Jeg vil flytte, det vi ikke min samboer

[Gjest Gjest_Forvirra_*]

Jeg og min kjære har vært sammen i snart 3 år, og de siste 2 årene har vi bodd sammen på hans hjemsted. Dette er i nærheten av byen hvor vi begge jobber, og traff hverandre.

Jeg ønsker egentlig å flytte til en annen by, hvor jeg har alle mine nære venner. Har ikke noe familie der, bare venner. (har egentlig ikke så mye familie, bare to søsken, som bor lang unna alle bo-alternativene mine...)

Han kan ikke tenke seg å flytte noen steder, annet enn til byen hvor vi jobber. Dette er et ganske ok alternativ for å slippe pendling, men jeg er ikke sikker på om det er nok for å løse alle problemene som etterhvert har dukket opp i forholdet vårt (jeg er sur pga mye tid går bort til pendling, jeg irriterer meg konstant over det meste han gjør og sier, og finner feil med han hele tiden... noen dager er helt ok da..)

Han vil altså ikke flytte dit jeg vil, det vil si at jeg nå er tvunget til å ta en avgjørelse på om det er her jeg vil bo resten av livet. Jeg har fått noen venninner her, men de er samboere til kompisene av min kjære, jeg føler liksom ikke at de er helt 'mine', selv om de er hyggelige og morsomme å være sammen med. De er også fra området her, og har sine egne venninner ganske nær, noe jeg savner å ha.

Vi er i begynnelsen av 30 årene, og har ingen barn.

Jeg har tenkt mange ganger på hvordan det ville bli å bare bryte opp og flytte alene dit vennene mine er (noe som alltid var meningen at jeg skulle gjøre, men så traff jeg altså min kjære, og utsatte de planene..). Ingen av de er single, og flere har barn nå. Jeg er redd for hvordan det vil bli å være den eneste single i vennegjengen.

Jeg er jo også gla i samboeren min, og vet også at han er veldig glad i meg. ...men ikke så glad i meg at han er villig til å flytte på seg...

(vet jo også at dersom han flyttet med meg, så ville jo situasjonen bli snudd på hodet, og han ville ha savnet alle sine like mye som jeg gjør nå..)

Jeg misunner alle mine venner som er i forhold hvor de ikke trenger å tenke så mye på akkurat dette. Enten er de begge fra ca samme plass, eller så er det ikke så nøye for en av de hvor de skal bo...

Hva ville dere gjort i min situasjon? Hvordan kan jeg forsone meg med at jeg må bo på en helt annen kant av landet enn jeg egentlig vil?

[Flowery]

Jeg vet ikke hvordan du kan tilpasse deg der du er, men ville bare si at jeg tror at det kanskje kan bli vanskelig for deg å flytte til den andre plassen nå som alle vennene dine har samboere barn osv. De vil dermed ikke ha så mye tid til å være sammen med deg likevel. Da er det vel bedre å reise å besøke dem av og til. For da prioriterer de nok deg siden du ikke er der så ofte.

Dessuten kan du jo prøve å knytte litt tettere bånd med noen der du bor?

[aline]

byen dere begge jobber i og traff hverandre, er det en større by?

dersom problemet er venner og "egne" ting, så kan en større by som verken er "din" eller "hans" kanskje være bra?

Der er det kanskje lettere å finne på ting som kan være med på å gi deg mulighet til å treffe nye mennesker som kan bli "dine" venner, ikke bare hans eller deres.

pass på å bruke tid på noe som bare er ditt, hobby eller trening eller noe, tror det kan være viktig.

ønsker du at dere skal løse dette egentlig?

har du tro på at dersom denne periode går over så har dere noe å satse på som kan vare livet ut?

kunne du tenke deg å leve med ham til du ble gammel?

dersom du tror dere har noe som er verd å ta vare på, så ville jeg kanskje prøvd å flytte til den byen dere jobber i.

da får dere en liten "ny start", slipper bortkastet tid på pendling, som heller kan brukes på noe du/dere har LYST til å bruke tid på. Dere kan kanskje bli kjent med nye mennesker og få både felles venner (som altså ingen hadde først, men som er deres felles) og egne venner hver for seg og det kan gi dere det puffet til å endre hverdagen til mer lys og positiv sammen.

er han mannen du ønsker å bli gammel med, så får dere det til tror jeg.

[Gjest porselen]

Ofte blir nissen med på flyttelasset dessverre. Jeg tror du først av alt må prøve å finne ut om du ønsker å leve med han, om du ønsker å ordne opp i problemene der dere lever nå. Blir problemområdene i forholdet mindre hvis du flytter nærmere dine venner? Det er vanskelig det der med hvor man skal bo, og hvem som skal bestemme hvor man skal bo.

Du får prøve å sette opp argumenter for og imot, og kommunisere ordentlig om dette. Det nytter iallfall ikke å tvinge noen til å flytte, er forholdet liv laga så tåler det en flytting, og det er det du må finne ut først.

[Gjest Gjest_Forvirra_*]

Takk skal dere ha for konstruktive tilbakemeldinger!

Jeg vet at jeg må gå et par runder med meg selv og finne ut om det virkelig er han jeg vil dele livet med... Det er kanskje her skoen egentlig trykker....

Uansett, jeg synes det er vanskelig å komme fram løsninger på disse problemene. Det er så viktige ting, og avgjørelsene får så store konsekvenser. Blir livredd for å velge feil..

Jeg føler at jeg virkelig forsøker å slå meg til ro her hor vi bor nå, men jeg får det ikke helt til.

Vi kan flytte til byen hvor vi begge jobber, og se om ting mellom oss blir bedre da. Blir det bedre, så er det kjempefint, blir det ikke det, så får vi se...

Han er heldigvis instilt på at vi kan flytte dit da, slik at vi iallefall unngår stresset med pendlinga, og kanskje får mere tid til å finne på ting sammen. Det tror jeg faktisk hadde vært lurt ja.

Vi får se hva det blir til. Noe må iallefall gjøres, det er helt sikkert.

Takk igjen folkens, det er alltid så kjekt å få tilbakemeldinger fra helt utenforstående, som ikke har egeninteresse av om man flytter eller ikke

[lillesky]

Jeg har det litt som deg.

Vi bor på min samboers hjemsted, men jeg ønsker å flytte nærmere mine venner og min familie.

Jeg har også vært såvidt inne på tanken å flytte alene, men det ønsker jeg ikke. Jeg elsker min samboer. Det er han jeg vil gifte meg med, få barn med og bli gammel med. Litt sånn klisjée-aktig sagt.

Har du prøvd å tenke deg hva som vil skje hvis du flytter alene? Vil du bli lykkeligere da?

Eller kommer du bare til å tenke på kjæresten din?

Huff, livet er ikke lett...

Endret 1. august 2005 av lillesky

[Gjest Gjest_Forvirra_*]

Takk for klemmen lillesky, den varmet!

Jeg har mange ganger forsøkt å forestille meg hvordan livet mitt uten han ville bli. Noen ganger tenker jeg at det sikkert ville blitt ok, men de fleste gangene tenker jeg på at han jo er den som kjenner meg best her i verden, og som jeg elsker og er glad i.

Det er bare det at jeg har rotet meg inn i en spiral av surmuling over pendling, savn etter venner og det livet jeg hadde før, og ikke minst en evig leting etter feil hos min samboer, for å rettferdiggjøre at jeg tenker på å flytte alene...

Men det er jo ikke sånn jeg vil at det skal være, og han er jo egentlig verdens herligste kjæreste. Det var han iallefall før jeg begynte å bli uspiselig...

Jeg må bare se å komme meg inn i rett spor igjen nå

...og selv om jeg unner alle å bo nært sin familie og venner, så er det samtidig litt godt å høre at det er flere som har det sånn som meg. Det trøster litt, liksom... Kanskje fordi alle jeg kjenner bor nettopp der de helst vil bo, det føles liksom litt ut som jeg er den eneste som er "svak" og gir etter for min samboer..

Lykke til med å finne deg til rette og

til deg også lillesky

[lillesky]

Jeg hadde klart meg alene, men jeg vet at savnet etter min samboer hadde blitt altfor stort.

Hvor lang pendle vei har dere? Må dere stå og stampe i kø? Jeg tror det å slippe å pendle vil lette mye på trykket ditt!

[Gjest Gjest_Forvirra_*]

Vi pendler ca 50 min/1 time til jobb, og 1 - 1,5 timer hjem. Ikke noe kø, men mye bytting av kollektive transportmiddel....

Jeg har også tro på at det kanskje blir bedre dersom vi slipper å pendle... Men så er det jo noen fordeler med å bo her også da; lavere priser på leiligheter, god kontakt med samboerne til min samboers kompiser. Den kontakten vil sikkert bli litt dårligere dersom vi flytter.

Men jeg har jo egne, og vi har felles venner i byen hvor vi jobber...

[Gjest På randen]

Jeg føler jeg er oppe i et litt lignende dillemma... Men motsatt.. Vi bor nå på "min kant av landet", og jeg vet han ønsker å flytte hjemover. Vi har vært samboere i 3 år, og har ingen barn. Jeg vet at dette er mannen jeg ønsker å bli gammel med. Hva gjør man? Hopper i det og prøver, eller..? Jeg mistet moren min for nesten 2 år siden, og føler på en måte at jeg ikke klarer å flytte så langt unna "det som er igjen" av familien. Der min kjære er fra er laaangt unna.. Men - hva gjør man - eller gjør man ikke - for kjærligheten..??