Normalt å bli så ekstremt følsom???

[AnonymBruker]

Har aldri vært en spesielt lettrørt eller "følsom" person. Er ikke helt kald, men heller mer mot kald enn varm om jeg kan si det sånn. 

Etter jeg ble mamma har det endret seg helt. Skulle hente 1,5 åringen i bhg her om dagen og begynte å gråte i bilen på vei hjem fordi i det jeg skulle hente så fant de frem en kasse med noen nye leker og han så veldig glad og engasjert ut. Han rakk ikke å leke noe med det, og da fikk jeg kjempe dårlig samvittighet for at jeg tok han med hjem. Har vært flere situasjoner ala denne, som egentlig er helt ubetydelige for han, og han har glemt hva han gjorde når han ser meg.

 

Har også begynt å bekymre meg for evt søsken om jeg skulle være så heldig å bli gravid igjen etterhvert. Kjempe redd for om jeg kommer til å ha nok kjærlighet til begge, eller rettere sagt, om jeg kommer til å klare å gi/vise samme kjærlighet til begge. 

 

Beklager langt innlegg, men hjertet mitt hverker om dagen, og det er så vondt, spesielt i situasjoner hvor hjernen skjønner at det ikke er noe å få vondt i hjertet av, mens hjertet verker og tårenen strømmer. 😅

Anonymkode: 373f3...d87

[Gjest Elder Millennial]

Jeg opplevde også å kjenne mer på mine egne følelser etter å ha blitt mor. For meg har det vert en bra ting, selv om jeg synes det er passe flaut å grine av fex istid filmen 😅

Når det kommer til kjærligheten vi gir til barna våre så er det ikke slik at vi har ett fullt beger med kjerlighet som blir tommere og tommere etterhvert som vi får flere barn. Jeg elsker begge barna og mannen min like mye, men på forskjellige måter. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Elder Millennial skrev:

Jeg opplevde også å kjenne mer på mine egne følelser etter å ha blitt mor. For meg har det vert en bra ting, selv om jeg synes det er passe flaut å grine av fex istid filmen 😅

Når det kommer til kjærligheten vi gir til barna våre så er det ikke slik at vi har ett fullt beger med kjerlighet som blir tommere og tommere etterhvert som vi får flere barn. Jeg elsker begge barna og mannen min like mye, men på forskjellige måter. 

Jeg skjønner jo egentlig det med at det er nok kjærlighet og har jo selv søsken, og har ikke følt noe på at noen var noe mindre elsket enn noen andre. Er bare en helt ekstrem frykt for at barnet/barna skal føle at de er mindre elsket.. Helt irrasjonelt, men det føles allikevel så ekte, og det skremmer meg litt.. Vet jo selv at jeg setter utrolig stor pris på mine søsken så ønsker egentlig det samme for mitt barn... Blir litt gal av meg selv...

 

Ts

Anonymkode: 373f3...d87

[AnonymBruker]

Nå er jeg i utgangspunktet et følelsesmenneske, men det som overrumplet meg aller mest ved å få barn var alle følelsene som kom med, så forsterket, og til de underligste steder og tidspunkter. Er mange ting man hører om fra andre før man selv blir mor, men altså disse følelsene... 

Anonymkode: 7d278...eb4

[AnonymBruker]

Tårene renner bare en ansatt i barnehagen forteller noe koselig fra dagen. Usikker på om jeg har hatt en samtale med en ansatt om sønnen min uten at øynene fylles med tårer..

Anonymkode: 46208...2e8

[AnonymBruker]

Så "bra" jeg ikke er alene. Har brukt mye energi på å prøve å ikke kjenne på det fordi jeg tenkte at det kanskje var noe som gikk over, men kanskje jeg bare skal tenke at sånn er det, så kanskje det blir litt mindre slitsomt å leve med 😅

 

Ts

Anonymkode: 373f3...d87

[AnonymBruker]

Huff dette kjenner jeg meg igjen i. Sått i går og holdt sønnen på 8 i hånda mens han gråtende fortalte om hvor vanskelig noe var, og så begynner jeg selv å gråte fordi han gråter. Da måtte jeg si at mamma er så glad i deg at jeg blir så trist når du er trist. Fin mulighet til å snakke om empati og sånn. Men uff det er sterkt. Man er jo så glad i barna. 

Anonymkode: bc386...13b

[AnonymBruker]

Det er nok helt vanlig. Her har både mannen og jeg fått et helt nytt følelsesregister etter vi fikk barn. I plagsom grad. Jeg har aldri vært en lettrørt person. Nå er det nesten så jeg er lettet over at foreldre ikke får feire st lucia i bhg i år, for i fjor satt og tørket tårer under hele toget og ble så flau jeg hadde lyst til å dø. 

Verken jeg eller mannen klarer se filmer/serier med barn som lider lengre. 

Anonymkode: a0b6c...a28