klarer jeg å gå?

[AnonymBruker]

Jeg har vært samboer med en mann i 12 år nå. Det opplevdes aldri som den helt store kjærligheten i starten fra min side, men det bare ballet seg på og plutselig var jeg uplanlagt gravid. Han var nok veldig forelsket i meg, og jeg hadde jo følelser for han også - men kanskje ikke like sterkt som han. Vi har slitt oss i mellom hele veien, mest pga dårlig kommunikasjon. Vi klarer ikke snakke sammen, og ender med at vi heller hugger til hverandre hele tiden. Han roter og tar lite ansvar i heimen, mest opptatt av sine interesser og "gutta". (mye sur hjemme, men alltid festens midtpunkt) Jeg har stort sett følt meg som en alenemor til vårt barn, og for han. Samtidig, så er han veldig snill og jeg har følt at han virkelig har vært glad i meg. Jeg har jo selvfølgelig vært glad i han også.  Men jeg har tenkt myyye på brudd, da jeg har vært fryktelig sliten av å føle meg alene som alt anvar.

For noen år tilbake var han emosjonellt utro, og hadde kontakt med ei anna jente. Jeg ble helt knust, og etter det har han vært ganske likegyldig til meg. Jeg gråt mer eller mindre hver dag i over ett år, uten at jeg fikk noe omsorg fra han.

Nå har jeg oppdaget at han har tatt opp helt vanvittig mye forbrukslån og kort bak min rygg. Vi snakker en helt absurd sum. Vi får ikke refinansiert i banken pga dette. Jeg har bedt han ta kontakt med diverse selskaper, og prøve å finne løsninger. Jeg pusher og pusher, men han virker lite villig til å gjøre noe noe. Han opplever det som nedverdigende.

Nå går jeg å er kjemperedd for at vi skal få utlegg i huset etc. Jeg er sliten fra før pga. alt annet jeg er nevnt (dårlig stemning oss i mellom, jeg må ta alt ansvar, han er mye sur hjemme, den emosjonelle utroskapen jeg har måtte håndtere helt på egen hånd) , og nå holder jeg på å knekke helt psykisk.

Jeg VET jeg bør gå. Har pratet med familien min om dette, og de mener det er på tide nå, etter å slitt så lenge. Men jeg klarer ikke! Jeg klarer ikke være den som bryter opp familien, river barnet opp fra hjemmet og pulviserer hele livet til barnet. Jeg er også veldig glad i samboeren min. Vi har vært sammen så lenge, og han har vært med å definere livet mitt slik det er idag. Jeg er så redd for å angre..

 

Anonymkode: fa67a...4e7

[powerpuffen]

Du gjør deg selv og barna dine en stor bjørnetjeneste ved å bli værende i dette forholdet. Økonomien er mer destruktiv for dere enn hva denne såkalte pulveriseringen av familien vil være. 
 

Husk at du trenger nødvendigvis ikke opprive familien, men ved å holde din mann på en armlengdes avstand nå, så kan det hende han får øynene opp for hva han mister med å holde på slik han gjør. 

[Gjest Dævendøtte]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg klarer ikke være den som bryter opp familien, river barnet opp fra hjemmet og pulviserer hele livet til barnet.

Det er jo ikke du som gjør det, selv om du går. 

Han har fått mange sjanser, men driter i alt du sier og gjør. Han er likegyldig til deg og ditt liv. Viser ingen tegn til forbedring.

Hva venter du på? 

[AnonymBruker]

TS her.

Jeg har også veldig knyttet til huset vårt. Det er hjemme liksom. Tanken på å ikke komme hjem hit, gjør også vondt. Jeg har brukt masse tid på å få det slik vi vil ha det. Jeg fatter ikke hvorfor jeg blir så knyttet til ting, og ikke klarer å gi slipp

 

Anonymkode: fa67a...4e7

[powerpuffen]

Hvorfor kan du ikke beholde huset? Det er mannen som har økonomiske problemer, ikke du. Jeg hadde bedt han flytte ut.

Dessuten så tror jeg at du har godt av å prate med noen profesjonelle om dette. Høres ut som at det tynger deg, selv om du vet innerst inne at det er det rette.

[augusta18]

3 minutter siden, Sprinkle skrev:

Hvorfor kan du ikke beholde huset? Det er mannen som har økonomiske problemer, ikke du. Jeg hadde bedt han flytte ut.

Dessuten så tror jeg at du har godt av å prate med noen profesjonelle om dette. Høres ut som at det tynger deg, selv om du vet innerst inne at det er det rette.

Enig.

Endret 29. oktober 2020 av augusta18

[Peppop]

Jeg har vært der du er og du kommer til å gå, jeg anbefaler deg å gå nå. For jeg har aldri angret på at jeg gikk, men kan love jeg angrer på at jeg ikke gikk før. Ungene var min bekymring også, men de har det veldig bra og har ingen ønsker om at mamma og pappa skal være kjærester. De sier selv at ting er bedre sånn som det er nå. Jeg har nå ny kjæreste og det er helt fantastisk å være i et forhold med følelser og ikke minst er forhold med en annen voksen person. Så for din del, bare avslutt og start på ditt liv med ungene. 

[AnonymBruker]

Det du gjør akkurat nå, er å lære barnet ditt hva et forhold skal og bør være. Synes du at du gjør den jobben bra?

Anonymkode: 7ddf4...3c0

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det du gjør akkurat nå, er å lære barnet ditt hva et forhold skal og bør være. Synes du at du gjør den jobben bra?

Anonymkode: 7ddf4...3c0

Nei, jeg syns ikke det  men jeg er jo glad i mannen.. har levd med han i så mange år. klarer ikke se for meg å ikke komme hjem til han, og at det er oss 3. Samtidig som jeg innerst inne vet jeg må gå.... jeg er så ulykkelig, og vi har det ikke bra. I tillegg har jeg fått en enorm bekymring økonomisk etter å ha oppdaget en vanvittig forbruksgjeld tatt opp bak min rygg... 

Redd huset plutselig må gå på tvang, selvom det ikke er noe utlegg her.. enda.. men er redd det bare er ett tidsspm. Han klarer ikke håndtere denne gjelden i lang tid...... Jeg har dessverre ikke råd til å sitte igjen med huset  TS. 

Anonymkode: fa67a...4e7

[AnonymBruker]

Herregud da menneske... voks opp. Du klarer å være den voksne ellers, så klarer du det her også. Det er kanskje det han prøver på å få deg til å gjøre? 

Du vil klare deg så mye bedre uten.  Selg huset nå mens det IKKE er noe trekk.  Så deler dere og vipps.  Du har ikke gjelden til han andre. Og kan rydde opp etter deg selv og barnet deres. 

Anonymkode: 8616d...0ee

[AnonymBruker]

Så du mener, helt på alvor, at du ved å vise barnet at man har grenser, at man selv er ansvarlig for å grensesette, og at når man (altså barnet) sier "dette gjør du ikke" så er det noe alle mennesker som er verdt noe tar hensyn til - altså å gå i brudd - er å "ødelegge livet til barnet"?

Mens du ved å vise barnet at når man som kvinne soser seg inn i sex med en noenlunde tilfeldig mann som man ikke synes holder kvaliteten til en pappa og så er uheldig nok å bli gravid - da blir man med den tilfeldige mannen som ikke holder mål. Man lar seg tråkke på. Man lar seg herse med. Fordi "han er jo snill" (hva betyr det - at han kun driver med psykisk vold, ikke fysisk??) og som kvinne bør du finne deg i at menn flest og faren til barnet ditt spesielt dytter deg ned i søla, spytter på deg og så ler?

I min verden, ts, ødela du barnet den dagen du ble. Perspektiv er snåle saker. Sett fra 1960 handlet du nok som man bør. Sett fra 2020 bommet du grovt. 

Anonymkode: acf33...9e5

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så du mener, helt på alvor, at du ved å vise barnet at man har grenser, at man selv er ansvarlig for å grensesette, og at når man (altså barnet) sier "dette gjør du ikke" så er det noe alle mennesker som er verdt noe tar hensyn til - altså å gå i brudd - er å "ødelegge livet til barnet"?

Mens du ved å vise barnet at når man som kvinne soser seg inn i sex med en noenlunde tilfeldig mann som man ikke synes holder kvaliteten til en pappa og så er uheldig nok å bli gravid - da blir man med den tilfeldige mannen som ikke holder mål. Man lar seg tråkke på. Man lar seg herse med. Fordi "han er jo snill" (hva betyr det - at han kun driver med psykisk vold, ikke fysisk??) og som kvinne bør du finne deg i at menn flest og faren til barnet ditt spesielt dytter deg ned i søla, spytter på deg og så ler?

I min verden, ts, ødela du barnet den dagen du ble. Perspektiv er snåle saker. Sett fra 1960 handlet du nok som man bør. Sett fra 2020 bommet du grovt. 

Anonymkode: acf33...9e5

Det er bare mobbere som holder på sånn. Å sparke folk som er nede.

De trenger å få de føttene knekt da.

Anonymkode: a0601...fed

[|a9ta|]

Klarer du å bli, tenker eg er eit like vesentlig spørsmål?

Sett opp ei liste over kva som BØR/SKAL vere på plass i eit forhold der barnet ditt er ein av partane. Du skal ikkje akseptere noko mindre for eigen del.

[RockyRose]

Frå eit skilsmissebarn: Du øydelegg ingen heim eller barndom, og du pulverisera ikkje livet til ungen din ved å gå!

Det verste eg kan tenkje meg er å ha visst at foreldra mine var ulukkelege og hadde eit mindre bra liv, kun pga meg.

[AnonymBruker]

Jeg skulle ønske foreldrene mine skilte seg; ikke fordi jeg ikke er glad i både min mor og far, men jeg ser jo hvor ulykkelig min mor har vært i alle disse årene. Det visste jeg allerede som barn. Mamma var ikke glad. Mamma og pappa klemte og kyssa aldri. Mamma og pappa krangla aldri foran oss barna, men det var ofte en anspent stemning i huset, og det gjorde at jeg gikk rundt på eggeskall og brukte mye tid på rommet med angst.

Nå som jeg er i 30 årene så vet jeg at min mor ikke ville gå pga barna, og at hun fortsetter å være med min far selv om alle barna er ute av huset fordi min far sliter mye mentalt og er avhengig av henne for å komme seg opp av senga om morgenen. Hun skulle gått da vi barna var små. 

Anonymkode: 47172...8c3

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg skulle ønske foreldrene mine skilte seg; ikke fordi jeg ikke er glad i både min mor og far, men jeg ser jo hvor ulykkelig min mor har vært i alle disse årene. Det visste jeg allerede som barn. Mamma var ikke glad. Mamma og pappa klemte og kyssa aldri. Mamma og pappa krangla aldri foran oss barna, men det var ofte en anspent stemning i huset, og det gjorde at jeg gikk rundt på eggeskall og brukte mye tid på rommet med angst.

Nå som jeg er i 30 årene så vet jeg at min mor ikke ville gå pga barna, og at hun fortsetter å være med min far selv om alle barna er ute av huset fordi min far sliter mye mentalt og er avhengig av henne for å komme seg opp av senga om morgenen. Hun skulle gått da vi barna var små. 

Anonymkode: 47172...8c3

Vil adde at når jeg ser på min mor, så ser jeg hvordan jeg IKKE vil leve livet mitt. 

 

Anonymkode: 47172...8c3

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS her.

Jeg har også veldig knyttet til huset vårt. Det er hjemme liksom. Tanken på å ikke komme hjem hit, gjør også vondt. Jeg har brukt masse tid på å få det slik vi vil ha det. Jeg fatter ikke hvorfor jeg blir så knyttet til ting, og ikke klarer å gi slipp

 

Anonymkode: fa67a...4e7

Når jeg var ferdig med exen min, var jeg automatisk ferdig med huset vårt også. Ville bare lage mitt eget hjem, fult av kjærlighet til mine barn, hus uten drama, sjalusi, utroskap og sinne. 

Anonymkode: bb20e...50f

[PM75]

Er dere samboere eller gift? Hvis dere er samboere, så er du ikke ansvarlig for hans gjeld ved eventuelt samlivsbrudd. Kan du klare å kjøpe han ut av huset da? 

[AnonymBruker]

16 timer siden, PM75 skrev:

Er dere samboere eller gift? Hvis dere er samboere, så er du ikke ansvarlig for hans gjeld ved eventuelt samlivsbrudd. Kan du klare å kjøpe han ut av huset da? 

Nei, dessverre

Anonymkode: fa67a...4e7

[PM75]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nei, dessverre

Anonymkode: fa67a...4e7

Hør med husbanken eller banken din, for sikkerhets skyld. Du har barn, så husbanken kan være en mulighet 🤞