Føler meg mindre lykkelig med mannen fortiden...

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i 15 år, har to barn sammen på 2 og 5 år. Vi har et veldig bra familieliv. Finner på mye sammen, som turer og leker mye sammen, vi fire er en god familie når vi er sammen. Jeg er lykkelig når vi er sammen med barna, men jeg føler meg ikke lykkelig når jeg er sammen med mannen alene på kveldene eller vi har litt alene tid i helgene av og til. Vi krangler mye, og vi blir fort sinte på hverandre. Jeg føler at jeg har mistet litt følelser for han, selv om jeg elsker han. Vanskelig å sette ord på. Men det er lenge siden vi har vært lykkelig sammen jeg og han bare, der vi ler og har det morsomt bare vi to. Vi mangler den gnisten som var, og jeg synes det er vanskelig å finne den tilbake. Vi irriterer oss veldig fort av hverandre. Jeg kjenner jeg har en irritasjon over meg mot han, og tror han har det for meg også. Er ikke et alternativ for meg å gå fra hverandre da jeg elsker han så mye! Og vi som familie har det så bra sammen! Vil bare høre med andre om flere er eller har vært i samme situasjon? Hva gjør/gjorde dere for å prøve å få det bedre? Jeg føler vi har kommet i en ond sirkel som er vanskelig å komme seg ut av. Vi er for lite kjærester på en måte... 😕 håper på gode råd og tips! Og andre i samme situasjon? 

Anonymkode: 17af9...e8e

[AnonymBruker]

Liker dere egentlig personligheten til den andre?

Anonymkode: 4d2cd...559

[Trolltunge]

Vi tar en pause fra hverandre når vi trenger det. Noen ganger bare mentalt, at vi er sammen, men han ser fotball og jeg leser bok. Noen ganger fysisk også, ved at en av oss finner på noe med venner, eller tar et par dager på hytta. 

Nå er det faktisk ok å si at man trenger det. Det tok imidlertid noen år før det ikke var slemt eller skummelt, men noe begge to vet er helt greit. 

For oss er dette en grei ting som gjør at vi begge lades opp til å kunne kose oss sammen. 

[AnonymBruker]

Bruk litt tid på bare å sitte inntil hverandre i sofaen foran TVen. Stryk på hverandre, og bare vær sammen. I sengen også. Må ikke alltid være samtaler og arrangementer og dater. Bare nyt hverandre og vær god med hverandre

Anonymkode: bd34b...c17

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om det hjelper for dere, men for oss så er det tre ting vi gjør som vi er helt avhengige av:

- Finne ut hva som er viktig for oss. Hva krangles det om? Er det så nøye? Her er det ofte små ting som irriterer, som overhodet ikke er viktig. Samboeren min er den mest uerfarne av oss, og lar seg rive med av sånt. Istedet for å kjefte eller forsvare meg prøver jeg å få han til å reflektere over situasjonen. Jeg gjør det samme om jeg har det dårlig. Små ting lar vi gå. De store tingene er vi rett og slett nødt til å forhandle om. Da handler det gjerne om hva vi vil i fremtiden, og hva vi skal gjøre nå for å nå disse målene. Det å ha felles mål i det hele tatt tror jeg er viktig, vi ville nok ikke fungert så godt sammen om vi bare "levde livet" sammen, vi må ha noe å samarbeide om og å se frem til. Vi prøver også å pushe hverandre, og gi støtte, i å nå individuelle mål.

- Tid fra hverandre. Han reiser til sin familie en uke, og jeg til min. Jeg blir gal av det, altså gal etter han. Vi har det nydelig, lenge, etter vi møtes igjen. 

- Hver våre hobbyer og prosjekter. Ting som opptar oss, som vi driver med i fred. Dette har flere fordeler: vi får energi av å gjøre det vi liker, vi tilbringer tid alene, og man blir ofte mer attraktiv for den andre. Generelt sett er det sett på som attraktivt å ha et liv utenfor familien, med venner og kolleger. 

Jeg tror ikke nødvendigvis at nærhet avler lysten på mer nærhet. Da tror jeg det mentale er mer viktig. Om man ser opp til, respekterer, liker og beundrer sin partner, er det større sannsynlighet for at man vil være nær vedkommende. Om man ser ned på, er lei av og irriterer seg over h*n, vil man ikke ha behov for å være nær. Heller ikke hvis man blir "mett" på sin kjære. 

Anonymkode: db04a...912