Orker ikke baby og mann, vil reise fra alt ...

[AnonymBruker]

Jeg er gift og har en baby. Innimellom får jeg sykt lyst til å reise fra mann og baby, forsvinne og aldri komme tilbake. Flere med sånne tanker? Er det normalt? 

Anonymkode: dc256...eef

[AnonymBruker]

Ja jeg hadde det. 
Det gikk over etterhvert når baby vokste til og begynte å sove om natten❤️

Anonymkode: 17b3c...6db

[AnonymBruker]

Det tror jeg. Kanskje du trenger litt mer tid for deg selv, uten mann og barn?  Får du det? 

Anonymkode: 249e4...b19

[AnonymBruker]

Så lenge det kun blir med tanken og du ikke faktisk tenker å gjøre det så går det vel greit. Hvis du er usikker på det bør du kanskje snakke med evt helsesøster/jordmor. Kanskje du har fått fødselsdepresjon?

Jeg har hvertfall aldri tenkt sånn i mine spedbarnsperioder, og syntes det hørtes litt trist/skummelt ut...

Anonymkode: 29b94...3a2

[Gjest Lija]

Ja... men hvor gammel er babyen? Fødselsdepresjon? 

[AnonymBruker]

Følte det også sånn i perioder når barna var babyer. Var så sliten, og følte meg helt fengslet til min trauste tilværelse.

Få mer egentid, lag en god middag bare til deg selv. Hjalp hvertfall meg veldig å gjøre snille ting mot meg selv❤️ 
 

Jeg synes det ble bedre når barna begynte i barnehagen, og vi kunne tøyse og tulle mer.

Anonymkode: 78fd9...c62

[AnonymBruker]

Altså, jeg savner ofte egentid - men ikke sånn at jeg tenker å flytte bort... Hjelper med en times tur i skogen alene...

Men nå har jeg tre barn da, der en er baby og en i bhg og en på skole. Full jobb på meg og full turnusjobb på mannen så jeg er ofte alene på ettermiddag/kveld med slitne barn etter en lang dag på jobb. Må ha med meg tre barn hver eneste gang det er fritidsaktiviteter der eldste ikke kan gå eller sykle selv. Sier seg selv det er hektisk, og hadde vel vært rart om jeg ikke noen ganger drømte om husmorferie i mauritius, er par timer i sofakroken med en god bok og en kopp te uten å være redd for at noen brenner seg, en slappekveld foran tv-en eller en lang fjelltur bare sammen med mannen. Bare det å få sove i fred, liksom... 

Anonymkode: e4f1d...f15

[Imposta]

Min samboer har hatt det sånn en god stund etter vi fikk barn. Der han fantaserer om egentid og helst ikke skulle vært med oss. Selv om jeg vet han er super glad i familien vår, og sikkert ikke ville vært foruten. Jeg savner noen ganger egentid, men har ikke ville forlatt barna. Allikevel tror jeg dette er en følelse som mange kan føle, sånn som min samboer har det altså. Det blir nok bedre når barna blir mer selvstendig tenker jeg :)

[AnonymBruker]

Jeg har en ettåring og har tenkt det flere ganger. Når ting stormer, ungen nekter å sove, mannen klager, puppene verker og alt står på som værst tenker jeg hver gang: hvis jeg bare tar bilen og kjører på ferja. Hva skjer egentlig da? De klarer seg jo. Han er jo en egnet far. De har et godt nettverk. Det går bra. Jeg får fred. Jeg får alenetid. Tror dette er veldig normalt? 

Anonymkode: 67271...77f

[AnonymBruker]

Ja jeg føler det på samme måte. I perioder så fantaserer jeg til og med om å få dø bare for å komme unna litt . Det er så sykt slitsomt og jeg trives ikke i det hele tatt.

Anonymkode: 77291...93d

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja jeg føler det på samme måte. I perioder så fantaserer jeg til og med om å få dø bare for å komme unna litt . Det er så sykt slitsomt og jeg trives ikke i det hele tatt.

Anonymkode: 77291...93d

Skjønner at det ikke er morsomt, men jeg måtte faktisk le litt av den kommentaren om å dø, kjenner meg så igjen😅

Anonymkode: 78fd9...c62

[AnonymBruker]

Hvis barnet ikke er nyfødt, kan du kanskje bo en natt på et hotell eller noe? 

Anonymkode: f60d5...c3d

[AnonymBruker]

Egentid er gull verdt. Sørg for å få fast egentid☺️
 

Anonymkode: cea0e...fc0

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Altså, jeg savner ofte egentid - men ikke sånn at jeg tenker å flytte bort... Hjelper med en times tur i skogen alene...

Men nå har jeg tre barn da, der en er baby og en i bhg og en på skole. Full jobb på meg og full turnusjobb på mannen så jeg er ofte alene på ettermiddag/kveld med slitne barn etter en lang dag på jobb. Må ha med meg tre barn hver eneste gang det er fritidsaktiviteter der eldste ikke kan gå eller sykle selv. Sier seg selv det er hektisk, og hadde vel vært rart om jeg ikke noen ganger drømte om husmorferie i mauritius, er par timer i sofakroken med en god bok og en kopp te uten å være redd for at noen brenner seg, en slappekveld foran tv-en eller en lang fjelltur bare sammen med mannen. Bare det å få sove i fred, liksom... 

Anonymkode: e4f1d...f15

Du har da med vilje lagd denne situasjonen for deg selv.. 

Anonymkode: 969fe...104

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har da med vilje lagd denne situasjonen for deg selv.. 

Anonymkode: 969fe...104

Ja, og jeg hverken klager eller mistrives. Men noen ganger kan jeg drømme meg vekk - det er vel lov?! Heldigvis er det ikke bare jeg som har skapt situasjonen, så ofte tar mannen ansvar slik at jeg iaf får en time eller to for meg selv i skogen eller på butikken eller hva jeg nå vil. Det samme får han.

Det er vitterlig forskjell på hva man tenker i hodet sitt og hva man faktisk fører ut i livet. Jeg drar hverken på husmorferie eller noe annet sted nå som barna er så små. Sånn, fikk du fred i sjela di nå?

Anonymkode: e4f1d...f15

[AnonymBruker]

Ta deg en kveld ute med en venn. Kom deg litt ut alene. 

Anonymkode: 99efe...678

[AnonymBruker]

Ja jeg forstår følelsen.

Nå som ungene mine er 4 og 7 så er alt myye bedre skal jeg love deg.

Jeg synes babytiden med førstemann var veldig tung. Han sov dårlig og var veldig krevende på dagtid. Minstemann var lettere, men fortsatt syntes jeg babytiden var vanskelig. Tror det kommer litt an på hva slags person man er. Jeg trives så mye bedre med å kunne snakke med ungene mine, og de forstår meg tilbake, vi samhandler på en helt annen måte, veldig givende. Å ha småbarn/babyer som du ikke kan kommunisere skikkelig med var vanskelig for meg. 

Anonymkode: 5ba0a...a9c

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så lenge det kun blir med tanken og du ikke faktisk tenker å gjøre det så går det vel greit. Hvis du er usikker på det bør du kanskje snakke med evt helsesøster/jordmor. Kanskje du har fått fødselsdepresjon?

Jeg har hvertfall aldri tenkt sånn i mine spedbarnsperioder, og syntes det hørtes litt trist/skummelt ut...

Anonymkode: 29b94...3a2

Det går greit uansett.  En må leve det livet en vil. Det går alltid ut over noen av og til.

Anonymkode: a1184...9d4