å høre om det er noen der ute som har hatt bekjente som har slitt med det samme og som har fått hjelp?Hvor fant dere hjelp og hvordan klarte dere å overbevise vedkommende om å motta denne hjelpen.

Anonymkode: 75436...fda

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det eneste som vil hjelpe han videre er å finne noe meningsfylt for han. Han vil ikke bli bedre av hjelp hvis han ikke ønsker det selv. 
Så hva med å legge vekk tanken om behandling (fra ditt hold) nå. Han må gjøre noe om dagene. Det kan være så enkelt som bare å bake? Gå en tur hver dag? Spille? En aktivitet? Start med et lite mål, noe som gir han en mening med dagen, noe han mestrer. Start i det små og bygg utover. Etter hvert vil han kanskje bli mottakelig for hjelp og behandling. Men man må ha NOE, et eller annet som gir en grunn til å stå opp om dagen. 

Anonymkode: 7bd7c...3c3

[Gjest ukjent93]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at det eneste som vil hjelpe han videre er å finne noe meningsfylt for han. Han vil ikke bli bedre av hjelp hvis han ikke ønsker det selv. 
Så hva med å legge vekk tanken om behandling (fra ditt hold) nå. Han må gjøre noe om dagene. Det kan være så enkelt som bare å bake? Gå en tur hver dag? Spille? En aktivitet? Start med et lite mål, noe som gir han en mening med dagen, noe han mestrer. Start i det små og bygg utover. Etter hvert vil han kanskje bli mottakelig for hjelp og behandling. Men man må ha NOE, et eller annet som gir en grunn til å stå opp om dagen. 

Anonymkode: 7bd7c...3c3

.

Endret 31. oktober 2020 av ukjent93

[AnonymBruker]

Det med å finne noe meningsfylt synes jeg var et godt forslag. Så kanskje det andre kommer etterhvert. Men med meningsfylt mener jeg noe han kan vokse på og brenne for. Det har veldig mye å si. Feks begynne med et instrument, begynne å synge, teater, kampsport, eller helt andre ting. Musikk har hvertfall reddet livet mitt fordi det ligger i hjertet mitt og gir meg grunn til å stå opp. 

Skjønner at spill er viktig for han, men tror det er viktig å bevege seg og få litt andre impulser også. 

Til slutt, han må nesten ville ha hjelpen selv, ellers er det vanskelig å hjelpe. Det er vanskelig nok å komme seg opp fra bunnen med vilje av stål, og hvis han ikke har denne vilje i det hele tatt, er det lite du kan gjøre. Men somsagt, å begynne i det små kan så frø. 

Anonymkode: ee965...18d

[AnonymBruker]

I tillegg. Han er gjerne ikke klar for noe hjelp nå, men med tiden så kan det hende han blir moden for det. 

Anonymkode: ee965...18d

[AnonymBruker]

Dette hørtes veldig vondt og vanskelig ut. Har ingen lik erfaring i så måte, men har barn med diagnose, der det en lang periode var veldig vanskelig.. Men når det gjelder din sønn så hjelper det selvsagt ikke å sitte inne og spille. Det skjer nok ikke noe før han bryter dette mønsteret. Han MÅ komme seg ut og gjøre noe, bryte dette mønsteret, røre på kroppen, få andre impulser selv om han hater dette nå. f.eks gå turer, kafe, svømming/spa, handle, lage god mat og dessert i lag. Tenk over tidligere interesser ev. Det trenger ikke å være samhandling med andre mennesker nå, det kommer kanskje naturlig etterhvert. Tror det er du som må gjøre alt din makt her og få han med deg på ting. Depresjonen spiser han bare opp, hvis han dyrker den (ikke endrer noe, sitter inne etv) Håper det ordner seg. 

Anonymkode: 21311...acd

[AnonymBruker]

Hei. 

Det virker som at jeg i posten ikke har gjort noe for å bryte dette mønsteret. Grunnen til at jeg ikke har skrevet noe om hva jeg har gjort eller prøvd i denne perioden er fordi det ikke nytter. Det blir bare verre og verre og jeg er nå redd for at at tiden begynner med å renne ut mens jeg forsøker å få ham til å finne en mening med livet.

Det er ikke slik at man får ham med seg ut for å gå en tur eller bake boller så går dette over. Det er mye tyngre enn det. Jeg er klar over bakgrunnen til rådene som dere gir her, da jeg hadde akkurat samme innstilling selv for et par år siden. 

Det eneste som jeg føler kan hjelpe nå er å se om jeg på en eller annen måte kan få tatt tak i problemet som ligger i grunn for dette. Det er derfor jeg nå leter etter råd for å komme videre her fra personer som har samme erfaringen og som har klart og kommet over det.

 

TS

Anonymkode: 75436...fda

[AnonymBruker]

Det er ikke lett å være gutt/mann i dagens samfunn...de fleste som tar selvmord er menn.

Anonymkode: e3d82...d02

[AnonymBruker]

Høres ut som han trenger innleggelse ( og da over tid. Ikke noe sånn 3 kvarter annenhver uke samtale) ved f.eks Modum bad.

Hilsen en 28 år gammel kvinne som var akkurat slik som din sønn i årevis

Anonymkode: 58137...167

[AnonymBruker]

Han trenger langsiktig behandling for å bearbeide sin dårlige barndom og de traumene han har vært utsatt for. Opphold på Modum, Viken eller noe slikt, i samarbeid med en psykiatrisk døgnpost ved nærmeste sykehus. Det tar ofte 1-2år i et slikt opplegg for å bli bedre. Og en tverrfaglig ansvarsgruppe, ip og ip-koordinator etc. når han kommer hjem igjen 

Anonymkode: b98d8...2cf

[AnonymBruker]

21 hours ago, AnonymBruker said:

Høres ut som han trenger innleggelse ( og da over tid. Ikke noe sånn 3 kvarter annenhver uke samtale) ved f.eks Modum bad.

Hilsen en 28 år gammel kvinne som var akkurat slik som din sønn i årevis

Anonymkode: 58137...167

Vet du hva! Jeg driver akkurat nå og ser på nettsiden til Modum Bad da jeg nettopp fikk en anbefaling av en tidligere klassekamerat.

Hvordan klarte du å innse at det var en slik behandling du trengte? Hva kan jeg si for å få ham til å be om dette av sin fastlege?

 

TS

Anonymkode: 75436...fda

[AnonymBruker]

21 hours ago, AnonymBruker said:

Han trenger langsiktig behandling for å bearbeide sin dårlige barndom og de traumene han har vært utsatt for. Opphold på Modum, Viken eller noe slikt, i samarbeid med en psykiatrisk døgnpost ved nærmeste sykehus. Det tar ofte 1-2år i et slikt opplegg for å bli bedre. Og en tverrfaglig ansvarsgruppe, ip og ip-koordinator etc. når han kommer hjem igjen 

Anonymkode: b98d8...2cf

Det er det jeg og heller mot. Her må profesjonelle på banen! Ettersom han egentlig selv har mer eller mindre gitt opp så blir det en utfordring i å få ham med på dette.

Slik som situasjonen er nå så sliter jeg med å få ham til å dusje og kle seg rene klær. Steget fra det til å legge seg inn på en slik behandling anser jeg som stort. 

Anonymkode: 75436...fda

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vet du hva! Jeg driver akkurat nå og ser på nettsiden til Modum Bad da jeg nettopp fikk en anbefaling av en tidligere klassekamerat.

Hvordan klarte du å innse at det var en slik behandling du trengte? Hva kan jeg si for å få ham til å be om dette av sin fastlege?

 

TS

Anonymkode: 75436...fda

Jeg holdt på å dø av alkoholforgiftning (misbrukte alkohol flere ganger i uka ) fordi alt jeg gjorde var å sitte hjemme alene foran tven og dempet smerten ved alkohol. Plutselig gikk det galt og jeg holdt på å dø. Da innså jeg  brått at jeg ikke var klar for verken å dø eller fortsette å gjemme meg bort alene. Men det har vært knalltøft, og jeg sliter fortsatt selv om det ikke er like ille.

Jeg kom meg aldri i jobb eller tilbake på skolen, men ble  uføretrygdet.   Jeg går også på treningssenter 4 ganger i uka for motivasjon og prøver å komme meg ut og gå litt i sentrum for å enten handle litt eller bare eksponere meg. Har også klart å skaffe meg samboer. Har fremdeles ingen venner da jeg ikke får til vennskap, men det går greit. Jeg har det mye bedre med meg selv nå og det er det viktigste.

DEt viktigste er at han må ville det selv. Er han ikke motivert så vil de aldri gå med på å ta han inn. Modum Bad har også krav om at man ikke kan være for syk for å få plass der (bla ikke suicidal, ikke selvskading ) ihvertfall var det det tidligere

Jeg foreslår at du snakker med sønnen din om dette, og at dere sammen drar til legen for å diskutere rundt Modum Bad   

Anonymkode: 58137...167

[AnonymBruker]

On ‎10‎/‎31‎/‎2020 at 12:35 PM, AnonymBruker said:

Jeg holdt på å dø av alkoholforgiftning (misbrukte alkohol flere ganger i uka ) fordi alt jeg gjorde var å sitte hjemme alene foran tven og dempet smerten ved alkohol. Plutselig gikk det galt og jeg holdt på å dø. Da innså jeg  brått at jeg ikke var klar for verken å dø eller fortsette å gjemme meg bort alene. Men det har vært knalltøft, og jeg sliter fortsatt selv om det ikke er like ille.

Jeg kom meg aldri i jobb eller tilbake på skolen, men ble  uføretrygdet.   Jeg går også på treningssenter 4 ganger i uka for motivasjon og prøver å komme meg ut og gå litt i sentrum for å enten handle litt eller bare eksponere meg. Har også klart å skaffe meg samboer. Har fremdeles ingen venner da jeg ikke får til vennskap, men det går greit. Jeg har det mye bedre med meg selv nå og det er det viktigste.

DEt viktigste er at han må ville det selv. Er han ikke motivert så vil de aldri gå med på å ta han inn. Modum Bad har også krav om at man ikke kan være for syk for å få plass der (bla ikke suicidal, ikke selvskading ) ihvertfall var det det tidligere

Jeg foreslår at du snakker med sønnen din om dette, og at dere sammen drar til legen for å diskutere rundt Modum Bad   

Anonymkode: 58137...167

Høres veldig vondt ut det du har vært gjennom, og veldig likt det som sønnen min også sliter med.

Det virker som at han er i en fase nå der han er på stedet hvil og ikke bryr seg om noe. Får en episode en gang eller to i måneden som gjør at han havner på psyk, men ettersom det er PTSD så det lite dem kan gjøre og han blir sendt hjem igjen så fort han er edru/klar.

I edru tilstand så er han ikke suicidal eller bedriver selvskading. Det virker i hvert fall ikke slik. Jeg har lyst til å snakke med ham om Modum Bad men er redd for å skyve han fra meg, da jeg vet at han ikke liker at jeg blander meg inn. Uansett så er det ingen løsning å fortsette slik som nå så jeg må nesten bare hoppe i det.

Tusen takk for svar og ønsker deg virkelig lykke til fremover.

Anonymkode: 75436...fda

[AnonymBruker]

Det er vanskelig å hjelpe en som ikke vil ha hjelp. Tvang kan bare kobles på så lenge han er til fare for seg selv eller andre, men som du også har erfart nå så er ikke hjelp igjennom tvang særlig effektivt, så lenge han ikke er motivert for hjelp selv. 
 

Psykiatri kan bare hjelpe til en viss grad, størstedelen av jobbingen må han gjøre selv. Derfor er det så viktig at han er motivert selv. 
 

Så om du skal få han i noe behandling, må han finne motivasjon. Det er umulig for oss å vite hva som kan motivere han. Men kanskje du kommer på noe, som kjenner han best? Det kan tenkes at han per dags dato ikke vil motiveres uansett hva, men at han finner motivasjonen på et senere tidspunkt.

Anonymkode: fb779...718