Medisinering av barn

[Gjest Gjest_Cala_*]

Kan den ene forelderen til ett barn medisinere barnet uten samtykke fra den andre? Vi har delt forelderansvar, og faren til sønnen min mener at han har ADHD og bør medisineres. Jeg synes han overdriver situasjonen veldig. De ukene sønnen min er hjemme hos meg opplever jeg ingen problemer, mens faren klager over at han alltid er urolig, gjør ting han ikke har lov til osv. Han sier også at han har fått tilbakemeldinger fra skolen på at dette er ett problem. Dette finner jeg litt merkelig, siden jeg alltid for beskjed om at ja, han er nokså vilter og aktiv av seg, men at han er ett verdifullt tilskudd til klassen, og han henger heller ikke etter.

Nå vil altså eksen min ha han på utredning for eventuell medisinering. Jeg ser som sagt ikke det store behovet for det, og er også skeptisk til en slik utredning, da jeg vet om tilfeller hvor man prøver medisinering, bare for å se hvordan det virker. Og jeg synes i prinsippet ikke noe om å gi sentralstimulerende medisiner til såpass små barn, langt mindre bare for å prøve. Kan faren til barnet trumfe gjennom dette uten samtykke fra meg, når vi har delt ansvar?

[Gjest Bellatrix]

En utredning kan da ikke skade. Finner de ikke noe så finner de ikke noe.

[Gjest adhdmann]

Hei

Jeg skjønner at du er bekymret, men du må skille mellom utredning og medisinering. I USA er ofte medisineringen endel av utredningen, det vil si at medisinering utprøves for å evaluere responsen. Denne formen for utredning blir aldri benyttet her i Norge. Her i Norge består en utredning utelukkende av samtaler og skjemaer som skal besvares. Noen av skjemaene skal besvaeres av skole og begge foreldrene (og ev. andre som barnet har nær kontakt med) hver for seg. Dette blir gjort for at legene skal få et så godt bilde av barnets tilstand og miljøet rundt barnet som mulig.

Ev. medisinering starter først etter at diganosen er stilt. Medisinering skal godkjennes før den startes. Denne prosessen er nøye kontrollert og tar ofte noe tid.

Jeg kan ikke annet enn å anbefale at iallefall utredning startes. Jeg fikk selv diagnosen da jeg var 44 år og har slitt mye opp gjennom livet pga dette. Jeg har en kombinasjon av ADHD og Asperger. Tror nok at sønnen din vil takle en utredning - så kan dere heller vurdere ev. medisinering når den tid kommer.

MVH

ADHDmann

[Gjest jomfrua... ikke logget inn]

Har selv en sønn med asperger.

En utredning bør du, synes jeg, føle som en støtte .... enten det går den ene eller den andre veien.... Det gir klarhet og verdifull informasjon.

Evnt. medisinering når den tid kommer (hvis den kommer).... Jeg skjønner skepsisen, men hvis det kan hjelpe barnet i sin livssituasjon... så vil jeg tro og mene at da er det verdt det.

Forøvrig har jeg veldig lyst til å ha kontakt med deg ADHD/Aspberger-mann... du har sikkert mye å lære bort

[Gjest Gjest_Cala_*]

Nå var det ikke akkurat dette jeg spurte om...

Det jeg lurer på er om han har mulighet til å sette igang utredning eller medisinering uten mitt samtykke?

[Gjest Bellatrix]

Stebarna mine har vært til utredning uten at mannen min ga formelt samtykke. Heldigvis for barna sin del så samarbeider han og moren til barna såpass at mannen min støttet henne og barna under utredningen.

[Murvel]

Har akkurat vært borti et tilfelle der mor (med daglig omsorg) har ordnet utredning for barnet på flere forskjellige ting, og far (med foreldreansvar/regelmessig samvær osv.) ikke får vite noen ting. Han fikk høre av barnet at det var noe på gang, og begynte å undersøke. Han fikk beskjed om at han hadde krav etter loven på å bli innkalt på møter, se alle papirer osv, men har etter to år og utallige telefoner ikke sett et eneste papir og ikke vært på et eneste møte........

Så svaret må bli: Det offentlige gir f... og den som vil utrede ungen gjør som h*n vil....

[ADHDmann]

Jeg har bare en ting jeg vil si nå:

Tenk på barnet!

ADHDmann

[Murvel]

Hva hvis den som setter igang utredningene for utredningenes skyld, for å få fokus bort fra seg selv og sin egen utilstrekkelighet - hvem tenker på barnet da? Skal en unge være nødt til å gå igjennom utredning etter utredning bare fordi den ene forelderen har en fiks ide? Hva med barnets selvfølelse når forelderen sier at før eller siden klarer vi vel å finne ut hva som er feil med deg...... Og når resten av slekt og venner og skole mener at ungen er helt normal....

Hvem tenker på barnet da?

[ADHDmann]

Hva hvis den som setter igang utredningene for utredningenes skyld, for å få fokus bort fra seg selv og sin egen utilstrekkelighet - hvem tenker på barnet da? Skal en unge være nødt til å gå igjennom utredning etter utredning bare fordi den ene forelderen har en fiks ide? Hva med barnets selvfølelse når forelderen sier at før eller siden klarer vi vel å finne ut hva som er feil med deg...... Og når resten av slekt og venner og skole mener at ungen er helt normal....

Hvem tenker på barnet da?

←

Uff, ja. Jeg er selvfølgelig helt enig med deg i dette. Min erfaring er at det starter med samtaler skole - foreldre, og med begge foreldre tilstede. Derfra går det via skolehelsetjenesten og PPT til BUP som starter med samtaler med foreldrene og videre til en ev. utredning. Barnet behøver ikke å være med på disse første prosessene. Utredning og videre behandling bør selvfølgelig være et samarbeid mellom alle - både barn, foreldre og skole. Jeg kan ikke tenke meg at noen starter en slik prosess uten at det er grunnlag for dette.

Det er en ting som er viktig, og det er at alle kan kjenne seg igjen, og også se, hos barnet, symptomene på ADHD. Men det er først når flere symtomer opptrer samtidig og i en slik grad at det blir et problem, at en diagnose kan stilles. Dette er også et krav for diagnose.

Man kan vel alle føle seg utilstrekkelig som foreldre fra tid til annen, men å skylde på barna våre ... nei!!!

Når jeg sier "tenk på barnet", så er dette fordi jeg selv har slitt med dette og alle tilleggsymptomene som gjerne oppstår i ungdom og voksen alder. Heldigvis har jeg hatt foreldre, søsken, venner og mange fantastiske mennesker rundt meg som har vist meg veien. Jeg har også en fantastisk kone som forstår og støtter meg når det er vanskelig. Da jeg var barn var det vel neppe noen som hadde hørt om ADHD.

ADHDmann

[jomfrua]

Hva hvis den som setter igang utredningene for utredningenes skyld, for å få fokus bort fra seg selv og sin egen utilstrekkelighet - hvem tenker på barnet da? Skal en unge være nødt til å gå igjennom utredning etter utredning bare fordi den ene forelderen har en fiks ide? Hva med barnets selvfølelse når forelderen sier at før eller siden klarer vi vel å finne ut hva som er feil med deg...... Og når resten av slekt og venner og skole mener at ungen er helt normal....

Hvem tenker på barnet da?

←

Man kommer ikke gjennom utredning for utredningenes skyld. Det er min opplevelse. Det er en kamp og komme inn i systemet.... Det er knapt med ressurser, det trengs henvisninger, observasjoner osv av fagfolk. Og disse fagfolkene også skolen er involvert her ... de vurderer om utredninger er nødvendig.

Murvel skriver:

"Har akkurat vært borti et tilfelle der mor (med daglig omsorg) har ordnet utredning for barnet på flere forskjellige ting, og far (med foreldreansvar/regelmessig samvær osv.) ikke får vite noen ting."

Jeg har, hver gang, det har vært noe på trappene om videre utredninger/henvisning blitt spurt om pappa også ser dette (han er involvert og med på alle møter) og om han vil dette..... Så dette kjenner jeg ikke igjen overhodet.

[Gjest Gjest]

Jeg har opplevd å "lett" komme inn i "systemet" for utredninger. Der nektet fagfolkene å svare på spørsmål, de så på det som anklager. Det var jeg som måtte ordne med skikkelige tester, de bare synset og så. Testene viste at det ikke hadde disse problene de sa det hadde. Men likevel; de MÅTTE sette i gang opplegg. Så de fikk istand et enkelt opplegg....De sa også at jeg bare kunne stanse dette opplegget om jeg ikke ville, men jeg godkjente det likevel. Deretter meldte de meg til BV bl.a fordi de ville jeg skulle samarbeide. Min eks har selvfølgelig vært på deres side, da han vel håpet på at han skulle "vinne" barnefordelingsspørmålet. Så etter min oppfatning er det ikke alltid bare positiv å sette i gang opplegg.

En annen ting jeg også vil nevne er at det aldri var blitt nevnt noen problemer hos ungen, før de plutselig kom med det. Jeg synes de som arbeider med barn bør gjøre foreldrene oppmerksom på evt. problemer gradvis.

Jeg tenker også at det er svært alvorlig for en unge å bli "stigmatisert" og komme inn i et system om det ikke skulle være grunn til det, og at de kan ødelegge folk for livet. Jeg tror at folk som får høre at de er "dumme" eller har problemer vil få ødelagt sin selvfølelse og faktisk vil kunne bli det de er "diagnotisert" til. I alle tilfeller mener jeg det må foreligge skikkelige tester bak, og at man ikke bare setter i gang tiltak pga såret stolthet hos fagfolk.

[Gjest Gjest]

Slik jeg har forstått det er den den som barnet bor fast med som kan ta slike avgjørelser også når foreldrene har felles forldreansvar. Men dette må vel også de som skal utrede barnet vite, evt. hør med andre fagfolk.

[Gjest Gjest]

Så svaret må bli: Det offentlige gir f... og den som vil utrede ungen gjør som h*n vil....

←

Det var noe sånt jeg var redd for. Men gutten er heldigvis stor nok til å forstå hva som skjer, så han forteller meg hva som skjer underveis.

Men en ting er utredningen, kan man sette i gang noe så alvorlig som medisinering bak ryggen på den andre forelderen?

[Gjest Gjest_Cala_*]

Hva hvis den som setter igang utredningene for utredningenes skyld, for å få fokus bort fra seg selv og sin egen utilstrekkelighet - hvem tenker på barnet da? Skal en unge være nødt til å gå igjennom utredning etter utredning bare fordi den ene forelderen har en fiks ide? Hva med barnets selvfølelse når forelderen sier at før eller siden klarer vi vel å finne ut hva som er feil med deg...... Og når resten av slekt og venner og skole mener at ungen er helt normal....

←

Takk, dette er noe av følelsen jeg sitter med i vårt tilfelle. Har her en far som bruker mye tid på å hakke på guttungen, fordi han er for hyper i hans øyne (akkurat som mora di), er med på for mange aktiviteter (tre i uka), holder på med jenteting (tegning), osv. Ved å si ja til en utredning føler jeg at jeg vil bekrefte ovenfor gutten at det er noe galt med han, at pappa har rett i alle de idiotiske tingene han sier. Det som gjør mest vondt er å høre at dette er mye av de samme tingene som han hakket på meg for, den gang vi bodde sammen, og at han nå overfører denne uviljen på sønnen vår.

[Gjest Gjest]

Det var noe sånt jeg var redd for. Men gutten er heldigvis stor nok til å forstå hva som skjer, så han forteller meg hva som skjer underveis.

Men en ting er utredningen, kan man sette i gang noe så alvorlig som medisinering bak ryggen på den andre forelderen?

←

Du vet vel også hvor han skal til evt. utredning, så da kan du jo spørre de der. Du har jo også foreldreansvaret, og rett til å få vite om ting som skjer ditt barn.

[Gjest Gjest]

Jeg har opplevd å "lett" komme inn i "systemet" for utredninger. Der nektet fagfolkene å svare på spørsmål, de så på det som anklager. Det var jeg som måtte ordne med skikkelige tester, de bare synset og så. Testene viste at det ikke hadde disse problene de sa det hadde. Men likevel; de MÅTTE sette i gang opplegg. Så de fikk istand et enkelt opplegg....De sa også at jeg bare kunne stanse dette opplegget om jeg ikke ville, men jeg godkjente det likevel. Deretter meldte de meg til BV bl.a fordi de ville jeg skulle samarbeide. Min eks har selvfølgelig vært på deres side, da han vel håpet på at han skulle "vinne" barnefordelingsspørmålet. Så etter min oppfatning er det ikke alltid bare positiv å sette i gang opplegg.

En annen ting jeg også vil nevne er at det aldri var blitt nevnt noen problemer hos ungen, før de plutselig kom med det. Jeg synes de som arbeider med barn bør gjøre foreldrene oppmerksom på evt. problemer gradvis.

Jeg tenker også at det er svært alvorlig for en unge å bli "stigmatisert" og komme inn i et system om det ikke skulle være grunn til det, og at de kan ødelegge folk for livet. Jeg tror at folk som får høre at de er "dumme" eller har problemer vil få ødelagt sin selvfølelse og faktisk vil kunne bli det de er "diagnotisert" til. I alle tilfeller mener jeg det må foreligge skikkelige tester bak, og at man ikke bare setter i gang tiltak pga såret stolthet hos fagfolk.

←

hei

en liten digresjon enkelte diagnoser har man ikke lov til og se etter tegn på før barnet er over en hviss alder dt er derfor det kan komme plutselig

hilsen

[Gjest Tule ikke i log]

hei

det var jeg som skrev innlegget

hilsen

[Lassie]

For å svare på akkurat spørsmålet ditt.

Når dere har delt foreldreansvar, så skal begge foreldrene gi samtykke før de kan starte noe som helst. Hvis kun en har foreldreansvaret, så er det den personen som kan ta slike store avgjørelser alene. Men ved delt foreldreansvar, så må altså begge foreldrene samtykke.

Sånn, nå har jeg kun svart på spørsmålet ditt - og jeg skal ikke fremme min mening om hva du bør gjøre eller ikke gjøre.

(Jeg var på foredrag om foreldreansvar like før ferien)

[Gjest Embla s]

Hva hvis den som setter igang utredningene for utredningenes skyld, for å få fokus bort fra seg selv og sin egen utilstrekkelighet - hvem tenker på barnet da? Skal en unge være nødt til å gå igjennom utredning etter utredning bare fordi den ene forelderen har en fiks ide? Hva med barnets selvfølelse når forelderen sier at før eller siden klarer vi vel å finne ut hva som er feil med deg...... Og når resten av slekt og venner og skole mener at ungen er helt normal....

Hvem tenker på barnet da?

←

For å få ADHD diagnose er det visse kriterier. Blant annet skal den registrerte atferden være tilstede både hjemme og på skole. Ergo: Hvis mor mener barnet har adhd-atferd men skolen ikke registrerer noe, får ikke barnet diagnose adhd.

Grunnen til at barn diagnoseres er jo for at de skal få hjelp til å takle hverdagen og livet sitt bedre. Hvis et barn ikke fungerer på skolen, går det utover læring både når det gjelder faktiske kunnskap som kan få konsekvenser for videre utdanning/arbeidsliv, og enda mer viktig: Det går utover barnets sosiale læring og trivsel, som igjen kan sette dype og varige spor (svekket selvfølelse, angst, sosial avvikende livsførsel, komme inn i dårlig miljø der barnet føler at det blir akseptert med alt det kan føre med seg, osv).

Barn med ADHD relaterte vansker har blant annet dårlig impulskontroll. De handler først og tenker konsekvens i etterkant. Det sier seg selv at barn som sliter med dette vil komme opp i mange situasjoner de gjerne kunne være foruten.

Min mening er at hvis noen er bekymret for et barn, og ønsker å få det utredet (for ADHD eller annet) er det direkte dårlig gjort å sette seg mot dette. Det blir ikke satt igang tiltak eller medisinering for moroskyld, men kun med tanke på at barnet skal ha en mest mulig harmonisk og overskuelig hverdag som skal kunne gi barnet best mulig forutsetninger for å mestre livet sitt.